Main menu:

Retten som ingen kunne målbinde


Denne boken er en kritisk analyse av teksten i domspremissene for den fellende dommen over Arne Treholt i 1985. Under finner du bokens første kapitel.


Spionen som elsket penger


Rettssaken mot Arne Treholt ble åpnet i februar 1985 med et frivolt fraspark som var en puritansk kultur mere enn verdig. Rykter om seksuelle utskeielser i KGB’s regi flammet som røde horehusvinduer over avisenes førstesider fra Nordkapp til Lindesnes. Kilden til dette pikante sladder var en ung mann i sort  og  fotsid, heldekkende kappe: aktor Lasse Qvigstad selv.

I sitt innledningsforedrag tegnet han et bilde av Arne Treholts skjulte liv som til punkt og prikke stemte overens med en velbrukt sjablon fra klassisk spionlitteratur: I 1971 skulle Treholt ha blitt lurt til å motta penger fra den sovjetiske diplomat og KGB-agent Evgenij Beljajev, og skulle dermed ha havnet i russernes klør. I 1975 skulle presset være blitt øket. KGB skulle ha arrangert en orgie i Moskva, der Treholt skulle ha deltatt i en seksuell praksis som etter aktors språkbruk å dømme måtte ha beveget seg over grensen for hva en gjennomsmttsnordmann regner for å være normalt. Med skjult kamera skulle KGB ha fotografert ham i mer eller mindre perverse seksuelle situasjoner; KGB-agenten Genadij Titov skulle ha vist Treholt bildene, og truet ham med offentlig skandale om han ikke fortsatte i KGB’s tjeneste.

Senere under rettsforhandlingene ble det bestyrket at aktoratet betraktet denne angivelige utpressing  av  Treholt  som  selve  forklaringen  på hans antatte spionasje, hans motiv; da  bildene fra orgien i 1975 med tiden skulle ha mistet noe av sin kraft som pressmiddel, skulle en annen KGB-agent, Vladimir Zjizjin, ha truet med at Treholts 3 år gamle sønn kunne bli utsatt for noe; av pressereferatene  fremgår  det  at  både aktoratet  og dommerne festet lit til denne fremstilling.

Men under forhandlingene bak lukkede dører må  det  være  skjedd noe  dramatisk  på dette punkt. For både i aktors prosedyre og i domspremissene er såvel KGB-orgien som Zjizjins trusler sporløst forsvunnet.

Selve motivet for Treholts forbrytelse har oppløst seg i den lukkede retten.

Her må det ha vært vanskelige dager for Lasse Qvigstad. I over ett år hadde han ledet en stor stab i arbeidet med den mest strålende spionsak i Norges historie. En av grunnpilarene i hans vel forberedte  prosedyre,  bygget møysommelig  opp gjennom  måneders arbeide, var rast sammen.

Han hadde forbryteren, og han hadde forbrytelsen, men han hadde ikke lenger noe motiv. Nå måtte han finne et nytt, og i mangel av noe bedre grep han til det som lå nærmest; han besluttet at Treholt hadde handlet i den økonomiske vinnings hensikt.  Dommerne kjøpte denne løsning så å si usett, og selger den billig i  domspremissene:  «Noe grunnlag for å hevde at tiltaltes kontakt med russerne ble ‘presset’ på ham, er det  ikke.» (63)[1] Retten voktet seg vel for å ytre eksplisitte utsagn om spionens motiver, men i realiteten står den tilbake med aktors kjappe fangst, og implisitt går retten god for denne: Av serien med KGB’s trusler og press er det bare Beljajevs pengegave som har overlevet i domspremissene,  sammen med lange utregninger av Treholts russiske inntekter.[2]

 

De store pengesummene i saken, selv om vi holder oss til dommernes regnskap, opptrer imidlertid ikke i forbindelse med KGB, men i forbindelse med Iraks diplomater og agenter.  Og ingen summer av betydning som kan knyttes til KGB, dukker opp før i 1982.


Hvis vi holder oss til hva dommerne hevder, at de med sikkerhet kan si at KGB har utbetalt til Arne Treholt, og som vi med noen rimelighet kan godta, med det forbehold at selve bevismaterialet er strøket av sensuren, dreier det seg om 360.000 kroner i perioden 1982-83. Fra dette må vi trekke  175.000 kroner som Treholt påviselig har mottatt for et bilsalg. Den rimelige, mer eller mindre sikre sum beløper seg altsa til 185.000 kroner, utbetalt i årene 1982-83. La oss ha dette i minne, idet  vi går tilbake til den forrige KGB-utbetaling som  dommerne regner som sikker.

I oktober 1967, da Arne Treholt var 24 år gammel,  ble han invitert til et cocktailselskap i tjenesteleiligheten  til  den  sovjetiske  diplomaten Valerij Toropov. I dette selskapet ble han introdusert for en annen sovjetisk diplomat, nemlig Evgenij Beljajev.

Kort tid etter dette tok Beljajev kontakt med Treholt, besøkte ham jevnlig, og bragte ofte med seg kaviar og vodka som gaver. Denne forbindelsen ble opprettholdt helt frem til juni 1971. Etter dommernes mening «er det vanskelig å se at sammenkomstene har hatt noe vanlig sosialt formål». I dommernes forestillingsverden, og klart implisitt i domspremissene, betyr dette at Treholts forbindelse  med  Beljajev  hadde  et  konspirativt formål.  Det  er  dommernes  mening  at  Beljajev handlet i egenskap av agent for KGB, og at Treholt allerede på dette tidspunkt etablerte en fordekt forbindelse med den sovjetiske etterretningstjenesten.

Vesentlig i denne sammenheng er et oppdrag som Arne  Treholt utførte  for  Beljajev  i januar 1971: Han kjøpte inn og sendte Jens Hauglands bok Juntaen ut av Hellas til 40-50 navngitte personer. For dette mottok han 1.000 kroner av Beljajev, en langt høyere sum enn hva innkjøpet av bøkene ville beløpe seg til. Han stakk det overskytende beløpet i sin egen lomme, og var dermed i praksis satt på KGB’s lønningsliste.

Setter vi opp et regnskap over denne episoden,  vil det se omtrent slik ut:


Innkjøp:  kr. 540,-

Porto:  kr.  90,-

Konvolutter:  kr.  45,-

Originalark:  kr.  0,10

Kopiering:  kr  22,50

Transport/taxi: kr  40,-

Arbeid:  kr. l20,-

Sum: kr. 857,60


Den sum Arne Treholt ved denne anledning mottok fra KGB, utgjøres av differansen mellom de 1.000 kroner  han  fikk av Beljajev og utgiftene ovenfor. KGB gav altså Arne Treholt 142 kroner og 40 øre.

Dette innebærer at dommerne mener at Arne Treholts motiv for 15 års spionasje i KGBs tjeneste, var  142 kroner og 40 øre.


Vi får anta at hverken aktor eller dommerne har hatt klart for seg hvilket forunderlig lys deres vurdering måtte komme i, da de besluttet å gjøre den økonomiske vinning  til  Treholts motiv.  Men  de har vel hatt en vag anelse om at kroner 142,40 var  litt lite å slå i bordet med. Det har imidlertid ikke  fått dem til å tvile på sitt valg  av motiv. Selve valget, som for en nøktern bevissthet har mere karakter  av  åpenbaring  enn  av  saklig  slutning, holder de fast ved som en flokk troende samlet om et dogme. Med utgangspunkt i åpenbaringen, og for å understøtte den, antar de at Treholt har fatt  80.000  kroner av KGB i 1975-77, og 200.000 kroner i 1980-81. De kan ikke si det med sikkerhet,  beviser er det ikke engang snakk om. Men ettersom forbrytelsens motiv  er  åpenbart dem som økonomisk, sIutter de at penger må jo mannen ha fått. På dette grunnlag snekrer de sammen et nødvendig motiv, og dømmer Treholt til å betale den norske stat 280.000 kroner som kun opptrer i sensurerte  domspremisser utgitt på Universitetsforlaget.


Men heller ikke denne redningsplanke, i all hast slengt ut i et refleksjonens uventede skibbrudd, nokså morken i antagelsens form, kan redde dommerne på dette punkt. Selv om vi skulle godta dommernes antagelse, blir følgen at Arne Treholt, med økonomisk vinnig som eneste motiv, har arbeidet for KGB i 8 år for 142 kroner og 40 øre! Uansett om vi velger å bygge på rettens «sikre» anslag eller på dens åpenbaringer, fremstår et imbesilt bilde av Arne Treholts første 10 år med KGB:

Da Arne Treholt i 1967 traff Beljajev, skjønte han at dette bekjentskapet kunne kaste meget av seg i økonomisk forstand. Dette hang sammen med at Beljajev gav ham mye kaviar og vodka, og spanderte mange lunsjer på ham. Han bestemte seg derfor for å bli spion. Da han i 1971 fikk 142 kroner og 40 øre av Beljajev, skjønte han at  her var det mye å hente. Så konspirerte han med KGB i minst 8 år, og kanskje i 15 år, uten å få noe mere penger. Men han holdt ut.

Dette er dommernes bilde av Arne Treholt i årene 1967-82. At bildet er imbesilt, er selvinnlysende. Men det betyr ikke nødvendigvis at også dommerne er imbesile.  Det betyr bare at de i likhet med de fleste journalister og avislesere har  latt seg blende av de større summer som i Treholts tilfelle er blitt knyttet til årene etter 1980.

Man har rett og slett glemt tidsfaktoren.

Man har greid å glemme at her er det blitt rullet opp et hendelsesforløp som strekker seg over 16 år. I massemedia, og i rettssalen, er disse 16 års hendelser blitt komprimert til en overskuelig story innenfor en tidsramme på 3 måneder. I iakttagelsen av denne story er alle dens elementer samtidig til stede, begynnelse og forløp og slutt, og heves derved i en viss forstand opp over tiden, inn i det tidløse. I iakttagerens bevissthet er pengesummene fra årene 1982-83 og reholts forbindelser med Beljajev og Titov i årene  1967-77 samtidig til stede. I bedømmelsen av motivet forveksler iakttageren sin egen tidløse bevissthet med aktørens, nemlig Treholts, tidsbestemte bevissthet i forløpet. Ubevisst kobles 10.000 dollar fra Irak i 1982-83 til en russer ved navn Beljajev eller Titov i 1967-71. En student i 1967 forveksles med en byråsjef i l984, en flaske vodka i 1968 identifiseres med 10.000 dollar i 1981; forløp som ligger 16 år frem i tid tilbakeføres som viten hos den som opptrer dagen i dag. Tiden viskes ut; en forbindelse med KGB i 1967 og en bunke dollar i 1982 opptrer i samme nu. Og ved denne psykologisk forståelige, men i domspremisser helt utillatelige kortslutning, ved denne tankemessige  slapphet opptrer også et motiv: pengene.


Det finnes ingen rimelig grunn til at aktor eller retten skal bli trodd: For sin forbindelse med russerne i tiden 1967-81 kan Arne Treholt ikke ha hatt  økonomisk  vinning som motiv. På denne bakgrunn blir det også høyst sannsynlig at i den grad penger måtte ha vært inne i bildet i årene 1982-83, så spilte de en sekundær rolle: Treholt må gjennom 14 år ha hatt andre motiver for å opprettholde sin kontakt med Beljajev, Zjizjin og Titov – det sier seg selv at det er disse andre motivene som har vært sterkest også i de to siste årene.

Retten har feilbedømt Arne Treholts motiver. I en sak som denne, hvor enkle beviser ikke finnes, og hvor dom må felles på grunnlag av hva man finner det sannsynlig at Treholt har gjort, kan en feilbedømmelse av motivet vise seg å være fatalt

For det er bedømmelsen av motivet som avgjør hva vi finner sannsynlig:

En mann som er ute etter penger, handler annerledes enn en mann som er ute etter anseelse; en mann som drives av økonomisk begjær, handler annerledes enn en mann som drives av idealer, forfengelighet eller spenningstørst. En mann som hater handler annerledes enn en mann som drømmer. Tar retten feil av mannen, vil den også ta feil av hans handlinger  Da kan den komme i skade for å dømme ham for noe han ikke har gjort.

 




[1] En sensurert utgave av domspremissene kan kjøpes i bokhandelen.  Sidehenvisninger i parantes er til denne utgaven, Universitetsforlaget, l985.

[2] Dommerne ser riktignok ikke bort fra at elementer som «at han i noen grad følte smiger og spenning» (22), kan ha inngått i den aller tidligste fase av bekjentskapet med Beljajev. Dette kan allikevel ikke rokke ved det helhetsinntrykk som domspremissene skaper.  Idealistiske eller politiske motiver avviser dommerne helt fra begynnelsen av som for «surrealistisk» og «overdrevet» til å kunne være troverdig (22, 36)