Main menu:

Himmelen vet ingenting

Omslag: Reidar Gjørven.

 

1

 

De fant ham i skogen da snøen gikk.

Harer og rådyr ma ha været stanken av ham,  demring og skumring har steget og sunket over det som var igjen av ham. Så må folk være kommet forbi, søndagsvandrere,  skogsarbeidere eller barn som lekte; noen som ropte til ham uten at han svarte, eller dyttet forsiktig til ham med foten uten at han våknet.

Rundt ham må det ha vært fuktige trær, en vag og begynnende ange av kvae og maur, vasstrukne flekker av bar mark mellom fonner av gammel snø. Krattet og underskogen må ha vært i ferd med å rette seg opp, befridd fra vinterens vekt, trukket oppover av åpne og hviskende kroner, av skrånende vårlys som stammer og granbar snittet i høye flak og vide vifter av grålig skimmer, hvor årets ivrigste insekter risset sine geometriske mønstre over Samuels lik.

Kanskje bare litt av ham var synlig, bare den ene hånden og noe av armen,  stikkende opp fra den synkende snøen under en diger gran. Eller kanskje hadde snøen trukket seg fullstendig bort fra ham og avdekket hele kroppen, slik at de som kom forbi først trodde at han bare sov. Kanskje kulden hadde bevart kroppen hans fra å råtne opp,  slik at de tok ham for en gammel fyllik, en skogsdranker på flukt fra et ekteskap eller en ensomhet.

Eller kjente de straks den søtlige eimen av bedervet menneskekjøtt? Så de allerede på avstand at han hadde vært død hele vinteren?

Kanskje lignet han en spedalsk: nesen og ørene kan ha vært falt av, øynene oppløst i kraniet eller hakket ut av kråker og skjærer; ansiktet kan ha vært markstukkent, gjennomhullet av biller  og snegler; rotter og mus hadde kanskje spist store stykker av ham.

Håret hans, som han alltid pIeiet med en så forfengelig omhu, må ha sett fryktelig ut, vissent og floket, skittent og klistret til pannen, fullt av kvister og søle og løv. Silketørklet hans, som bestandig var så nystrøkent og omhyggelig arrangert i halsåpningen, må ha lignet på de søkkvåte tøyfillene det ligger så mange av i parisiske rennesteiner.

Nei, de som fant ham, barn eller voksne, turgåere eller skogsarbeidere, må øyeblikkelig ha sett at han var død. Liket er en av de få absolutte ting i verden.

Døden, i det minste, er utvilsom.

 

2

 

Allikevel ser jeg ham levende for meg, der han skynder seg innover i skogen med den ene hånden knuget om pilleglasset i jakkelommen. Styrte han en lykt i den andre hånden, for ikke å snuble og slå seg på stiene i mørket? Eller gikk han i skumringen, kunne han ennå se hånd for seg mellom de dystre og raggete stammene? Stod beslutningen som en veldig natt i ham, slik at  han fryktet hver strime av dag, hver aning av lys refleksjon som kunne bringe ham til vakling og ta døden fra ham? Måtte han handle i hastverk, for at ingen erindring, intet håp, intet ennå kjært ansikt skulle forføre ham til å bli? Eller gikk han i en stor ro, slik at han kunne stanse i en lysning og betrakte den sølvfarvede himmelen over seg, rammet inn av kjempegranenes sorte og flikete topper?

Var det et siste og uventet trekk i spillet som hadde slått feil ? Slukte han den dødlige dosen på sitt sinns scene, som en rasende gestus mot et fullsatt og innbilt amfi? Eller var han forløst fra alle onde tanker gjennom selvmordets suverene akt, hvor han endelig tilegnet seg sitt eget liv ved å gjøre døden, den siste fiende, til sin tjener?

Eller var han i denne stunden utenfor tankens rekkevidde, slik at jeg ikke kan nå ham lenger?

 

3

 

Jeg tror at de som går i høy alder og til sin tid, lever og dør langsomt. De passerer umerkelig fra tilstand til tilstand, forsvinner litt etter litt, likesom store trær.

Andre blir brått revet bort, av uventet sykdom eller plutselig ulykke. De er som brukne og rotveltede graner i skogen etter storm. Vi betrakter ødeleggelsen med sorg, eller harme, eller forbauselse. Så ryddes skogen, eller gror til, og vi glemmer.

Men de som feller seg selv med et voldsomt hugg, dør ikke ordentlig. De opphever døden gjennom et kunstgrep, gjør den til dikt, roman og drama, foreviger den i fiksjonen og iscenesetter den for uendeligheten.

Det hjelper ikke å begrave dem.

De følger oss som smerten i et amputert ben.

 

4

 

Så jeg ser stadig Samuel for meg, som om hans død bare er kroppens blinde skifte av stilling under søvnen; som om han i livet bare følte seg frem langs den tynne og gjennomsiktige glassruten mellom det som er og det som ikke er, som om han nå, i døden, famler seg langs den samme ruten, en forskjell på to eller tre millimeter; som om alt er som før, som om han fremdeles ser på meg med sitt unnvikende blikk, som om glassruten mellom liv og død bare er hans store og fint innfattede, lett tonede briller.

Jeg ser ham i hans livs høydepunkt, revet i stykker av en maktkamp større enn ham selv, ridd av en kjærlighet ingen forstod. Reiste han selv den stormen som tok ham? Var hans død et hendelig uhell, eller ble han drept?

Kanskje han hadde villet noe mer enn han kunne bære, og bare beseglet sitt nederlag med en overdose piller.  Men det kan også være at han aldri skjønte hvorfor de presset ham opp mot veggen til sist.

Kanskje alt sammen bare var  misforståelse.

Levde han ikke i  samme verden som oss, slik at han ble drept for en dagdrøms skyld? Kanskje han aldri var helt i live, likesom han heller ikke er riktig død.

Samme natten han forsvant, falt snøen.

Den ble hengende i einerkratt og blåbærris, dekket maurtuer og visne bregner, falt som vått mel over Samuels sko og skinnfrakk, samlet seg opp i håret hans, blåstes i skavler opp mot ryggen hans, inntil den skjulte ham fullstendig, som hvit korrekturlakk over en skrivefeil, som om han aldri skulle ha vært til.