Main menu:

Pengene eller livet

(Foredrag ved Bergen Kunsthøgskole, 7. september 2005.)

Når jeg leverer min selvangivelse, skriver jeg alltid “forfatter” i rubrikken for “yrke”. Også i andre og lignende tvangssituasjoner, når jeg må  avgi en erklæring om hva jeg “er”, betegner jeg meg som “forfatter”.

Forsåvidt har jeg mine ord i behold. Jeg har skrevet rundt tyve bøker, samt et utall av essays og artikler. Bortsett fra at jeg i gutteårene var avisbud på Modum, og i tyveårsalderen lempet kaffesekker som løsarbeider på brygga i Oslo, har jeg tjent alle mine penger på å skrive romaner, dikt, essays og artikler, samt lese opp hva jeg selv har skrevet, oversette hva andre har skrevet, og endelig holde foredrag om altfor mange forskjellige tema fra politikk til metafysikk.

Allikevel føler jeg betegnelsen “forfatter” som noe formelt som egentlig ikke angår meg. Jeg har en nokså vag yrkesidentitet, og opplever intet fellesskap med andre forfattere bare fordi de også skriver bøker. Hvis en annen forfatter nærmer seg meg i egenskap av “kollega”, finner jeg det like anmassende som når en vilt fremmed tiltaler meg som nær bekjent bare fordi vi begge står utenfor en restaurant med en sigarett. Dette kan ha sin bakgrunn i at jeg bare røker av og til. Tobakken inngår ikke i grunnlaget for min selvopplevelse. Også da jeg røkte daglig og det ennå fantes røkeavdelinger, unngikk jeg slike steder, men ikke av helsemessige grunner. Jeg følte meg ikke som én av “dem”. Jeg røkte, men var ikke “røker”. Likeledes er det snart tredve år siden jeg har vært på et møte i Den norske Forfatterforening, og jeg har bare én gang deltatt på forlagets julebord. Det fristet ikke til gjentagelse. Jeg skriver, men kjenner meg ikke som “forfatter”. Jeg har mine inntekter fra mitt forfatterskap, men penger har såvidt jeg vet ingen betydning for min identitet, min dypeste fornemmelse av hvem jeg er. Jeg tar selvfølgelig betalt for både bøker og oversettelser, artikler og foredrag. Jeg mottar årlig et statlig kunstnerstipend med god samvittighet. Hvis noen ville gi meg en milliard uten betingelser, tar jeg gjerne imot. Men jeg begynte ikke å skrive for å ha noe å leve av eller skape meg en formue. Jeg tror ikke jeg noensinne har rettet på et ord eller skrevet en setning, og langt mindre en bok for å tjene penger. Jeg gjør lite for å fremme salget av mine bøker og markedsfører ikke meg selv. En astrolog jeg kjenner, påstod for førti år siden at han kunne lese i mine stjernekonstellasjoner at penger ville tilflyte meg mer som en følge av tilfeldigheter enn gjennom målbevisst innsats. Så langt har han fått rett i dette. Min økonomi lever sitt eget uransakelige liv i en lunefull skiftning mellom overflod og ruin. Jeg opplever minibanken omtrent som en spilleautomat, hvor jeg noen ganger vinner og andre ganger står i tap.

Allikevel ville jeg lyve mer enn nødvendig om jeg sa at min virksomhet som forfatter ikke angår meg dypt personlig. For selv om yrkesbetegnelsen “forfatter” er noe utvendig for meg, så er mitt forfatterskap sprunget ut av et av mine mest intime eksistensielle motiver. For å kunne forklare dette paradokset, må jeg fortelle litt om min ungdomstid på 1960-tallet.


*


I begynnelsen ville jeg ikke være forfatter, men prest. Jeg var sikkert blitt prest også, om ikke en fryktelig migrene i syttenårsalderen hadde skjøvet meg ut av min foreskrevne bane.

Jeg er vokst opp i et bygdenorsk indremisjonsmiljø, og er vel en av de siste gjenlevende representanter for en urbefolkning som nådde kjønnsmoden alder uten å ha sett et fjernsynsapparat eller benyttet et vannklosett. I Drangedal, hvor jeg ble konfirmert, dreide hele det kulturelle liv seg om to polære kraftsentra, nemlig fylleslagene i og omkring Folkets Hus, som rutinemessig gled over i masseslagsmål under åpen himmel, og den fromme inderlighet på bedehuset og i pinsemenigheten Sion, hvor ellers tause bønder slo over i høyrøstet talestrøm på forlengst utdødde, mongolske eller afrikanske stammespråk.

Mitt valg mellom disse to kulturstrømninger ble avgjort av min hang til boken og språket. Fremfor det blodige friluftslivet rundt Folkets Hus, foretrakk jeg Bibelen og tungetalen. Jeg ble kristen, oppnådde etterhvert direkte kontakt med Gud, ville bli prest og ødet mange uerstattelige ungdomsår på hemningsløst skriftstudium og utsiktsløs kamp mot seksualdriften, som Gud i sin råskap hadde utstyrt meg med. Denne gode strid kjempet jeg i flere år, inntil jeg i syttenårsalderen ble rammet den fryktelige migrenen. Man kunne si at kroppen slo tilbake. Migrenen opptrådte kun i forbindelse med bøker. Straks jeg slo opp i Bibelen for å dyktiggjøre meg til mitt livskall som forkynner, eller åpnet en skolebok for å forberede meg til neste skoledag, svartet det for meg i et momentant hodeverk. Smertene kom og gikk i løpet av øyeblikk. Oppgav jeg mine gode forsetter og la bøkene til side, forsvant plagene. Men det var disse plagene som ledet meg vekk fra teologien og styrte meg mot litteraturen. Det var altså en slags bokallergi som gjorde meg til forfatter. Det var oppgivelsen av kallet og tapet av troen som lot meg finne det som faktisk ble mitt livsmotiv.

Skolelegen mente at jeg led av boklig overanstrengelse, og fordi jeg lå faglig godt an, ble jeg innvilget et halvt års møte- og lesefrihet på gymnaset. Det vil si at jeg kunne komme og gå som jeg ville på skolen, og bli flyttet opp i neste klasse uten prøver, idet man regnet med at jeg ville kunne innhente det tapte når jeg kom på fote igjen.

På denne tiden bodde jeg på hybel i Kragerø, uten tilsyn av foresatte. Straks møte- og lesefriheten ble innrømmet meg, falt jeg i en slags dvale. Når jeg våknet om morgenen, ble jeg liggende i en tankeløs døs i timesvis, før jeg utpå dagen forlot hybelen, gikk som en søvngjenger til Samvirkelaget like ved, handlet de nødtørfstigste dagligvarer og slepte meg hjem igjen. Resten av dagen satt jeg i en stol og stirret ut gjennom vinduet mot skjærgården og den høye himmelen.

All aktivitetstrang forlot meg. Siden fjortenårsalderen hadde jeg stått opp klokken seks om morgenen, lest Bibelens mange bøker, studert nytestamentlig gresk, vært på høyden i de fleste skolefag, holdt dommedagsprekener på bedehusene i Telemark og Agder, ledet elevrådet ved Kragerø gymnas og vært formann i det kristelige skolelaget, redigert skoleavisen og Kristelig Folkepartis valgavis, badet i sjøen i november og på mange andre måter bekjempet det onde i verden og meg selv.

Nå var det hverken tungetale eller vekkerop i meg. Min sjel hadde mistet munn og mæle og var blitt dørgende stille. Jeg var som en endeløs, vindstille, livløs slette. Jeg leste ingenting, traff ingen, gjorde ingenting, tenkte ingenting. En enorm matthet var over meg. Jeg led ikke. Jeg kjente ingen smerte. Jeg kjente ingenting noe sted. Denne dvaletilsanden varte i omlag fire måneder.

Under denne dødlignende, våkne søvn oppstod i dypene i meg evnen til å tenke kritisk og selvstendig, viljen og kapasiteten til å stille spørsmål ved og sette meg opp imot de tradisjoner jeg var blitt oppdratt i. Dette skjedde gradvis og organisk betinget, som resultatet av kroppens og sinnets ubønnhørlige evolusjon. Jeg hadde naturligvis tenkt før også, men alltid innenfor rammene av den kristne tradisjon og det kristne miljø. Nå oppstod en drift i meg til å rive ned det bildet av meg selv og verden som jeg hadde bygget av barndommens stoff. Denne nye driften kom tilsyne uten ytre foranledning. Etter fire måneders total passivitet satte jeg meg brått opp i sengen og ropte ut i den tomme hybelen: Hvor i Bibelen står det at det er synd å røke sigaretter? Som om noe plutselig hastet, sprang jeg ut av lakenene og hoppet i klærne, løp mot Samvirkelaget og kjøpte med største opphisselse en tyvepakning Peter Styuvesant, hastet hjem igjen som en forbryter, låste hybedøren bak meg, slo opp vinduene mot skjærgården, tente en sigarett og trakk røken inn i lungene.

Det var en symbolsk handling av stor betydning, og som jeg idag ikke kan angre på, selv om den skulle komme til å forkorte mitt liv. Det var et praktisk og konkret brudd med en livsstil og et moralsk regime som jeg hadde underkastet meg med det monn av fri vilje jeg rådde over, men som i løpet av tenårene var blitt til et indre fremmedvelde som hindret meg i å bli til som egen, selvstendig personlighet. For å bruke litt store ord kunne jeg si at utviklingens makter hadde sett seg nødsaget til å hensette meg i en langvarig koma for at personlighetens dypere sjikt skulle få ro til å innhente en evolusjon som hadde stagnert gjennom en altfor nidkjær og utidsmessig religiøsitet.

Jeg våknet opp fra denne koma med et rykk, i en viss forstand som en ny person fra det ene sekund til det neste, og grep begjærlig ikke bare etter de forbudte, symbolladede sigarettene, men også etter bibelkritisk litteratur og de sosialistiske billigbøkene som Pax forlag på denne tiden dynget landet ned i. I løpet av få måneder gjorde jeg meg kjent med hovedlinjene i den litteratur som fra David Friedrich Strauss til Albert Schweitzer hadde underminert den dogmatiske kristendom. Lynraskt skrumpet min kristentro inn til en vag gudsforestilling uten skriftgrunnlag. Også mitt politiske verdensbilde gjennomgikk en fundamental ombygging. Det gav meg en uanet lykke å lese om USA’s militære intervensjoner i Cuba, i Domingo-republikken og fremfor alt i Vietnam. Verden fremstod for meg som en scene som først var blitt nedsenket i stummende mørke, og deretter dreiet til et helt nytt bilde. Lyset kom på som et sjokk og viste meg en forbausende virkelighet. Foreldre, lærere, prester og journalister inngikk med ett i en altomspennende konspirasjon med den ene hensikt å holde meg for narr. Avsløringen av denne konspirasjonen gav meg en berusende følelse av å ha gjennomført en vellykket flukt fra et rømningssikkert fengsel. For å demonstrere min nyvunne frihet anla jeg skjegg, hvilket gav meg medlemskap i en ekslusiv klubb: Foruten meg var det bare tre personer i Kragerø med hår i ansiktet, men da regner jeg ikke med kunstmaleren Olaf Tangen, som dessuten var den eneste i byen som gikk i cordfløyelsbukser. Jeg festet pasifistmerket på jakken min. Da sommeren kom, oppsøkte jeg en uterestaurant og bestilte et glass pils. Selv Jesus drakk jo vin, og skjønt gudssønnens metafysiske status var blitt uklar for meg, og jeg i egenskap av “raddis” var trådt fullstendig ut av de kristnes rekker, så regnet jeg meg ennå for å være troende, og hadde stadig venner som studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo.

Til Oslo kom jeg tidlig på høsten det minneverdige året 1968, innskrevet som elev ved det nystiftede Forsøksgymnaset, et elevstyrt, pedagogisk sort hull som trakk til seg mistilpassede ungdommer og lærere fra hele landet. Det gode mennesket Mosse Jørgensen, som var skolens leder, fortalte meg noen år senere at hun var blitt fylt av medynk for denne landsens rotløse, likbleke og skinnmagre, skjeggete eksistens som uten varsel var dukket opp på hennes kontor med bønn om å bli opptatt i det progressive fellesskap, uten annen begrunnelse enn en lavmælt og innbitt erklæring om at han ikke kunne gå på en vanlig skole. Det viste seg raskt at jeg ikke kunne gå på Forsøksgymnaset heller. Jeg var falt ut for godt. Ikke engang i samfunnets legale opposisjon var det plass til meg. Men denne høsten, i september måned, atten år og ni måneder gammel, grep jeg mitt livsmotiv. Eller rettere sagt: mitt livsmotiv grep meg med en kraft som bar meg gjennom alle rystelser i femten år, da det krevde sin fornyelse. Dette livsmotiv eller ledemotiv slo ned i meg som et lys i spenningen mellom den kristne tradisjon som hadde formet meg og den radikale holdning og livsstil jeg plutselig hadde tatt spranget over i.

Jeg var som sagt nøyaktig atten år og ti måneder gammel, og uten den ringeste anelse om at konstellasjonene mellom jorden, solen og månen for første gang gjentok den innbyrdes relasjon de hadde hatt ved min fødsel. I astrologisk tale gikk jeg for annen gang gjennom “månens port”, hvilket ifølge denne ærverdige og tvilsomme vitenskap innebar at også porten til mitt dypere, ubevisste “jeg” for en kort tid stod på vid gap. Det sies innenfor denne tradisjon at hvert menneske ved 19, 37, 56 og 74 års alder får en særlig mulighet til å erkjenne og fornye den intensjon man i sitt ubevisste vesen hadde med å bli født på jorden. Hvordan det forholder seg med dette, får hver og én finne ut av på egenhånd. Uansett ble jeg på dette astrologisk prekære tidspunkt i min biografi invitert av mine venner på Menighetsfakultetet til en hytte på Vassfaret. Allerede da jeg møtte opop til avreise i den utrangerte skikkelse jeg så brått hadde antatt, skjeggete og uflidd, kledd i min fars lasete kunstmalerjakke fra 1940-tallet, uten annen bagasje enn tobakken og en sovepose, var det duket for livssynskrig på kniven, jeg hadde nær sagt barberkniven, for etter noen dlgns stadig mer rasende splid om Guds politiske standpunkt og Jesu holdning til røking, truet teologene med å binde meg til en kjøkkenstol og barbere meg med tvang.

De var ikke bare fire mot én. De var flere år eldre enn meg, og skolastisk trenet. En av dem hevdet med støtte i et vell av sitater fra det gamle testamente at “Gud vil et autoritært samfunn”. Ved hjelp av enkle historiske stikkprøver tilintetgjorde de hele den Amerika-kritikk som jeg nettopp hadde lest meg til og bare stotrende kunne fremføre med én eller to kildehenvisninger. Bøker utgitt på Pax forlag bare lo de av. Min grunnopplevelse av motsetningen mellom kristen tradisjon og personlig selvstendighet ble feid unna med en aristotelisk-katolsk argumentasjon som gjorde meg målløs. Trodde jeg at jeg var kommet fiks ferdig til verden? Var jeg ikke klar over enkeltmennesket eksisterte på nåde av kollektive størrelser som dannet det gjennom oppdragelse, skole og samfunnsliv? Trodde jeg kanskje at jeg hadde laget min egen kropp og ikke skyldte naturen halve min væren? Var kanskje ikke slektsfølgen en fysisk tradisjon, og trodde jeg at jeg kunne klare meg uten den? Trodde jeg kanskje for min egen del på den jomfrufødsel jeg ville frata Guds sønn? Hadde jeg gått gjennom hele det norske almendannende skolesystemet uten å bli oppmerksom på at USA to ganger hadde reddet oss fra tysk fascisme og én gang fra sovjetisk diktatur? Var jeg ikke klar over at den amerikanske supermakten i sin tid var blitt grunnlagt av religiøst, politisk og økonomisk forfulgte mennesker? Mente jeg at historien kunne holdes på rett kjøl ved at humanistisk orienterte makter overlot arenaen til psykopater som Hitler og Stalin? Hvor mange navn kunne jeg på kinesiske fangeleire? Var jeg kanskje tilhenger av å tvangsgifte tibetanske kvinner med kinesiske okkupanter? – De var tallmessig, intellektuelt og kunnskapsmessig totalt overlegne. Ikke en halkv setning, ikke et eneste ord fikk jeg rett i. Til sist kunne jeg ikke engang forsvare de klærne jeg gikk i. Jeg ble i så høy grad kledd naken at fars slitte jakke og mine grønne fløyelsbukser kom under tilintetgjørende kritikk, hvoretter det teologiske angrep rettet seg mot selve kroppen, mot hår og skjegg, mens man halvt for spøk og halvt på alvor gjorde fysiske forberedelser til tvungen klipp og barbering.

Men hverken den underliggende fysiske trusel, det store overtallet, deres større kunnskaper, deres fortrinn i tenkning og retorikk, eller det faktum at de i time etter time målbandt meg på punkt etter punkt, kunne røre ved min visshet om at det var jeg som hadde rett. Jeg lot meg ikke forvirre av fakta. For under mine meninger lå det en fundamental selvopplevelse. Jeg kunne bare ikke formulere den. Jeg hadde ikke ordene. Jeg visste at jeg hadde fått tak i noe sant, dyrebart og personlig. At jeg ble meiet ned, satt fast og ledd ut kunne ikke rokke ved denne viten.

Jeg syntes jeg kunne gjenkjenne arten av denne opplevelsen. Som barn og ungdom står man ofte med en intuitiv innsikt i hva som er rett og sant, iallfall for en selv, samtidig som man på grunn av alderen og umodenheten ikke kan sette ord på innsikten og langt mindre forsvare den med argumenter. I møtet med den eldre voksenverden blir denne barnlige og ungdommelige intuisjon ofte tilbakevist av en overmakt som utelukkende hviler på større alder og mer rutine. Mine aller første barndomserindringer er knyttet til nettopp denne særegne opplevelsen av å gjennomskue noe som man ikke har språk til å uttrykke, slik at opplevelsen av innsikt blir trengt tilbake som noe ensomt i det indre. Følelsen av å stå med en ordløs innsikt overfor en uforstående og overmektig verden er selvets grunnopplevelse i livet. På hytta i Vassfaret ble dette grunnmotivet for min del iscenesatt med dramatisk nerve over lengre tid. Spennet mellom det jeg opplevde i mitt indre og mine stotrende, mislykte og avbrutte forsøk på å bringe dette indre ut i verden gjennom språket, økte og økte. Strekket mellom meg selv og verden nærmet seg et bristepunkt. Gjennom revnen ble det jeg opplevde som meg selv, som min egen personlighet, presset opp i bevisstheten.

En natt ble jeg liggende i køya uten å få sove. Det levde et innbitt raseri i meg som holdt meg våken. Jeg lå og kjente på at jeg måtte ut. Så lydløst jeg kunne, kledde jeg på meg og forlot hytta uten at de andre merket det. Mens teologene sov de uskyldiges søvn, gikk jeg innover i skogen. Det var en enorm stjernenatt over meg. Jeg nådde foten av et høydedrag og fulgte det til toppen. Der kom jeg helt fri fra trærne og ble stående og se opp mot den tindrende, matematiske høsthimmelen. Det var ingenting mellom meg og stjernene. Inni meg var krenkelsen, raseriet, ydmykelsen, det dirrende strekket mellom vilje og språkløshet. Brått brast det. Mellom harmen og stjernene kom språket som et lyn. Uvilkårlig knyttet jeg nevene og fant ordene og ropte dem til meg selv: Jeg skal fortelle hele verden hva jeg opplever! Jeg skal skrive det! Jeg skal bli forfatter!

*

Fra det øyeblikket jeg stod alene under stjernene den septembernatten i 1968, visste jeg hva jeg ville og skulle i livet. Siden er det gått 37 år, og jeg har aldri kjent noen tvil på dette punktet. I noen sekunder hadde jeg vært et sted i verden og sjelen hvor slike ting som overveielse, spørsmål og argumentasjon var irrelevante. Denne beslutningen om å bli forfatter var igrunnen ikke noe jeg fattet, men noe jeg oppdaget, og som ble identisk med meg selv. Det var langt mindre et yrkesvalg enn en selverkjennelse. Selve yrket, forfattervirksomheten, dét å skrive, var bare midlet til å nå et mål. Det var målet som, var hovedsaken. Og målet var å uttrykke mitt bilde av verden. Jeg ville sette mitt eget indre ut i det ytre. I praksis betød dette at jeg ville leve mitt liv yrkesløst og at det jeg dermed opplevde, tenkte og så, skulle gis et skriftlig uttrykk.

Det var helt fra begynnelsen av en fundamental erfaring hos meg at jeg var alene med mine erfaringer. Jeg visste at det fantes en verden eller en vinkling av verden som utelukkende var min. Samtidig var jeg sikker på at min verden var “sannere” enn det som var laget av boligblokker, bankpalasser, dagsaviser og søndagsprekener. På et eller annet vis ville jeg bekjempe denne andre, fremmede og “usanne” virkeligheten. Antagelig ønsket jeg å besette hele kloden med min subjektivitet.

I mine papirer har jeg funnet et utrykt dikt, skrevet på denne tiden, og som gir et ganske godt bilde av min livsopplevelse omkring tyveårsalderen. Det lyder slik:

 

 

Også i byen står solen opp og river
grålyset vekk med et rykk: Forstenet og voldsom
hiver Oslo seg ut mot det tomme rom: I samme sekund
slukker dagslyset gatenes flimrende skinn
fra Grorud til Jar, så  nøler en verden, så
flerrer et hyl gjennom kropper: hundre tusen
vekkerklokker velter dem ut på doer
og bad og kjøkken, blokker og villaer skjelver
og revner: Hundre tusen sjeler fyller
maskiner, bil etter bil, tog etter tog river
seg løs og skyter mot sentrum: Natten
er trampet ned

 

I alle rom henger søvnen igjen som dikt

overdøvd av radioer glemt på fullt: Barna
er fraktet til leirene, foreldrene slukt av fabrikker

 

Jeg sitter forvåket på  en benk
og ser på dem som løper: Kan alle disse
ha de samme drømmer som jeg


 

 

Som man ser beskrives det alminnelige, moderne liv som en naturkatastrofe. Jeg vil hverken idealisere eller moralisere over denne tendensen, men bare skildre den som et faktum. Jeg simpelthen fant meg selv i denne bestemte opplevelse av verden. Jeg var ekstremt fremmed i mine omgivelser samtidig som jeg kjente meg ekstremt virkelig. Det måtte på et vis bli meg eller verden. Jeg var overbevist om at min egen tid var destruktiv og grell, og beskrev den for meg selv som “umenneskelig”. Det stod umiddelbart for meg at verden og menneskene var innhyllet i løgn; at forbindelsen med og bevisstheten om det “egentlig menneskelige” var gått tapt. Men hva var dette “egentlig menneskelige”? Hvor var det? Det var naturligvis i meg. Jeg var det eneste virkelige menneske i verden, på desperat leting etter én eller to andre av samme art. Men denne ytterliggående ensomheten gjorde meg ikke nedtrykt. Den gjorde meg rasende. Jeg ville gå til krig mot den uegentlige verden, overvelde og overvinne den. Jeg ville beseire den ved å leve ut min isolerte menneskelighet så kompromissløst som mulig. Men hva ville det si å leve ut menneskeligheten? Det var å lytte til “den indre stemmen”, den dype egenviljen, og følge den i stort og smått uten tasnke på følgene. Da, tenkte jeg, ville jeg virkeliggjøre et helt “sant liv”, et helt “virkelig” liv. Å være absolutt sann, i den forstand at jeg formet mitt liv fullstendig etter denne “indre stemmen”, som jeg kalte det for meg selv, denne samtidig vage og absolutte visshet om hva som var meg og mitt, ble selve livsprosjektet for meg.

Mitt kunstneriske prosjekt, om det fortjener en slik betegnelse, forfatterprosjektet, ble avledet av dette dypere, viktigere, mer grunnleggende livsprosjektet. Dermed fremstod forfatterskapet for meg som en loggføring av livsprosjektet. Derfor har også det meste jeg har skrevet fått et visst ulitterært preg. Jeg har egentlig ikke hatt noe litterært eller kunstnerisk prosjekt, bare et livsprosjekt.

Man kan spørre om en slik ekstrem subjektivisme kan lede til kunstneriske uttrykk av interesse for andre enn en selv. Kan subjektivismen avføde noe sant som overskrider en strengt personlig, nesten privat sannhet? På den annen side kan man peke på at subjektiviteten er et vilkår ved den menneskelige eksistens og produktivitet som vi umulig kan komme løs fra. Vi er subjekter. Ingen kan bli flere enn én, unntatt i patologiske tilstander. Det kan være mangfold og motsetning i dette ene, men ingen kan eie mer enn én kropp. Sjelen kan være så polyfon og jegløs og postmoderne den bare vil, eller så vitenskapelig og rasjonell den bare makter; dens oppfatning og sansning kommer uansett til den i subjektiv form, fordi oppfatningens og sansningens apparatur er ett med den subjektive kroppen og sjelen. Det sier seg selv at denne subjektiviteten kan få uttrykk som passer bedre i intimsfæren enn i det offentlige rom. Men samtidig er det nettopp de hensynsløst personlige uttrykk som overskrider det private og viser seg å ha varig betydning for mange mennesker. På samme måte som mye universell litteratur har hatt utspring i det lokale, har det intenst subjektive blikk vært mest grenseoverskridende i billedkunsten. Både i kunst og vitenskap, ja, sågar i filosofi, politikk og naturvitenskap er det de subjektive prosjekter som sprenger det private og blir allmenne. Subjektiviteten kan med andre ord ikke bare være avgrenset mot en ytre, “objektiv” verden. Det må gå en grense også i subjektets dyp. Jeg’et må ha en hemmelig dør til en større verden som angår alle og alle lever i.

Kanskje vi kan nærme oss forståelsen av denne hemmelig utgang langs en annen vei. Vi er dømt til subjektivitet fordi vi er subjekter. Men samtidig er vi istand til å forestille oss eksistensen av en almen eller objektiv sannhet om verden. Det er også innlysende at en slik almen sannhetsdimensjon i prinsippet må finnes. Verden må jo være slik den er. A må være lik A. Men denne faktiske og absolutte væren foreligger bare for oss som en tenkt dimensjon. Som subjekter kan vi forestille oss den og vite at den finnes, men vi har ikke adgang til den. For å oppleve den, måtte vi først tape vår subjektivitet og dermed redskapet til opplevelse overhodet. Men vi kan forestille oss denne faktiske altomfattende væren, denne totalvirkelighet slik den er i alle sine aspekter, dimensjoner og modi, som et stort lys. Videre kan vi tenke oss at det er dette lys som speiles i de subjektive bevisstheter. Det brytes på bestemte og forskjellige måter i hver enkelt av milliardene av menneskelige personligheter. Objektiviteten går over i subjektiviteter alt etter karakteren av det medium som bryter den. I forhold til det sanne eller objektive er hver og én av oss en splint av et enormt, knust speil. Lyset, eller altet, splintres i møtet med kroppen. Vi bryter lyset på hvert vårt vis. Vår kropp, våre erfaringer, våre forutsetninger, våre gener, våre minner, vår personlige utvikling, vår innsats, vår unnfallenhet, våre sorger og gleder, våre laster og talenter, vår synlighet og usynlighet, det målbare ved oss og dét av oss som unndrar seg viten og betraktning, alt danner personligheten til en helt enestående struktur som bryter verdens og de andres lys på en unik måte. Det er nettopp denne subjektive brytning som utgjør vårt bidrag til gjenskapelse og produksjon av sannhet. Det tankemessige, kunstneriske og handlingsmessige spektrum som oppstår gjennom den personlige brytning er og må alltid være helt originalt i form og farve. Det er helt subjektivt. Ikke desto mindre er det en versjon av lyset, en variant av altet, en fremstilling av sannheten, en del av det almene.

Denne subjektive brytningen er vårt vesen og vilkår. Den er vår eneste mulighet til å frembringe sannhet. Derfor blir filosofien og kunsten, vitenskapen og teknikken desto mer almen og får desto varigere betydning for mange, jo mer kompromissløst filosofen, kunstneren og forskeren forfølger sitt personlige motiv. Den store utfordringen består i å ikke la seg forlede av fremmede interesser, av tidsånd, snobberi, penger, forfengelighet, av tankens og kunstens takt og tone, uansett hvem denne anslås av. Bare det helt enestående og egne har verdi for de andre. Bare subjektiviteten er sann.