Main menu:

Undersider for Artikler:

Rekviem for Salmo salar

Av Kaj Skagen

 

I l989 ble det langs norskekysten produsert ca. 130 000 tonn laks i  fangenskap.  Det  meste  av  dette  ble  solgt  til  utlandet,  særlig  Frankrike, Danmark og USA. På ti år, fra l979 til l989, hadde produksjonen steget med nesten 3 000 %, og den norske lakseindustrien la beslag på nærmere 70 %  av verdensmarkedet for oppdrettslaks.

I produksjonen  av  smolt  (dvs.  oppaling  av  lakseyngel)  var utsalgsprisen  det  tredobbelte  av  produksjonskostnadene. Ingvar Huse  ved  Fiskeridirektoratets  marinbiologiske  avdeling  på Austevoll karakteriserte dette forholdet slik:

 

Bare kokainhandel gir større fortjeneste! (Die Zeit, 37/1989, s. 14.)

 

I det følgende vil jeg søke å vise at denne spøkefulle bemerkningen må tas  på alvor.  Den  moderne  lakseindustrien  kan  nettopp  sammenlignes  med  kokainhandelen: I  begge  næringer frembringes varen i avsidesliggende distrikter og for det meste av småprodusenter som tilsynelatende er avhengige av produktet for å kunne overleve på  hjemstedet; og såvel i den columbianske jungel som i den vestnorske  skjærgard  og  fjordheim  hopes  det  opp  enorme  formuer, saintidig som virksomhetene har katastrofale følger for omverdenen.

Men før jeg begrunner disse påstandene, vil jeg kort skildre Salmo salar –  atlanterhavslaksen  –  som  livsvesen,  fordi  blikket  for  dette arkaiske  fenomenet  er  en  nødvendig  bakgrunn  for  begripelsen  av den moderne lakseindustriens dramatikk.

 

Atlanterhavslaksens fenomenologi

Allerede  presten  og  naturgranskeren Peder Claussøn Friis (l545-l6l4)  kjente  til  den  eiendommelighet ved laksen  at den med forbløffende  presisjon  vender  tilbake  til  sin  barndomselv for  å  gyte, etter at den har dratt ut fra elven og vokst seg stor i «den rige kjelder Nordenhav». At laksen, etter det årelange oppholdet i havet, på forunderlig vis fant tilbake til den elven hvor den var blitt klekket, så  han  av  at  hver  elv  hadde sin  særmerkte laksestamme. Således hadde Lyngdals, Undals, Mandals, Torridals og Topdals laks hver sin skikk, slik at de noenlunde kunne gjenkjennes om de gikk feil og kom i fremmed elv.

 

Dette steinrelieffet fra Gorgogne i Frankrike kan vise at laksen har fascinert menneskene i mer enn 25 000 år.

 

Ifølge en beretning fra USA svømte i l964 en to år gammel stillehavslaks  omkring 8  kilometer fra Stillehavet hvor den var blitt satt ut, opp gjennom  elven, videre  opp en  præriebekk, så opp en dreneringsgrøft, deretter gjennom endel dreneringsrør, hvorav det siste hadde en diameter på l2 cm og gikk i 90 graders vinkel; endelig forserte den et rensefilter og gjorde et sprang over et sikkerhetsnett opp i den tanken hvor den var blitt klekket ut.

Personlig tror jeg ikke på denne historien, den er litt for freudiansk etter min smak.  Men den illustrerer det gåtefulle ved laksens vandreinstinkt,  det utrolige  ved  fiskens  «hukommelse», som man har forsøkt å forklare med dens velutviklede luktesans. Men man må vel ha en svært stor angst for uløste gåter for å tro at en laks  etter å ha oppholdt seg i årevis ved Vest-Grønland, idet kjønnsmodningen  setter  inn ikke bare plutselig «husker» hvordan Lærdalselva lukter, men også kjenner lukten av den tvers gjennom Sognefjorden, over Nordsjøen og Atlanterhavet, rundt Kapp Farvel og inn i Davis-stredet.  Dette  er omtrent like sannsynlig som  at en «norsk» låvesvale som om vinteren oppholder seg i Sør-Afrika, på vårparten brått får ferten av sommerboligen på Mjøndalen, og så bare flyr hjem.

I virkeligheten byr dyrenes vandreinstinkt på en  gåte som både er uløst og virker uløselig for den type tilnærming som den rådende vitenskapstradisjonen har å by på. Ingen vet hvordan laksens livssyklus kommer istand og opprettholdes. Men vi vet hvordan vi skal gripe inn i denne syklusen og ødelegge den. Og denne kombinasjonen av uvitenhet om livet og evne til å manipulere det, utsetter oss igjen og igjen for «overraskelser», som for eksempel de voldsomme sykdomsutbruddene i lakseindustrien, som jeg skal komme mer utførlig tilbake til senere.

På sin ferd tilbake til barndomselven innleder laksen en fasteperiode som kan vare opptil et år, i alle fall i måneder. Igjen står vi overfor en funksjonell gåte, noe som er både uforståelig og nødvendig: Vi vei ikke hvordan laksen klarer seg så lenge uten mat, men om den gyteferdige laksen ikke var kommet fastende inn i elven, ville den ha fortært lakseyngelen som står i eleven og ennå ikke er utvandret da ville den ha utryddet seg selv som art.

I elven danner laksen par som forberedelse til gytingen. Når en passende gyteplass er funnet, graver hunnen en gytegrop ved å legge seg på siden og sette vannet i bevegelse med kraftige slag av halen; grus og småstein, hvirvles opp, sand og slam føres bort med strømmen, inntil det oppstår en  ca. 30 cm dyp grop, som hunnen undersøker med finnene. Dette arbeidet kan ta flere dager, og mens det pågår jager hannen bort alle rivaler. Under selve gytingen står hunnen i den øverste enden av gytegropen; så glir hannen opp på siden av hunnfisken som i det samme slipper rognen i  gropen,  og  straks  oversprrøytes  rognen av  hannens  melke, hvis sædceller  er  befruktningsdyktige  bare  i  noen  sekunder. Etter denne  første parringsakten fortsetter  hunnen  å  grave  gytegroper, og hun gyter en rekke ganger før hun  er tom. Hver grop graves umiddelbart i forkant av den forrige, og slik dekkes den allerede befruktede rognen av grus og småstein, nok til å holde den på plass i gropen, men ikke mer enn  at den  nødvendige gjennomstrømningen av friskt vann kan skje.

Såvel vandringen  tilbake  til barndomselven, valget  av passende gytested, gravingen av gytegrop og undersøkelsen av denne (om den viser seg ikke å fylle de nødvendige krav, forlates den uten å vær blitt brukt), hunnens og hannens samtidige gyting og den påfølgende tildekking av gytegropen, samt den vedvarende fastetilstanden, utgjør til sammen et nokså ekstremt handlingsmønster som ikke desto mindre danner forutsetningen for artens eksistens. Med den største selvfølgelighet har laksen utført alle disse vanskelige oppgaver gjennom  årtusener,  styrt  av  en  instinktiv  intelligens  som de menneskelige vitenskaper foreløbig ikke har gjennomskuet.

Dette  særegne  handlingsmønster,  denne  instinktive  intelligens (men kanskje også den intimitet som gyteakten taler om)  peker på noe  kvalitativt og enestående,  ja  nesten  noe personlig ved laksen som får det til å lyde som en krenkelse når tallene taler: en  produksjon av 130 000 tonn laks. Ville vi ha kunnet tale om en befolkning på 240.000 tonn nordmenn? Eller at Oslo har 30.000 tonn innbyggere? Selvsagt  kan  man  ikke  sammenligne  et menneskelig  individ  med et enkelteksemplar av laksearten. Men  på den annen side kan man heller ikke regne laks i tonn uten å gå glipp av  av noe vesentlig.

 

Det store spranget

En skildring av atlanterhavslaksen som livsvesen ville ha vært ufullstendig uten betraktningen av et annet av dens like velkjente som uforklarlige kjennemerker,  nemlig de veldige  sprangene oppover fossestrykene.

Det finnes eksempler på at laksen kan passere fosser som umiddelbart synes helt umulige å klare, samtidig som relativt små stryk andre steder  kan  hindre  den videre  vandringen opp  elven. Laksen kan forsere et bratt fall  opptil  l6 meter i samlet høyde , samtidig som den kan la seg stanse av fall  34 meter. Den kan gjøre  et luftsprang  på over 5  meter,  men  det hender også at den ikke klarer å komme seg opp en laksetrapp med bare en halvmeters fall mellom kulpene.

Det hevdes med faglig tyngde at det avgjørende for hvorvidt en laks kan passere en foss er vannets hastighet: Hvis denne overstiger laksens største bevegelseshastighet i stille vann, vil den overhodet ikke kunne passere.» (Per Hohle, Jakt og fiske i Norge, Oslo 1961, s. 120) Det vises også til at erfaringer fra laksetrapper tilsier at vannfallshastigheten som regel må ligge noe under halvparten av laksens bevegelseshastighet i stille vann, og at grensen oppad er 2-3 m/s.

Dette høres innlysende. Men vannhastigheten i en normal elv kan være opptil 2 m/s; i striere fjellelver er den 5-6 m/s, og i fossestryk selvsagt enda høyere. (Trygve Berntsen, Du springende laks, Oslo 1963, s. 26.) Laksens maksimale svømmehastighet i stille vann regnes å ligge mellom 8 og 8.5 m/s. (Bertsen, s. 86.) Men forholdene i kulpen er sjelden slik at laksen i tilspranget kan oppnå samme hastighet som i stille vann, det er motstrøm, luftoppblandet vann, dårlig plass etc. Allikevel går laksen opp bratte fall hvor vannhastigheten må antas å være omtrent like stor eller endog større enn laksens svømmehastighet i tilspranget. Noen har ment å se forklaringen i at det i enkelte fosser oppstår «en sterk strømhvirvel som går fra bunnen og tilbake mot fossen», og at laksen vet å utnytte dette. (Jakt og fiske i Norge, s. 99.) Mindre spekulativ, men mer fantastisk er den følgende iakttagelse av laksens nære slektning auren, på vei opp fossen:

 

En månelys, tidlig vårnatt var jeg på jakt etter tyvfiskere. Jeg tok en rast ved en foss, og ble der vitne til noe som utspilte seg så hurtig at mine tanker knapt kunne følge med. I det klare måneskinnet så jeg hver eneste bevegelse som en tallrik ansamling fisker gjorde i vannet. Plutselig spredtes flokken med fisker meget raskt. Årsaken viste seg å være en særlig stor ørret som kom svømmende opp mot fossen. Den begynte å svømme rundt den fallende vannstrålen i vuggende og dansende sirkelbevegelser. Så forsvant den innunder den metallglinsende vannstrålen, men snart fikk jeg igjen øye på den. Ørreten stod nå nesten rett opp og ned i vannet og danset en vill sirkeldans inni strålen som konisk smalnet av nedover. Plutselig sluttet dansen og ørreten svevde uten en bevegelse oppover fossen i en parabelbane. Idet den nådde banens høyeste punkt slo den over og havnet med et høyt plask i vannet ovenfor fossen. Med et par slag med halen var den forsvunnet. Nedsunket i tanker stoppet jeg min pipe og gikk hjemover. (Oluf Alexandersson, Det levande vattnet, Stockholm 1976, s. 20.)

 

En slik iakttagelse kan man av naturlige grunner ikke gjøre i et laboratorium. Selve fenomenet kan ikke gjentas i eksperimentets form. Bare av disse grunner faller det utenfor rammene av det rådende vitenskapelige paradigme, og i tråd med dette paradigme vil iakttagelsen lett bli avvist.

Men det gåtefulle ved laksens livssyklus og adferd blir stående. Den moderne lakseindustrien etteraper deler av laksens naturlige livscyklus under kunstige forhold, men uten innsikt i denne livssyklusens drivkrefter. Det betyr at vi – på dette feltet likesom på nesten alle andre felt – ikke vet hva vi gjør.

 

Fra «Norske fiskeeventyr. Med engelske sportsfiskere gjennom Norge i gamle dager.»,Oslo 1972.

 

En kort historikk

Kultiveringen av særlig karpefisker i innsjøer og kunstige dammer har lange tradisjoner. Egyptiske basrelieffer viser scener fra damkultur, og i Lazio kan man den dag idag se oppdrettsdammer som ble anlagt av romerne. Men kineserne kultiverte fisk i dammer allerede 2000 år før Kristus, og i British Museum finnes manuskriptet til Fan-Lis store lærebok på området, skrevet omkring 850 f. Kr. (Oversikter over damkulturens historie finnes i Marcel Huet, Textbook of Fish Culture, Farnham 1986, og Georg Borgstrøm, Grenser for vår eksistens, Oslo 1969. Spesielt om norske forhold: Leidolf Berge, Norsk oppdrett av damfisk, Fiskeriøkonomisk Institutt ved NHH, Bergen 1971.)

Denne damkulturen bestod i å etterligne de naturlige forhold for fisken innenfor et kontrollerbart areal, som man kunne pleie og høste forsiktig av. Eller man fanget levende fisk og satte den ut i fisketomme vassdrag i håp om at den skulle trives og formere seg.

Men da tyskeren S. L. Jacoby på 1700-tallet foretok kunstig befruktning av aureegg og kunstig utklekking av yngel, skjedde det et kvalitativt sprang innenfor fiskekulturen: Mennesket gjorde seg til herre over fiskens reproduksjon, og kunne administrere livsmysteriet.

Jacobys teknikk ble glemt, men senere gjenoppdaget av franskmennene Rémy og Géhin som i 1848 skapte sensasjon i Europa ved på kunstig vis å gi en liten elv i Vosgesene tilbake dens tapte aurestamme.

Man trodde nå overalt at det var skapt ubegrensede muligheter for å øke bestandene av laks og aure. I 1855 ansatte den norske staten en fiskeriinspektør til å lede dette arbeidet, og det ble oppført en rekke anlegg for produksjon av matfisk. Men til alles overraskelse var resultatet magert og driften ulønnsom, og anleggene ble fort nedlagt.

Både i 1910, på 1950-tallet og i 1960-årene ble det gjort forsøk med å innføre regnbueaure fra Danmark til oppfôring i kunstige dammer på land. Hver gang var en overdreven optimisme og stor tiltakslyst bliutt etterfulgt av teknisk svikt og konkurser. I 1970 hadde vi i hele landet mindre enn 20 oppdrettsanlegg for regnbueaure og en beskjeden produksjon på 400 tonn. (Hans Tvenning, Fiskeoppdrett, Oslo 1980; NOU: Fiskeoppdrett, 39/1977.)

Men året etter hadde Thor Mowinckel lykkes i å oppdrette laks i sjøvann. Året etter, i samarbeid med Norsk Hydro, satte han 70 000 smolt i sjøen på sin havfarm ved Sotra utenfor Bergen. Nå spredde ryktet seg at Mowinckel håvet inn store penger fra denne farmen. Den rene gullrush-stemningen brøt ut langs kysten. Produksjonen av laks i fangenskap steg fra 98 tonn i 1971 til over 4 000 tonn i 1980, og eksploderte til 130 000 tonn i 1989. (Tillegg til Bergens Tidende, nr. 263, 13.11.1989.)

Da var lakseindustrien blitt satningsområde for regjeringen, med 40 000 mennesker knyttet til næringen alt i alt. Omsetningen hadde en verdi på 4 milliarder kroner, og stod for nesten halvparten av all norsk fiskeomsetning. (Tillegg til Bergens Tidende, nr. 263, 13.11.1989.)

 

Den skjebnesvangre uskyld 1

I løpet av 1989 kom de første tegn på at sportsfiskere og naturvernere ble seg bevisst et motsetningsforhold mellom lakseindustrien og miljø- og friluftsinteressene. Naturvernforbundets avdeling i Sogn og Fjordane truet med å starte en informasjonskampanje i utlandet om lovløsheten i oppdrettsnæringen. (Bergens Tidende, 20.11.1989, s. 3.) Før dette later det til at de færreste har vært på det rene med hvilken naturødeleggelse den nye næringen gikk svanger med. Så sent som i 1985 ble det funnet naturlig å lisete opp Norges Jeger- og Fiskeforbund  blant organisasjoner med relevans for «akvakultur», side om side med Fiskeoppdretternes salslag og Eksportutvalget for ferskfisk. (Fosheim/Parmann, Norsk havbruk 1985, Oslo 1985.) Sportsfiskerorganisasjonene har da også stått sentralt i arbeidet med å styrke lokale laksestammer gjennom innfanging av stamfisk og utsetting av kunstig oppforet settefisk, og denne virksomheten i klekkerier og settefiskanlegg kan ses som en forløper for lakseindustrien. Bare i 1982 ble det klekket ut 15 millioner lakseyngel og ca. 1.6 millioner sjøaureyngel i Norge, og det ble satt ut 1.1 millioner settefisk av laks og 465 000 laksesmolt i norske vassdrag. (Akvaklultur i Norge, NOU 22/1985, s. 37.) Den del av denne virksomheten som utføres av sportsfisker- og grunneierlag, preges som regel av nærhet til de lokale forholdene, samt en viss forsiktighet, idet m,an alltid passer på å ta rogn og melke fra fisk som er innfanget fra den samme elven som yngeen siden settes ut i. Ikke desto mindre er det snakk om et inngrep som eliminerer bestemte faser i den naturprosessen som leder frem til en ny laksegenerasjon, f.eks. utvelgelsen av make til gytingen og fiskens eget valg av sted og tid for gytingen. Man så tidlig at den kunstig oppalede settefisken var mindre motstandsdyktig mot sykdom enn naturlig utklekket fisk, men uten å oppfatte dette som noe faresignal. Allerede på 1950-tallet ble hele oppfôringsanlegg av aure rasert av epidemier, men dette bekymret ingen andre enn de som eide anleggene. (Per Hohle, Jakt og fiske i Norge, s. 156-157.)

Også språkbruken i 1950- og 60-tallets omtale av kultivering av ferskvann, bærer tydelige vidnesbyrd om uskyldens grusomhet, som for eksempel det følgende utsagnet til en fiskeriinspektør:

 

Den mest formålstjenlige fiskemåte ville antakelig være uttapping av vannet om høsten, fange fiske i en felle, ta ut det antall kilo av matfør fisk som vannet kunne tåle, drepe all ugrasfisk, og så demme vannet opp igjen og sette ut en besetning av de beste arter og med de nødvendige årsklasser til å nytte ut næringsproduksjonen. (Per Hohle, Jakt og fiske i Norge, s. 19.)

 

Fiskeriinspektøren er gjennom sin utdannelse og praksis kommer under vær med en 8-10 komponenter i fiskens og vannets økologi, og er overbevist om at ukjente forhold ikke finnes. Han vet alt. Han og hans kolleger vet mer enn naturen selv, som har vært sjuskete nok til å frembringe en rekke fiskearter med for lav utnyttingsverdi som matfisk, f.eks. abbor og mort, som betegnes som «ugrasfisk». Noen annen misjon i verden enn å bli spist av mennesker kan jo ikke en fisk ha, og derfor bør all annen fisk enn edelfisken helst utryddes. Man tenker seg muligheten av å utvikle en «rovaure» som ganske enekelt fortærte all «ugrasfisken» og dermed ryddet blomsterbedet på egen hånd, og man ser med lengsel frem mot enda mer opplyste tider, som vil tillate større effeltivitet i kultiveringsarbeidet:

 

(…) uttynning av bestander av ugressfisk (er) som regel en langtekkelig, kostbar og ofte tvilsom affære. Det var derfor et betydelig fremskritt da det ble oppdaget kjemiske midler som gjorde det mulig fullstendig å utrydde all fisk ihvertfall i mindre vann. Norsk lov har i mange år hindret bruk av kjemiske midler til utrydding av fisk, og her i landet har slike metoder derfor foreløbig bare vært brukt i forskningsøyemed. Forhåpentlig blir dette uheldige forbudet forandret i løpet av året (1961). (Jakt og fiske i Norge, s. 156-157.)

 

Og man setter helt konkret sin lit til lakseavlen:

 

De eksperimenter som den senere tid er gjort med å holde laks i fangenskap og nyttiggjøre seg den som avlsdyr, er meget interessante, og de resultater som her er nådd kan innebære muligheter (…) (Jakt og fiske i Norge, s. 156-157.)

 

Det er blant annet denne klokkertro på det naturvitenskapelige og tekniske fremskritt, denne intetanende dumhet og respektløshet i forhold til naturen, som banet veien for våre dagers eksperimentelle lakseindustri.

 

Den skjebnsvangre uskyld 2

Mesteparten av Norges ferskvannsareal er utbygget av kraftverkshensyn. Sel ikke lakseindustrien har – foreløbig – ramponert så meget av ferkvannsfisket som kraftutbyggingen. For å bøte på ødeleggelsene er kraftselskapene pålagt å sette ut fisk i forbindelse med hver vassdragsregulering, og med dette formålet har kraftselskapene bygget en rekke klekkerier og settefiskanlegg for egen regning. Men en del av den yngel og smolt som ble satt ut på 1950- og 60-tallet ble kjøpt fra Forskningsstasjonen for laks (FFL) på Sunndalsøra, ledet av professor Trygve Gjedrem, den sentrale skikkelsen innenfor fiskeavl i Norge.

Fra FFL fikk kraftselskapene smolt som viste seg å være infisert med parasitten gyrodactylus salaris, som tar knekken på laksen. Til nå er 32 elver ødelagt av smitten fra lakseforskningssenteret. «Vi oppdaga parasitten i vårt anlegg i 1975, parasitten var nok kjent innan vitenskapen, men det var ingen som då skjøna at dette ville verta eit stort problem for norsk laks,» sa Gjedrem da katastrofen ble oppdaget i 1989. Om han kjente noe ansvar for det som var skjedd?

 

Nei, eg kan ikkje sjå det slik, våre handlingar kan ikkje klandrast, seier Gjedrem. (Bergens Tidende, 24.2.1989.)

 

Han gikk ut fra at det ikke var så farlig. Han visste det ikke. Han trodde at han visste alt, og levde i pakt med sin tro. Han har ødelagt (minst) 32 lakseelver, og er aldeles uskyldig. Hans handlinger var vitenskapelig forsvarlige ut fra en vitenskapelig uforsvarlig vitenskap. Han trodde det han gjorde var rett og godt, derfor er han uten ansvar for følgene av det han gjorde. Han har aldri vært i Nürnberg. Han foretrekker Sunndalsøra, hvor det i 1989 også kom for dagen at den smolten han på 1950- og 60-tallet spredde utover halve landet, var krysset frem av forskjellige laksestammer:

 

Mellom anna er over halvdelen av smolt som er utsett etter pålegg i Sogn og Fjordane av såkalla uspesifisert stamme. Det vil seia at ingen veit kva elvestamme som gav rog eller melke til klekkinga. Det var ikkje noko krav om å bruka lokal laksestamme som basis for smolt og yngelproduksjon. Også rømt oppdrettsfisk som har vore fanga med not i sjøen har vorte stamfisk i klekkeria.

 

Og professoren kommenterer:

 

– Det er ikkje påvist negative effekter av dette, det trur eg ikkje det vert heller. Til noe er det til dømes ikkje påvist at rømlingane gyt i elva og formeirer seg eller blandar seg med den lokale stamma. (Bergens Tidende, 24.2.1989.)

 

Men åtte måneder senere ble det påvist! Når skal våre forskere, og våre politikere som skal trekke opp grensene for anvendelsen av forskningen, oppnå en elementær menneskelig modenhet, slik at de innser at en teknikk ikke nødvendigvis er uskadelig bare fordi dens skadevirkninger ikke blir påvis før til neste år?

 

En fattigmannsnæring?

Ifølge offentliggjorte ligningsdata var 4 av de 5 rikeste personene i Hyllestad kommune i 1988 – fiskeoppdrettere. Edgar Birger Hatlem hadde en formue på 2.6 millioner kroner, Nille Hermine Hatlem hadde 2 millioner i formue, Leif Dagfinn Hatlem stod oppført med 1.1 millioner kroner og Arvid M. Hatlem med i.05 millioner kroner.

I Høyanger hadde fiskeoppdretteren Erling Osland den nest største formuen på 1.88 millioner kroner.

I Fusa ble listen toppet av fiskeoppdretteren Magne K. Bolstad med 4.07 millioner kroner i formue.

Også i Bremanger var den nest rikeste mann en fiskeoppdretter, Kirsten Strømmen med 5.082.000 kroner i formue. I 1989 var Strømmens formue økt til 7.7 millioner, en økning på 2.6 millioner, men med en inntekt på bare 698.200 kroner.

I Osterøy var de fire rikeste i 1989 alle fiskeopopdrettere, alle millionærer, med inntekter rundt 800.000 kroner. Rikest var Kristian Bognøy med 4.497.000 kroner i formue.

I Gulen kommune var fiskeoppdretterne Steinar Østerbø og Leidvin Sætre oppført med omlag 1.4 millioner hver i formue.

Fiskeoppdretteren Endre Rundhovde fra Bømlo hadde 2.969.700 kroner i årsinntekt. Fiskeoppdretteren Per Storegjerde i Naustdal hadde en formue på 6.1 millioner kroner. Fiskeoppdretteren Aadne Nilsson fra Askøy hadde 3.27 millioner kroner i formue, alle tall fra 1989.

Alt i alt var lakseindustriens lønnsevne pr. årsverk i 1988  i gjennomsnitt 363.568 kroner. Med tanke på at mange oppdrettsanlegg er «familiebruk», betyr dette at mange familieinntekter nærmer seg millionen i gjennomsnitt.

Inntrykket må bli at lakseindustrien i betydelig mindre grad enn en fattigmannsnæring er en oppkomlingsnæring som på løpende bånd forvandler fiskere, bønder og industriarbeidere til millionærer. Det er ikke for ingenting at fiskeoppdretterne på folkemunne kalles vår nye «kystadel».

Bak den nye kasten av fiskeoppdrettere står privat og statlig storkapital. I forskning direkte tilknyttet fiskeoppdrett var det i 1989 kastet inn ca. 900 millioner kroner. Utstyrslevrandørene til lakseindustrien leverte samme år varer for over 600 millioner kroner. Fôrindustrien hadde en omsetning på 1.5 milliarder kroner.

Allikevel anses dette for småtteri mot de summer som ligger på lur i det som skal bli virkelig stort: Oppdrett av marine fiskeslag, særlig kveite. (Bergens Tidende, 14.10.88; 25.9.89; 3.10.89. Tillegg til Bergens Tidende, nr. 263/1989, s. 14.)

 

En grønn industri?

Lakseindustrien har fra begynnelsen av vært konsesjonsregulert på en måte som har gitt den en «grønn» profil. For eksempel skal majoriteten av eierinteressene i et oppdrettsanlegg ha lokal tilknytning, og anleggenes størrelse begrenses for å hindre konsentrasjon av driften i noen få gigantanlegg.  Myndighetenes målsetning med næringen har vært uttalt distriktsvennlig, ja endog i pakt med økologiske idealer. I  en  verden  med  stigende  matvaremangel  skulle man «utnytte landets ressurser til økt matproduksjon»; i en tid hvor antall ansatte i primærnæringene stadig synker, skulle man «bevare eksisterende arbeidsplasser og bosetting, øke sysselsettingen og gi mulighet for et mer variert næringsgrunnlag i distrikter med svakt utbygget næringsliv, og bygge ut en rasjonell næring som gir utøverne en  inntekt på linje med  det som oppnås i andre næringer». (NOU: Fiskeoppdrett, s. 9.)

Dette distrikts- og ressursvennlige programmet hadde solid grunn å stå på i form  av en almen positiv holdning til oppdrettskulturen som sådan. Selv den mest industrifiendtlige hippie ville kunne godta en virksomhet som kineserne har drevet med i 4 000 år, for ikke å snakke om en maoist! Og økopopulister og venstresosialister kunne så å si se sine egne programmer bli virkeliggiort i havgapet.

I den uoffisielle miljø-rapporten til FN-konferansen i Stockholm 1972, anbefales satsning på fiskeoppdrett i stor stil, uten motforestillinger. (Ward/Dubos,  Bare én jord, Oslo 1973, s. 234.) I  1987  har Brundtland-kommisjonen ingen  innvendinger mot en tidobling av fiskeoppdrettsproduksjonen innen år 2000, og mener uten videre at «utvikling av akvakultur bør gis høy prioritet i alle land, både utviklede og utviklingsland». (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling: Vår felles framtid, s. 107.)

En journalist, kjent for sine naturreportasjer, gav i 1985 et godt eksempel på hvilken stemning som rådde på denne tiden:

 

Men fortvil ikke –  du som fremdeles går og sparker i fjæra i mangel på noe å ta deg til.  Du som vil bruke  lyst og krefter pa noe  meningsfylt i  livet uten  å måtte  reise hjemmefra. Her er en ny sjanse for utflytteren til å utnytte småbruket eller jordteigen han måtte forlate. For fjordfiskeren som opplevde svarte garn og måtte dra på anleggsarbeid isteden. […] Havbruket utvikles i et rasende tempo. Her er nye utfordringer i massevis. Fisk, skjell og skalldyr står i kø for å bli havets nye husdyr. Og du slipper å drive etter prøve-og-feile-metoden og stå med lua i hånden og tigge banksjefen om støtte. Regjeringen  har gitt næringen topp prioritet. Forskerne, utstyrsfabrikantene, distriktsplanleggerne, kapitalinteressene – ja, alle deler av vårt samfunn har søkt å finne seg en nøkkel til det eventyret som nå åpenbarer seg for kyst-Norge. (Fossheim/Parmann, s. 9).

 

Terminologien er her mytisk-religiøs. Mytisk-religiøs var også forestillingene i Fiskeridepartementet som i mer prosaiske ordelag manet frem en kommende tid uten forurensninger, sykdommer og død:

 

Med utgangspunkt i det som er drøftet i det foregående mener Utvalget at det vil bli markedsforholdene i langt større grad enn de produksjonstekniske forhold som kommer til å bestemme veksten og dermed omfanget av matfiskproduksjonen. (NOU: Fiskeoppdrett, s. 17.)

 

Utvalget forutså ikke epidemiene i oppdrettsanleggene. Man gikk ut fra at man hadde innsikt i alle relevante forhold, og at det ikke kunne inntreffe noe uforutsett. Man hadde jo bare forbedret naturen litt. Det kunne da ikke være så galt.

 

Innbrudd i livets verksted

Et offentlig utvalg, oppnevnt ved kongelig resolusjon for å utrede spørsmål i forbindelse med fiskeoppdrett, hevder i sin innstilling i 1977 at det er «sterkt ønskelig» å miverksette forskning for å «studere mulighetene for hormonell kastrasjon av fisk». (NOU: Fiskeoppdrett, s. 93.)

Dette sterke ønsket om å kastrere fisk henger ikke sammen med freudiansk selvinnsikt eller avsporet driftsliv hos utvalgets medlemmer. Det er bare uttrykk for trangen til større økonomisk gevinst: Når laksen blir kjønnsmoden, mister den sin verdi som matfisk; det er derfor store penger å hente i en utsatt kjønnsmodning. Enda mere ville det være å tjene på en steril, kastrert laks, som man kan la gålengre tid i merden før slakting. På den måten ville man få mer kjøtt for pengene.

Ved FFL på  Sunndalsøra har man etter systematisk avlsarbeid på  grunnlag av  40 ville  laksestammer  utviklet en stamfisk som benyttes til oppdrett. (Oppdrett av laks og aure, Oslo 1979, s. 191.) Denne stamfisken ses som en forbedring av villaksen, som har en rekke uheldige egenskaper som husdyr: «Når vi ser på oppførselen til laks, fjellaure, sjøaure, sjørøye og pukkellaks, er det klart at de har store problemer med å tilpasse seg fangenskapet  helt fra  klekkingen  av. Fisken  virker stresset,  og det er tydelig  at  det  benyttes  mye  energi  til  å rømme og  gjemme  seg. Produktiviteten  blir  dermed  redusert,» sier  Trygve  Gjedrem. (Oppdrett av laks og aure, s. 173.) Lakseyngelen som prøver å gjemme seg i Gjedrems bassenger, får av ren skrekk for meget mosjon, og legger for sakte på seg. Det hemmer  produktiviteten,  sinker  kjøttproduksjonen.  Man  må  derfor «forsøke å finne fram til dyr som er bedre tilpasset fangenskap».

En  annen  viktig  målsetning  i  lakseavlen  er  «å  få fram  en  fisk som behøver mindre fôr for å produsere en kg tilvekst». (Oppdrett av laks og aure, s. 33) Avlen må dessuten ha markedet for øye,  man  må produsere  en fisk folk vil ha, dvs.  at den ma ha en form som ligner villaksens,  en kjøttfarve som ligner rødfarven hos vill laks, og med fasthet i kjøttet. (Oppdrett av laks og aure, s. 34.)

FFL-laksen er med andre ord Ikke laks, men «laks» – en kunstig fremtvunget etterligning.  For eksempel får den ville laksen sin rødfarve fra små krepsdyr den finner til havs, mens oppdrettslaksen få sin rødfarve fra fargestoff tilsatt i fôret,  produsert av T.  Skretting A/S i Stavanger. (Tillegg til Bergens Tidende, nr. 263/1989, s. 22).

All avl i lakseindustnen drives med økonomisk vinning for øye. (Trygve Gjedrem, Oppdrett av laksefisk, Ås-NLH 1975, s. 37.) Ingen ansvarlige på området later til å ane at de er trådt inn i et rom som kan vare mer komplisert bygget og møblert enn et vanlig gutteværelse.* (Se notat etter denne artikkelen.) Intetanende og  gledestrålende  holder  «pioneren Eling Osland fra Bjordal i Sogn» frem for Aftenpostens fotograf «en lakselignende skapning» han selv har krysset frem, og som han insisterer på å kaller «Osland-ørret» eller EROS-laks, en vanskapning som vokser dobbelt så fort som den egentlig burde. (Aftenpostens Ukens Nytt, 9.4.1988.) Som en positivistisk dinosaur legger Thor Mowinckel sin klo på den mektige, pelagiske kveiten, og sier at han skal gjøre den til sin nye «hav-kylling». (Fossheim/Parmann, s. 33.) Avbildet med et vinnende smil, finansiert av Bofors og den norske staten, lover professor Haralf Skjervold at han nå skal lage en vidunderlig ny laks til oss, en sunnere laks, en som ikke er så fet – et «lett-laks». (Tillegg til Bergens Tidende, nr. 263/13.11.89, s. 16-17.)

 

Et økologisk sammenbrudd 1 (Epidemiene)

Fagfolk anbefaler en tetthet i merdene på 15-18 kg pr. kubikkmeter for matfisk. (Oppdrett av laks og aure, s. 134.) Det tilsvarer omlag 3-4 trekilos laks i et alminnelig stort badekar. Men tettheten er som regel det dobbelte, 30-40 kg pr. kubikkmeter, etter skotsk praksis. (Oppdrett av laks og aure, s. 134.) Det tilsvarer 6-8 trekilos laks i badekaret. Grunnen til denne meget høye tettheten er at konsesjonene til oppdrett av laks ikke gis i form av produksjonsmengde, men i form av areal. Den enkelte oppdretter kan ikke bygge seg et anlegg over en bestemt, lovlig størrelse, men innenfor de lovlige rammene kan han i praksis stappe dobbelt så merget fisk som forutsatt, og nettopp dette har vært det alminnelige i norsk lakseindustri.

Denne fisketettheten i merdene gav ideelle forhold for smitte av sykdommert blant oppdrettslaksen, som på forhånd ble holdt i en konstant stressituasjon gjennom fangenskapet, og som gjennom den kunstige avlen hadde et svekket immunsystem. Fiskesykdommene, som tidligere hadde ført en nesten umerkelig tilværelse i utkanten av de ville populasjonene, eksploderte nå i store epidemier.

På et oppdrettsanlegg ved Hammerfest oppdaget man i 1976 at fisken i merdene begynte å bli sløv og apatisk, og at den fikk blødninger i buken og i indre organer. Det var den såkalte Hitra-syken som hadde slått til, et helt sykdomskompleks med ulike ytringsformer og ukjente årsaker. (Men årsaken er selvsagt fiskeoppdrettsinmdustrien.) Litt senere slo sykdommen til også på Måløy; i 1983 ble den oppdaget enda lenger sør. Idag regner man det for umulig å drive lakseoppdrett uten å få Hitra-syken i merdene.

Utover på 1980-tallet ble lakseindustrien rammet av stadig nye epidemier. I mai 1987 spredde sykdommen yersiniose seg langs kysten fra Finnmark til Hordaland, og rammet mellom 50 og 100 anlegg med en dødelighet på opp til 80%. En bakteriell nyresykdom, BKD, blomstret opp ved ti anlegg i Hordaland og Sogn og Fjordane. Ved Fitjar Laks måtte man slakte ned nærmere fire millioner lakseyngel på grunn av BKD, og led et tap på syv millioner kroner. På Sotra kom det så mye nedslaktet, syk oppdrettslaks til den kommunale søppelfyllingen at det ble plassproblemer – over 200 tonn i mai måned. Bare i 1987 utbetalte forsikringsselskapene 140 millioner kroner for å dekke tap ved sykdom innenfor lakseindustrien.

I 1988 døde laks i anlegg over hele landet av «en ny uforklarlig fiskesykdom», nemlig akutt hjertesvikt. I april ble det meldt om en blodsykdom på tamlaksen i Hordaland, den såkalte SAS, som i 1987 hadde drept 200 tonn laks i et anlegg på Fusa. På sommeren hadde den fryktede ILA – infeksiøs lakseanemi – brutt ut og rasert 23 anlegg; allerede i 1989 hadde denne sykdommen spredd seg til 50 anlegg. I 1989 slo for alvor den uhyggelige og sikkert smertefulle furunculosen til; i et anlegg i Nordfjord måtte man plukke et tonn død fisk ut av merdene hver dag.

I tillegg herjer en rekke andre sykdommer, ikke minst vibriosen med indre blødninger og oppsvulmet milt, men også smittsom dermatitis, en hudbetennelse, gjellesyke, bakteriell finneråte, bakteriell sårsyke, en hel vifte av virussykdommer, parasittære sykdommer, ernæringsbetingede sykdommer og uforklarlige sykdommer. Noen fullstendig oversikt over dette våte helvete er knapt mulig å gi; det ovenstående er bygget på et høyst ufullstendig klipparkiv. (Fossheim/Parmann, s. 63-67; Bergens Tidende 28.10.89, 20.7.87, 29.5.87, 27.11.85, 3.6.89, 23.11.89, 16.5.87, 27.3.87, 23.6.87, 16.4.88, 13.11.89.)

Sannheten er etter alt å dømme at lakseavlen og lakseindustrien har skapt en lakseart som er så svekket og et livsmiljø som er så skadelig, at sykdom og epidemier er en uadskillelig del av fiskeoppdrettet. Dét mener biologen Helgi Kjartansson:

Med så mange faktorer som påverkar fisken si helse, er det uråd å halde kontroll med alle. Men det mest rimelege er at det er lite sannsynleg å finne heilt frisk fisk i mærane idag. (Se forrige henvisning.)

Det er selve industrien som frembringer epidemiene. All laksen som krysses og klekkes kunstig, som fôres opp i bassenger og i merder under fangenskap, blir med nødvendighet syk. Det eneste man kan gjøre med denne fisken, er å oversprøyte den med antibiotika og nervegift, og få den ut på markedet i en fei mens symptomene foreløbig er jaget vekk.

 

Et økologisk sammenbrudd 2 (Forurensningen)

For å bekjempe fiskesykdommer bruker lakseindustrien antibiotika som blandes i fôret.

I 1987 ble det benyttet 48 500 kilo antibiotika til sykdomsbehandling i fiskeoppdrett. Denne mengden er det dobbelte av hva som ble benyttet til sykdomsbehandling av hele den norske befolkningen samme år.

Antibiotikaen havner på havbubnnen, i slammet under merdene, hvor den skaper resistens hos bakterier. Faren for sykdomsutbrudd ved bakterier med antibioptikaresistens er derfor blitt overhengende. (Tillegg til Bergens Tidende, nr. 263/13.11.89, s. 12-13.)

Bare i Hordaland slipper lakseindustrien ut 2843 tonn nitrogen og fosfor, betydelig mer enn hele landbruket. I Austevoll, landets fremste fiskeoppdrettskommune, slipper lakseindustrien ut 47 tonn fosfor mot 0.5 tonn i landbruket, 405 tonn nitrogen mot 15 tonn i landbruket, og 2 240 tonn organisk stoff mot 0 i landbruket. I Austevoll står lakseindustrien for 80% av forurensningen når det gjelder nitrogen, fisfor og organisk stoff. I Hordaland er fiskeoppdrettet en dobbelt så stor forurenser som indistrien, og etterlater seg mer søppel enn den samlede kloakken fra hele befolkningen. (Miljøstatus vassforureining og Miljøplan for Hordaland, høyringsutkast, september 1989.

Hva sier så fiskeoppdretterne selv til dette?

 

Thor Mowinckel feier dette økologiske problem i fjordene til side med en håndbevegelse: «Det blir fordelt rundt omkring av ebbe og flo». Die Zeit Magazin, 42/14.10.1988, s. 94.)

 

Og Kjell Stangeland, Marine Farming, Austevoll:

 

At vi får avfall er så, men en må ikke glemme at villaksen tilfører sjøen samme type avfall. Det er nok å minne om det 2,5 millioner sild la etter seg når de søkte inn til gyteplassene langs kysten. (Tillegg til Bergens Tidende, nr. 263/13.11.89, s. 11.)

 

Hvilken innsats våre fiskerier altså gjorde for et rent hav, da de utryddet silda fra Nordsjøen! For ikke å snakke om all den skitten blåhvalen må ha fylt opp verdenshavene med før den norske hvalfangerflåten fikk tatt knekken på den! Nei, kom ikke til fiskeoppdretterne og snakk om forurensning.

 

– Det er oppdretterne som har mest å tjene på å gå i bresjen for å ta vare på miljøet. Oppdretterne er godt motivert for å øke standarden. Det er ikke så lenge siden syk fisk havnet på sjøen igjen. (Tillegg til Bergens Tidende,nr. 263/13.11.89, s. 11.)

 

Uthevelsen er min, for den ufrivillige tilståelsen, gitt så sent som i november 19809, gir godt belegg for å hevde at den truselen en annen oppdretter kom med i 1987, ikke var tomme ord:

 

Nedslaktinga vil påføre oss eit tap på omlag sju millionar kroner, seier Frode Møgster, styreformann i dei to lakseanlegga. – Vi får ikkje fem øre i erstatning når vi no blir tvinga til nedslakting. Det er verkeleg beinhardt, men vi statser på å koma oss over kneika…

– Styresmaktene må få augene opp for det som skjer. Når ein blir straffa med tvungen nedslakting fordi ein er ærleg og spelar med opne kort, kan dette få uante konsekvensar. BKD-sjukdomen er relativt lett å halde skjult, og det er nettopp dette som kan koma til å skje når andre oppdrettarar ser kva som skjedde med oss. Valet kan stå mellom å gå konkurs eller rett og slett å teia om sjukdomen… (Bergens Tidende, 11.03.89.)

 

Her er etter all sannsynlighet årsaken til at det, ifølge Direktoratet for naturforvaltning, i 1989 var nær 1 million sykdomssmittet oppdrettslaks langs norskekysten utenfor oppdrettsanleggene, altså fritt i sjøen.

De hadde «rømt» fra anleggene.

 

Et økologisk sammenbrudd 3 (Utryddelsen av atlanterhavslaksen)

Istedenfor å påta seg et tap på flere millioner kroner når oppdrettsanlegget rammes av sykdom, er det menneskelig å komme i skade for å få et lite uhell, slik at hele den infiserte fiuskebestningen stryker til fjords. Dét dekkes av forsikringen. Og istedenfor å stå der og slakte hvert enkelt dyr, frakte dem i tonnevis til fyllingen, desinfisere kadaverne etc., etc., kan man med noen enkle håndgrep sende hele dritten til havs og være ferdig med det.

Bare i 1983 unnslapp én million oppdrettslaks fra anleggene, og denne laksen tok seg opp i evene. I 1986 var 2% av all laksen i vestnorske elver oppdrettslaks, i 1987 var andelen steget til 14%. I Oselva sør for Bergen var 50% av stamlaksen i 1989 rømlinger fra oppdrettsanlegg.

I elvene sprer oppdrettslaksen parasitten gyrodactylus, som ved siden av sur nedbør og drivgarnsfiske har vært en hovedårsak til den nærmest totale utryddelsen av laksestammene i 60 av Norges 410 lakseførende elver. I 1987 ble Drammenselva smittet fra ulovlige oppdrettsanlegg; hele Østlandet var truet av å bli rammet av gyrodactylus.

I oktober 1989 rømte 30 000 laks fra et anlegg i Hjørundfjord; det var omtrent like mye som hele årsinnsiget av vill laks til Møre og Romsdal. All fisken var furunculosesmittet og stinn av antibiotika; ettersom den var gyteferdig, antok man at den umiddelbart søkte opp i de nærmeste elvene. Bare én måned senere fløt det død og havdød laks i 15 elver i Møre og Romsdal. Laksen hadde åpne sår på kroppen, tegnet på furunculose.

Samme høst fant man død fisk med sår og byller i Numedalslågen: Oppdrettsnæringen hadde krevd en av landets beste lakseelever som offer. (Jakt & Fiske, 12/89, s. 12; Bergens Tidende, 11.03.89, 09.12.87, 18.08.88, 25.04.87, 16.06.88, 10.11.89.)

Samtidig fant forskere ved Universitetet i Bergen beviset for at den rømte oppdrettslaksen ikke bare smitter villaksen, men ogsp gyter i elvene. Dette kan ødelegge det genetiske mangfoldet i den norske laksebestanden:

 

– To laksegenerasjoner, eller 10 år, kan vera nok til å riva ned det genetiske mangfaldet som har utvikla seg over 10 000 år, seier Haraldf Lura ved Zoologisk Museum, avdeling for økologi, til Bergens Tidende…

– Noreg er eit kjerneområde for den vesteuropeiske laksen, seier Sægrov.

– Idag finst det 4-500 laksestammar i Noreg som alle skil seg frå kvarandre gjennom arveanlegga. (…) – Det genetiske mangfaldet er svært viktig mellom anna for laksen sin vekst, og for å hindre sykdomsspreiing. (…) – Heile den norske gytebestanden av villaks er på omlag 100 000 fisk, og det skal ikkje så store oppdrettsanlegget til før talet er like stort. Av dette får vi omlag 6 millioner smolt. Men i 1988 vart det frå norske oppdrettsanlegg sett ut 140 millionar smolt.

 

Lederen for vassøkologisk avdeling ved Direktoratet for naturforvaltning, Svein Åge Mehle, hevdet i 1989 at «det økologiske systemet i elvene på Vestlandet vil være så forstyrret innen sju år, at forskjellen mellom oppdrettslaks og villaks vil være halvvert». Både i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal vil den genetiske forskjellen mellom villfisken og oppdrettsfisken bli utvisket:

 

Innblanding av oppdrettslaks som rømmer fra anleggene fører til en rask ødeleggelse av den genetiske særegenhet i laksestammer som gjennom tusener av år er tilpasset fødeelven.

Gjennom et tidsperspektiv på 50 til 100 år kan all elvelaks i Norge få samme gener som oppdrettslaksen. Det betyr slutten på villfisk i norske elever.

 

Slutten

Når lakseindustrien nå, i samarbeid med den norske staten, privat kapital og frittstående forskningsinstitusjoner, utrydder atlanterhavslaksen, begås det en forbrytelse i naturrettslig forstand. (Se Arne Næss Økologi, samfunn og livsstil, Oslo 1974.)

Å utrydde en hel dyreart er en kriminell handling som vi ennå ikke har bevissthet nok til å oppfatte som kriminell. I virkeligheten mangler vi rettsbevissthet i forhold til våre medskapninger i de umælende livsriker. En gang i tiden måtte man være hvit, eiendomsbesittende mann for å nyte godt av lov og rett. Litt etter litt har vår rettsbevissthet strukket seg til å omfatte også de eiendomsløse, også kvinnene, også mennesker med annen hudfarve. En gang i fremtiden, om den europeiske kultur overlever den økologiske, sosiale og åndelige katastrofe som den idag gjennomlever, og om et virkelig fremskritt rår i de historiske prosesser, da vil menneskene se tilbake på vår tid som barbarisk, som en uopplyst tid, ledet av mennesker uten bevissthet om livets sammenheneger og alt livs nødvendighet og rett. Men finnes det idag så mye historisk bevissthet at en slik trusel om et dårlig ettermæle skremmer noen? Eller ligger det en uhyggelig sannhet i det som Minal Kundera skriver i Romankunsten:

 

Når et fenomen lang tid i forveien varsler om at det snart vil forsvinne, er det mange av oss som vet det og eventuelt beklager det. Men når dødskampen går mot slutten, ser vi allerede i en annen retning. Døden blir usynlig. Det er alt en god stund siden elven, nattergalen og stiene over jordene forsvant ut av menneskets hode. Ingen har bruk for disse tingene mer. Og hvem vil legge merke til det når naturen imorgen forsvinner fra planeten?

Slutten er ikke noen apokalyptisk eksplosjon. Kanskje det ikke finnes noe fredeligere enn slutten.

 

 

(Denne artikkelen ble første gang publisert i tidsskriftet «Samtiden» i 1989, og inngår i Kaj Skagens essaysamling Natt til dommedag fra 1991.)

 

Lagt ut 6. april 2011.