Main menu:

Norge, vårt Norge

 

 

 

 

 
 

  

 
Fra bokens innledning:
 

Siden 1970-tallet har det nasjonale vært betraktet som et utslett på hjernen til politisk betente mennesker. Norske har vi bare fått være rent formelt som statsborgere, eller litt komisk og harmløst som lokalpatrioter under verdensmesterskap på ski. Seriøse idéer om nasjonal identitet eller norsk kultur er blitt oppfattet som gjengangere fra forlatte historiske epoker. Det er som om historien selv skulle drives ut av oss, slik at vi kunne starte verden opp igjen uten fortid. Under dette mentale lavtrykk har den legitime identitet kun hatt to elementer: det individuelle og det kosmopolitiske. Personlig identitet som enestående individ er vi blitt opplært til å ha som elever i et nasjonalstatlig skolevesen med kulturradikal og kosmopolitisk ideologi, denne merkelige og selvmotsigende blanding av idealer om absolutt originalitet og absolutt likhet. Vi er blitt unike enkeltmennesker med identisk verdi. Det er ingen forskjell på oss, vi er alle like originale.

 

Felles for oss er også den universalistiske grunninnstilling. Enten vi er intelligente eller tungnemme, fråtsere eller asketer, så er vi det som del av én menneskehet. Disse to ytterpunktene i vår identitet – enestående personlighet og verdensborgerskap – deler vi med alle de syv milliardene andre unike verdensborgere under den ene og samme himmel på jorden, iallfall ser vi det slik selv, skjønt ikke alle de vi regner oss som identiske med, gjengjelder komplimenten. Men det bryr vi oss ikke om. Vi tar milliardene ved hånden og leker barn av regnbuen, som det heter i Lillebjørn Nilsens populære protestsang, hvor hele menneskeheten blir beskrevet som småsøsken på en jord der blomster gror. Kan du ønske mer, spør sangen, og det kan du jo: ikke bare ønsker vi oss mer, vi dreper for å få det. Sant nok, i nære relasjoner gjenkjenner vi hverandre som personer, og gjennom dan- nelsen lærer vi at alle mennesker er personer med samme verdi og like rettigheter til liv og streben etter lykke. Men hvorfor må universelle verdier og rettigheter fremmes gjennom fortrengning av de faktiske forskjeller mellom oss?

 

Slik fortrengning, som vi nå har praktisert i snart to generasjoner, kaller frem sin motsetning, som truer med å bli enerådende og fordrive det berettiget universelle. Plutselig vil mange av oss ikke lenger høre mer om denne samme himmel. Vi begynner å se etter de forskjellene som så lenge har vært forbudt å snakke om. Lever vi kanskje ikke alene på et nålestikk i kosmos, og må nne ut av våre motsetninger så godt vi kan? Kan jeg virkelig føle like sterkt for de syv millionene kinesere i Changchun, en by jeg knapt har hørt om, som for mine egne barn? Er forskjellen mellom meg og en berber fra ørkenbyen In Salah virkelig helt overfladisk?

 

Jada, vi tilhører samme art, men dette har aldri hindret krig, undertrykkelse eller overgrep. Fredstid er bestandig midlertidig, og glir alltid over i krig. Hvor like er vi egentlig? Ingen universelle menneske- rettigheter kan gjøre noe med at regnbuen er et optisk fenomen som oppstår når lyskilde, øye og fuktighet står i et spesielt geometrisk forhold. Ingen andre kan plassere seg i samme posisjon som jeg. Det er fysisk umulig at to mennesker ser den samme regnbuen. Alle har hver sin.

 

Det er dette egne som går tapt i spranget fra enestående individ til kosmopolitisk verdensborger. Illusjonen om at vi må være like fordi vi har samme menneskeverd, gjør det ikke lettere, men vanskeligere å løse konflikter i en verden der forskjellene er store og virkelige. I Norge tok det mange generasjoner og halvannet århundre å skape en følelse av nasjonalt fellesskap på tvers av klassegrensene i et lite, tross alt nokså homogent samfunn, hvor lederskapet for alle folkegrupper gikk sammen om prosjektet. Denne sjeldne arv kastet 1968-generasjonen vrak på til fordel for en drøm om internasjonalt søskenskap mellom vilt fremmede mennesker som skulle være like som syv milliarder dråper vann.

 

Men det er forskjell på kulturer, på samme måte som det er forskjell på individer. Vi unngår ikke sivilisasjonskrig ved å underslå identitetenes og sivilisasjonenes mangfold. Det finnes lokal identitet knyttet til by og bygd; vi har kjønnsidentitet og religiøs identitet, yrkes- og laugsidentitet, familieidentitet og bånd til større sivilisasjonsenheter som kristenheten eller ummaen. Vi har identitet som fotballfans og sjakkspillere, trøndere og anarkister, frimerkesamlere, nordmenn og europeere. Noen av disse identitetene er sannelig harmløse. Andre kan bygge sivilisasjoner eller bryte dem istykker: Blant disse siste er nasjonalidentiteten.

 

I den norske tradisjon har nasjonalidentiteten også metafysiske eller åndelige røtter. Med begrepene «metafysikk» og «metafysisk» menes i denne boken lære eller refleksjon om en dypere virkelighet som ligger til grunn for den sansbare, gitte virkelighet. I norsk åndsliv eller tankeliv har metafysikken flere kilder: Den stammer fra kristen mystikk, uttrykt gjennom Hans Nielsen Hauges religiøse inderlighet; den kommer fra den tyske idealisme der forgrunns gurene var losofene Schelling, Fichte og Hegel, men hvor også Goethes naturvitenskap og Herders historie- og kulturfiloso var viktige innslag, en retning som var var toneangivende i Tyskland ved overgangen fra 1700- til 1800-tallet, men levde videre i norsk filosofi og kulturmiljø etter at den hadde tapt sin lederstilling i Tyskland. Det metafysiske innslaget i norsk identitet kommer også fra grundtvigiansk romantikk, som er en popularisert mystikk som gikk over i folkehøyskolene og Steinerskolene. Gjennom Wergeland strekker denne mystiske eller metafysiske strømning seg bakover i tiden til skikkelser som Swedenborg og Platon. Fra Søren Kierkegaard og Georg Brandes kom den kulturradikale individualisme, og fra den russiske revolusjon kom et østlig, revolusjonært innslag, begge deler med en hemmelig understrøm av sekularisert religiøs ildhu.

 

All denne metafysikken opptrer mot en moderne horisont av fornuft, personlig frihet og politisk demokrati, ofte som en positivistisk trosretning. Med «positivisme» forstår jeg da troen på at mennesket kun kan oppnå erkjennelse og viten gjennom sanseerfaring og empirisk observasjon, og under avvisning av all spekulasjon om tingenes indre vesen eller sammenhenger.

 

Forliket mellom disse vanskelig forenlige strømninger førte til en samfunnsutvikling som ble betraktet som et historisk høydepunkt når det gjelder rettferdig fordelt velstand og velferd. Norge ble et eksempel som resten av verden kunne beundre og etterligne; ikke engang kolonier hadde vi hatt som kunne bortforklare landets og folkets egen innsats.

 

Men denne utviklingen hadde en prekær og hemmelig mangel: Det brede norske samarbeid mellom embedsmenn og bønder, hegelianere og positivister, det landsnorske og det bynorske, borgerskap og arbeiderbevegelse, skjedde under utstøtning og fortrengning av den metafysiske orientering som hadde vært kilde og grunngrep i norsk åndsliv helt siden Hans Nielsen Hauge, kanskje helt tilbake til middelalderen. Tradisjonen fra Henrik Steffens, Grundtvig og Marcus Jacob Monrad og til 1900-tallets verdikonservative eller antropososke intellektuelle, fra poeten Olav Aukrust og idéhistorikeren A.H. Winsnes til den unge Jens Bjørneboe og Aasmund Brynildsen, ble marginalisert og forsvant. Dermed forsvant også mye av den metafysiske bærestrukturen i det nasjonale prosjekt.

 

Dét var et tap som la øksen ved roten av treet alt da det såvidt var begynt å vokse. Den norske suksessen som nådde sitt klimaks på 1960-tallet, bar selvødeleggelsen i seg helt fra begynnelsen av det nasjonale prosjekt tidlig på 1800-tallet, ved at det metafysiske element: fornuften som ikke er fremmedgjort i livsspørsmålene, men utdyper dem, ikke ble tatt med videre. Den tilnærming til kristendommen som nærmet seg troen gjennom intellektuell, fornuftsmessig og filosofisk undersøkelse og fordypning, ble mer og mer glemt. Men dermed gikk det råte i selve det bærende innhold i kulturen. Uttæret av en triumf uten innhold og mening falt det store treet i løpet av 1970-tallet, forlatt og foraktet av en hel generasjon. Lynraskt slo den nasjonale elitekulturen over i sin motsetning og ble antinasjonal, men uten å oppgi sin lederposisjon og sitt nasjonsbyggingsprosjekt, som dermed ble destruktivt og ødela det nasjonale byggverket innenifra. Ingen vet lenger hva det norske kan ha vært.