Main menu:

Morgen ved midnatt

 

 

anmeldelser

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Løpende debatt om Morgen ved midnattKaj Skagens FB-side.

 

 

 

 

KAPITEL 1

Forfatterens historie

En toogførtiårig affære med Steiner

 

 

 

Dette er et personlig prosjekt. For selv om Morgen ved midnatt er en Steiner-biografi som tar høyde for vitenskapelige krav når det gjelder fremstilling og dokumentasjon av fakta og tolkning av disse, så er den også en loggføring av mine egne snarveier og omveier, forvillelser og tilbakekomster, tap og funn mens jeg fulgte mine egne spor over et sunket og kartløst, esoterisk kontinent. Foreningen av det personlige og det vitenskapelige kan ha ført til subjektiv vektlegging og intuitive valg. Men jeg håper at dette oppveies av at vitenskapen kan være blitt mer fascinerende, og at disse fremmede liv og tider plutselig angår leseren.

 

Drept av sannhet

Jeg snublet over Steiner og antroposofien i 1971, enogtyve år gammel, mens jeg drev rundt i Oslo på leting etter et liv. Det var kulturell oppbruddstid, og det eneste sikre var at alle rådende verdensforklaringer, politiske såvel som religiøse og filosofiske, stod for fall. Halvglemte åndsstrømninger, marginalisert av verdenskrigene og distansert av teknologiens og økonomiens eventyrlige fremganger, fikk en ny sjanse. Siden 1968 hadde jeg i høyt tempo rutsjet gjennom den pasifistiske venstresosialismen, maoismens bevæpnede frimureri og anarkismens respektable utopi, med musikken til Bob Dylan, The Rolling Stones, John Lennon og Leonard Cohen i ørene. Jeg lette etter en verdensforklaring som kunne gi meg en identitet uten å fornærme min intuisjon, samtidig som noen av mine venner i den norske undergrunnskulturen var lidenskapelige tilhengere av Rudolf Steiner, som med sitt klarsyn og sin totalreformistiske utopi kom i betraktning som en mulig alliert i kampen mot verden. At Steiner var ren Aussenseiter og ikke fantes i den versjonen av historien jeg hadde hørt på skolen og siden forkastet, kvalifiserte ham til nærmere undersøkelse.

Alene på en hybel på Høvik like utenfor det som dengang var småbyen Oslo, leste jeg i løpet av en ukes tid Videnskaben om det skjulte, Teosofi, Det femte evangelium, Egyptiske myter og mysterier og Johannesevangeliet. Under lesningen ble jeg overbevist om at Steiner skrev og talte ut fra ekte innsikter hentet fra skjulte kilder. Det satte meg i en kinkig situasjon. På den ene siden kunne jeg ikke unndra meg følelsen av at Steiners verk var en hemmelig skatthule jeg plutselig var ramlet ned i som en moderne Alladin, og at hans uhorvelige verk bød på muligheten til å løse verdensgåtene; på den andre siden hadde min beskjeftigelse med anarkismen gitt meg noen antiautoritære grunnholdninger. Jeg kunne ikke forene kravet om selvstendig tenkning og egen erfaring med overbevisningen om antroposofiens sannhet, fordi antroposofien lot til å unndra seg både undersøkelse og erfaring.

Løsningen på denne selvmotsigelsen så jeg først i Steiners redegjørelse for hvordan enhver gjennom meditativ innsats kunne tilegne seg de samme høyere evner som han selv hevdet å benytte i den åndsforskning som skulle ha frembragt de antroposofiske resultatene i form av et esoterisk, gnostisk-teosofisk menneske- og verdensbilde, utpenslet i talløse detaljer. Denne forestillingen om en gang i fremtiden selv å kunne erfare den åndelige virkeligheten som Steiner beskrev i sitt verk, fungerte som en indre kreditt for meg, et erfaringslån. Ved hjelp av den erfaringen jeg lånte fra Steiner, kunne jeg bygge opp en indre verden av hans rapporter fra den skjulte verden. Men fordi dette erfaringslånet en dag ville forfalle til betaling, og siden mine åndelige finanser var usikre, måtte jeg holde den antroposofiske verdenen for meg selv. Den var bygget på lånt erfaring; lånet måtte innfris med reell og personlig erfaring, ellers ville jeg rammes av en indre konkurs hvor verdensbildet måtte selges til høytbydende. Vel vitende om dette lærte jeg meg å skille mellom innhold som var bygget på egen tenkning og erfaring, og innhold som var basert på tenkning og erfaring lånt fra Steiner. Dermed fikk jeg både som forfatter og privatperson ett åpent tilgjengelig liv, og ett hemmelig antroposofisk liv. Det antroposofiske livet måtte være hemmelig, fordi det ikke lot seg forsvare ut fra mine egne grunnsetninger, hverken overfor meg selv eller andre. Ikke desto mindre var det fra dette hemmelige livet jeg hentet mye av inspirasjonen til mitt åpne liv og arbeid. Herfra stammet mye av motivasjonen til arbeidet med tidsskriftet Arken i årene 1978-89; herfra stammet også den dobbeltheten som kanskje preget dette prosjektet, som i det alminnelige kulturliv ofte ble betraktet som litt for antroposofisk, og i noen antroposofiske kretser som for lite antroposofisk.

Gjennom 1970-tallet og frem til begynnelsen av 1980-tallet, identifiserte jeg meg på mange måter med Steiner og antroposofien. Men jeg følte aldri at jeg hadde et slikt forhold til dette stoffet at jeg kunne representere Steiner og antroposofi utad. Steiners enorme esoteriske verk skapte en verden for seg, som kunne utforskes i stillhet; samtidig var avstanden fra leserstandpunktet til produksjonspunktet også enorm. Det førte til en slags lammelse. Den boklige åpenbaringen var hinsides beskrivelse og kunne ikke formidles, en katastrofe for en forfatter, som lever av å snakke. Jeg følte meg stadig mindre innviet og stadig mer drept av sannhet.

Midt på 1980-tallet innså jeg at jeg aldri ville bli i stand til å innfri den oversanselige erfaringskreditten. I den grad jeg i løpet av de ti årene som var gått siden jeg falt for Steiner, hadde maktet å gjennomføre noen systematisk meditativ praksis, var utbyttet lite. Den opparbeidede kapitalen, som skulle brukes til å innfri erfaringslånet, var minimal. Jeg trodde ikke lenger at jeg ville lykkes i å gjøre oversanselige erfaringer som kunne bekrefte eller avkrefte Steiners verk. Men denne mistroen var en funksjon av at jeg hadde tapt trangen til å forandre min erfaringsform og tenkemåte gjennom meditativt arbeid. Jeg hadde fått annen grunn å stå på i livet, og trengte ikke lenger en religion, en filosofi eller et utopisk system. I stedet hadde jeg fått en lengsel etter å utforske verden og meg selv uten lånte hodelykter. Jeg kan ikke si at jeg tapte overbevisningen om at Steiners verk skjulte en sannhet. Men antroposofien skilte seg ut fra meg som en egen verden i meg. Den var ikke lenger vevd inn i mitt sjelsliv og min tenkning, men ble til et selvstendig korpus, et slags esoterisk nasjonalmuseum som stort sett holdt stengt, men som kunne besøkes om det var ønskelig. Min antroposofi var blitt til et kolossalt vokskabinett med fryktinngydende kjeruber, strenge erkeengler, glitrende eterlegemer, alternative julekrybber, syv- og nileddede menneskevesener, fantastiske inkarnasjonsstafetter hvor Nero overleverte sitt involverte vesen til kronprins Rudolf av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki, og hvor Judas gikk igjen som Swedenborg, med en forstummet Steiner som vennlig omviser, hvis sluknede blikk en sjelden gang kunne flamme opp så voksen rant.

 

Om forfatterens perspektiv

Det var ikke Steiner og hans antroposofi som først åpnet dørene for meg til religiøs tro, esoterisk tradisjon og metafysisk tenkning. Jeg er vokst opp i et pietistisk indremisjonsmiljø, hadde legning for religiøs tro og var personlig kristen i tenårene. I attenårsalderen løsnet jeg fra skrifttro kristendom, leste Philip Houms bibelkritiske og liberal-kristne bøker, og falt ut av alt menighetsliv. Men jeg rakk ikke å utvikle noen ekte ateisme, og var en vag deist da jeg på slutten av 1960-tallet ble skylt med av beat- og hippiebevegelsens bølge av gammel og ny mystikk. Omgangen med India-farere, teosofer og nykristne gjenåpnet det store feltet av religiøs eller metafysisk tro, tradisjon og tenkning for meg. Først i slutten av denne fasen begynte jeg å lese Steiner på hybelen på Høvik.

Slike interesser har man fordi legningen er der fra før. Med legningen mener jeg en grunnleggende beredskap for eller fornemmelse av at de esoteriske og religiøse tradisjonene forteller om en realitetsdimensjon som faktisk finnes. Når jeg idag står utenfor alle trossamfunn, også det antroposofiske Kristensamfunnet, så er det ikke fordi jeg har mistet interessen for denne andre realitetsdimensjonen, men fordi jeg med årene har mistet evnen til å gå helt opp i religiøse situasjoner. I løpet av de siste tyve årene er min religiøsitet sunket ned under mitt dagligliv som et mentalt Atlantis. Fremdeles antar jeg at den skjulte eller okkulte dimensjonen som alle religioner og all mystikk omtaler, er reell, selv om det finnes mange utslag av mystikk og religion som synes å være lettest å forstå i et patologisk perspektiv; men det finnes gale ateister også. En slik antagelse er et trosanliggende som bygger på en slik legning som omtalt ovenfor, kanskje på studier og livspraksis i tillegg, men behøver likevel ikke være noen tro mot fornuften. Min fornuft sier meg at den synlige verden må ha en usynlig undergrunn. Men jeg har problemer med å ta stilling til trossystemenes detaljer, og jeg makter ikke lenger å stille meg inn i ett enkelt system slik at det omgir meg som min naturlige verden.

På mange måter har jeg samme slags relasjon til esoterikkens univers som til naturvitenskapens: Jeg regner med at det er noe i det, men kan bare ta stilling til de delene av det som jeg har gjort meg kjent med gjennom et personlig studium eller synes at jeg kan gripe umiddelbart ut fra min egen erfaring eller intuisjon. For eksempel opplever jeg min personlige identitet på en måte som forekommer meg å være like godt forklart av kristendommens sjelelære som av moderne psykologi. Jeg ser ikke bort fra at menneskehetens mange tusenårige idé om reinkarnasjon kan ha noe for seg, men kan vanskelig forestille meg å bli utgitt i nytt opplag, og mine tanker omkring dette spørsmålet er helt uten innflytelse på mitt liv her og nå. Rent generelt tror jeg at de religiøse og esoteriske tradisjonene, inklusive Steiner og hans antroposofi, er lukkede forelesninger fra virkelige saler, samtidig som jeg ikke lenger har noen mulighet til eller noe ønske om å snike meg forbi vaktene, og dermed må leve og arbeide med den innsikt jeg faktisk har eller kan skaffe meg.

 

Fanget i eget nett

Etter femten års beskjeftigelse med Steiner, ble det rundt 1990 naturlig for meg å la det ufullførte prosjektet nedfelle seg i mitt forfatterskap. Dette ville samtidig være en indre ryddesjau som kunne hjelpe meg til å unngå den dobbeltheten som er så påfallende hos mange intellektuelle som etter tiårs trofast ekteskap plutselig forlater et omfattende tankesystem uten en dyptgående redegjørelse for seg selv og andre. Ens tale bare visner vekk i takt med temaets død; som instinktets hån mot fornuften synker trosinnholdet ned i sjelens undergrunn, hvorfra det fortsetter å styre liv, tenkning og arbeid, og invalidiserer intellektet. For meg var det maktpåliggende å unngå en slik fordobling av det metafysiske nederlaget ved å fortrenge metafysikken.

I mitt forfatterskap var romanen Hodeskallestedet den første delen av en slik nødvendig redegjørelse. Umiddelbart etter at den var ferdig gikk jeg i gang med den andre delen av denne redegjørelsen, planlagt som en faglitterær bok om Steiners liv og verk, skrevet med den avstand jeg følte jeg hadde vunnet til stoffet, men også for å skape og sikre denne avstanden. Jeg beregnet prosjektet til å ville kreve to-tre års arbeid, søkte og fikk to større stipendier.

Men da jeg skulle begynne selve arbeidet, merket jeg at stoffet hadde en ugjennomtrengelig overflate. Jeg kom ikke inn i det. Flere forsøk på å vinkle det snart med utgangspunkt i samtidens sosiale virkelighet og snart i selvbiografiske skildringer, kjørte seg fast og endte i forskjellige essays og upubliserte fragmenter. Annet liv og annet arbeid brøt inn og avledet meg, og etter noen år gikk det opp for meg at jeg hadde påtatt meg et prosjekt som var langt mer krevende enn jeg hadde trodd. Først da jeg innså at min fortid med Steiner bare hadde vært rent personlig og ikke hadde forsynt meg med noe annet enn den intellektuelle forpliktelsen til å gjennomtenke hans verk fra grunnen av, og at det var umulig å vite hvor lang tid dette ville ta, eller om det overhodet kunne la seg gjøre, kunne jeg komme i gang. Hva jeg visste om Steiner etter femten års hemmelig liv med ham, var irrelevant, fordi det var blitt opparbeidet i en intimitet som ikke lot seg uttrykke i sakprosa. Jeg måtte innse at jeg strengt tatt ikke visste noe om Steiner og antroposofi, og at jeg måtte begynne på nytt med tomme hender.

Dermed fikk prosjektet en annen karakter. Jeg hadde satt ut med en intensjon om å skrive en innføring i Steiners biografi og verk på basis av en kunnskap jeg trodde jeg alt hadde, og som bare skulle struktureres og nedtegnes. Nå ble intensjonen å forstå Steiner gjennom et helt nytt og systematisk studium. I stedet for å skrive en bok om Steiner ut fra den forståelsen jeg alt hadde tilegnet meg som den personen jeg hadde vært, måtte jeg skrive en bok som loggførte min egen kamp med stoffet som den personen jeg nå var blitt. Samtidig ville jeg gjøre dette på en måte som både var faglig holdbart og kunne følges av en interessert leser uten spesielle forutsetninger. Jeg ville skrive et faglig forsvarlig, idéhistorisk verk som også fortalte historien om den veien jeg selv måtte gå for å kunne forklare Steiner for meg selv. Det som først var beregnet til å kreve et par års arbeid, viste seg å sluke femten år av mitt liv; og da hadde jeg bare tilbakelagt halvparten av den strekningen jeg først hadde sett for meg. Slik er denne boken et resultat av til sammen toogførti års beskjeftigelse med Steiners liv og verk.