Main menu:

Undersider for Artikler:

Angsten for Eurabia

Planlagt og kaldt utført ondskapen hører til de tingene vi ikke helt forstår. Derfor var ordene «uforståelig» og «uvirkelig» gjengangere i kommentarene til massedrapet på Utøya. Bomben i regjeringskvartalet tror vi at vi skjønner, for vi har sett mange utsprengte bygninger på fjernsynet. Men den systematiske, langvarige henrettelsen av nesten hundre ungdommer på det vesle politiske ferieparadiset i Tyrifjorden, skjønner vi ikke.

 

Det onde hører til vår verden

Likevel har lignende redsler vært iscenesatt før. Riktignok må vi til de forferdelige folkemordene i forrige århundre for å finne foreleggene. Men det har hendt. Denne typen politisk motivert ondskap er virkelig nok. Den hører til vår verden, og det er en av våre største utfordringer å gjennomskue den. Det kommer ikke til å bli lett. Den industrielt organiserte ondskapen under Hitler har vært studert og fortolket av overlevende, historikere og filosofer i seksti år, og vi bare nærmer oss en forståelse av hvordan det kunne skje. En forfatter som Jens Bjørneboe hadde denne ondskapen som hovedtema hele livet. Nylig kom den store romanen til Jonathan Litell, De velvillige, der forfatteren på over tusen sider forsøker å forklare hvordan det kan ha sett ut inni de mest intelligente og artikulerte SS-offiserene. Litteraturen om ondskapens natur vil fortsette å komme og vil bli lest med rystelse og interesse.

 

Verdensbildet er nøkkelen

En av flere nøkler til å forstå Breivik, må ligge i hans politiske verdensbilde, som har legitimert handlingen for ham. Dette politiske verdensbildet fremgår av en rekke dokumenter han selv har lagt frem. Det gjelder de ca. 50 boksidene med kommentarer han fra høsten 2009 til høsten 2010 la igjen på forskjellige nettsteder. Fremfor alt gjelder det manuskriptet «2083», et 1500 siders kompendium som inneholder hans grunnideologi, hans historiesyn, hans strategier, en dagbok og en selvbiografi i intervjus form. Det gjelder også en video på YouTube som er et kort, propagandistisk referat av det ideologiske innholdet i «2083».

 

Massedrap som markedsføring

I innledningen til kompendiet skriver Breivik at om lag halvdelen er hentet fra andre forfattere, og halvdelen skal han ha skrevet selv. Her interesserer ikke forfatterrettene oss, for uansett er kompendiet uttrykk for verdensbildet hans. At det foreligger så mye ferdiglaget tekst fra Anders Behring Breiviks hånd, gjør dobbeltangrepet ekstra rystende. Han har planlagt aksjonen i minste detalj, og arbeidet systematisk og målrettet gjennom nesten ni år for å virkeliggjøre den. Hovedsaken hans er ikke nedslaktningen og bomben, men boken. Han kaller faktisk terrorangrepet for «the marketing operation». Han sprengte regjeringskvartalet og slaktet ned nesten hundre ungdommer og barn på Utøya for å vekke internasjonal oppmerksomhet om ideologien sin.

 

Kampen mot islam

Kjernen i denne ideologien, dette verdensbildet, er kampen mot islam. Målet er en europeisk revolusjon, noen tiår frem i tiden. Mens kommende «tempelriddere» driver væpnet motstandskamp, skal Anders Breivik sitte fengslet som «en levende martyr», som han selv sier. Rettssaken og den trolig livsvarige fengslingen inngår i strategien hans. Hittil har alt gått etter planen, bortsett fra at han ikke fikk møte i retten i gallauniform. I Breiviks øyne står vi midt i en kamp på liv og død, hvor «islam» er den konkrete fienden og europeiske «multikulturister» femtekolonnen, de som har sveket sitt eget folk og den europeiske sivilisasjonen. Helt siden 1945 har denne femtekolonnen, «kulturmarxistene», infiltrert og overtatt norske samfunnsinstitusjoner, først og fremst pressen, journalistskolene, skolevesenet og universitetene. «Kulturmarxistene» består av en allianse mellom venstreorienterte, humanister og globalister. Hovedpunktene i denne alliansens program er multikultulturalisme, masseinnvandring til Europa, kvinnesak, seksuell frigjøring ved hjelp av prevensjon, og fri abort. Resultatet av dette programmet vil være den vestlige kulturs undergang gjennom islams «demografiske krigføring»: Masseinnvandring og reproduktiv ubalanse vil føre til at det om kort tid vil være flere

muslimer i Europa enn kristne, og hele Europa vil bli islamisert.

 

Kulturmarxistene 

I denne krigen står altså venstrebevegelsen, humanetikerne, liberalerne og internasjonalistene sammen for å undergrave motstanden, ved å kvele all opposisjon fra «kulturkonservative», ved å bruke sin mediedominans til å utdefinere dem som rasister, fascister og nazister. Et sted snakker han også om «kulturmarxister» som «ofrer sine egne barn for å bevise denne syke marxistiske teorien», dvs. lar sine etnisk norske barn gå på skoler dominert av innvandrere. Det minner om den antisemittiske tradisjonen om jødenes ofringer av kristne barn. Han snakker også om «humanismens suicidale idealer». Det er mange trekk som peker på at denne ideologien, selv om den ytre sett avviker fra nazismen, har endel indre likhetstrekk med den. Kulturmarxistene, som ikke bare dominerer mediene, men også universitetene, forfalsker historien systematisk for å fremstille den europeiske sivilisasjonen i et dårlig lys, og forherlige islam; ved systemastisk å dekonstruere europeiske etninske grupper gjennom masseinnvandring. Målet deres er et islamisert Europa eller «Eurabia», ledet av et islamisert FN.

 

Langvarig motstandskamp

Denne prosessen, Europas kulturelle undergang, er nå kommet så langt at den ikke kan stanses gjennom demokratiske midler, mener Breivik. Det er nødvendig å gripe til våpen og forberede seg på en langvarig motstandskamp: «Vi kjemper for Europas innfødte folk, for de ufødte og for våre forfedres minne og ønsker, for våre martyrer. Vi kjemper for å bevare vår kultur, vår identitet, våre land og vår kristendom, » skriver han i manifestet: » Alle som deltar i den nåværende første fase av borgerkrigen vil bli husket som de modige få, de udødelige pionerer, sanne europeiske helter som hadde motet da ingen andre hadde det, som reiste seg mot den undertrykkende makxistiske tyrannen. Vi må reise oss og gjøre krav på det som er vårt eget! Den 11. september 2083 vil den tredje bølgen av Jihad være slått tilbake og det kulturmarxistiske hegemoniet i Europa vil være knust og i ruiner, nøyaktig 400 år etter av vi vant slaget ved Wien den 11. september 1683, og Europa vil igjen være styrt av patrioter.»  Terrorangrepene i Oslo og på Utøya er tenkt i denne store krigskonteksten. Breivik ser seg selv som pionér og patriot, en redningsmann for Europa, Norge og kristendommen. Dette verdensbildet stammer fra en ideologisk underverden og subkultur. Sentral i denne subkulturen er bl.a. den anonyme, internasjonalt leste bloggeren «Fjordman», forfatteren Bat Ye’ors verk «Eurabia» som fremstiller en euro-arabisk akse med målet å undergrave vestlig sivilisasjon.

 

Han er ikke nazist

Politisk kan Breivik plasseres så langt til høyre at han faller utfor kanten av den politiske skalaen. Vil en likevel insistere på å ha ham på denne kjente skalaen, går en glipp av det ukjente med ham. Han er ikke nazist i begrepets vanlige betydning. For eksempel er han Israel-tilhenger og filosemitt, noe som strir mot en grunntanke i nazismen om den jødiske verdenskonspirasjonen.

 

Nokså vanlige synspunkter

Andre av synspunktene hans er nokså vanlige. En vil finne mange som mener at innvandringen til Norge må stanses, ja, etter meningsmålinger å dømme skal et flertall av nordmenn mene dette. Riktignok er det ikke noe flertall av nordmenn som støtter Israel i konflikten med palestinerene, men over 60 prosent av amerikanerene gjør det. Puritanske holdninger når det gjelder seksuallivet, er blitt sjeldne hos oss, men de finnes og kan argumenteres for. Men Breivik ikke bare har slike standpunkter; han setter dem inn i en konspirativ ramme og en militant sammenheng. Kulturmarxistene og muslimene står ikke bare for synspunkter han ikke deler, men de spiller samme hovedrolle i hans verdensbilde som «jødene» for nazistene, og opererer som svære grupper i en hemmelig og bevisst undergraving av nasjonen og sivilisasjonen. Likesom mange ideologiske antisemitter beundret jødenes «seighet og sluhet» som gjorde dem til ein så farlig fiende, beundrer ABB også «kulturmarxuistenes» dyktighet: «De er sinnsykt flittige, dyktige på konsolidering og hardtarbeidende og de fleste på høyresiden har mye å lære av dem». Breivik tror på en verdensomspennende konspirasjon rettet mot de europeiske folkene. Han tror ikke på ordets makt, ikke på åpen dialog, ikke på argumentativ, akademisk eller kunstnerleg virke for idéene sine. Han ser meiningsforskjeller som uttrykk for motsetningen mellom forsakjellige fiendtlige folkegrupper som deltar i en hemmelig verdenskrig.

 

Det gamle viruset er mutert

Slik har det vært tenkt før innenfor flere totalitære ideologier. Både marxismen og nazismen splittet menneskene opp i slike svære grupper etter klassemessige eller rasemessige skillelinjer og regnet med en krig på død og liv mellom gruppene. I begge tilfelle endte det med millioner av fangede, plagede, drepte mennesker. Breiviks kompendium har noe av den samme lukten. Det hadde vært en trøst om han bare var nazist, høyrefascist eller noe annet kjent som de fleste av oss er vaksinert mot. Men om det gamle viruset er mutert, haster det å finne motgiften.

 

Elementer av virkelighet

Men det er enklere og mer komfortabelt for oss å avfeie tankene hans som ren nazisme eller ren galskap, enn å sette oss inn i dem og argumentere mot dem. Men det kan være nødvendig å gjøre det siste. Alle virkelig farlige ideologier inneholder punkter og knagger og mønstre som er hentet fra virkeligheten og som alle må akseptere som fakta. Det er bl.a. dette elementet av fakta som gjør det mulig å bygge opp en fiksjon medforførerisk kapasitet. Et slikt faktum i Breiviks anti-jihadistiske fiksjon, gjelder krisen i den europeiske kulturen. En trenger ikke være ekstremist for å mene at denne kulturen eller sivilisasjonen er inne i en overgangsfase med uklart utfall. Slike overgangsfaser har vi hatt før. Den kristne sivilisasjonen slik den var i middelalderen er vekk og kommer ikke tilbake. Det samme gjelder den førkrigssivilisasjonen som Stefan Zweig kaller «verden av igår». Etnisk homogene kulturer tilhører fortiden og kan bare kalles tilbake gjennom etnisk rensning. Kristendommen har tapt sin sentrale posisjon i samfunnslivet og får den neppe tilbake. Sekulariseringen av den vestlige verden har marginalisert de kristne og religiøse verdiene hos oss og erstattet de med opplysningstidens idealer om menneskeretter, individuell frihet, folkestyre og fornuft. Moderne teknikk og globalisering har krympet geografiske avstander og gjort landegrenser mer utydlige. Varer, idéer og mennesker flyter mer eller mindre fritt omkring i verden.

 

Verdistrid med usikkert utfall

Om innvandring frå religiøse til sekulariserte kulturer fører til at ulike folkegrupper danner parallelle samfunn, kan en under uheldige omstendigheter få konflikter. Får en verdistrid mellom parallellsamfunn hvor det ene har en religiøs og det andre en sekulær orientering, er det ikke gitt at det sekulære vil gå seirende ut. Det kan være at et  sekularisert samfunn med bare opplysningsidealer ikke kan overleve på lang sikt. Mange utopier er blitt tenkt og skapt ut fra følelsen av at vi lever i en slik krise.
Men det er vesentleg forskjell på en krisebevissthet med tro på at den sekulariserte europeiske kulturen lider under et verdivakuum, og en militær gruppebevissthet som vil «forsvare Europa» mot fremmede folkegrupper med bomber og massedrap.

 

Militært kulturperspektiv

Dette skjønner ikke Anders Behring Breivik. Det kulturelle perspektivet hans er rent militært. Han har ingen idé om at problemet til den europeiske kulturen kan være at den har tapt sin rent åndelige overbevisningskraft. Han spør seg ikke om hvordan de europeiske opplysingsidealene kunne styrkes innenifra, eller om hva som må til for at ulike kulturer og menneskegrupper kan leve i fred side om side. Isteden vil han bare drepa og forvisa de andre.

 

Utvendig «kristendom»

Hele kompendiet hans, både det han selv har skrevet, og det han har hentet fra andre antijihadister, er påfallande utvendig. 
Han kaller seg kristen, men ikke ett ord tyder på at han har noe indre forhold til kristendomen. Nå er kompendiet satt sammen fra flere kilder, og det kan stå uforenlege ting i det. Men hele ti ganger bruker han begrepet «kristen ateist». Med dette mener han en person som ikke tror på Gud og ikke er religiøs, men hører til det vi før kalte den kristne verden, og som vi nå kaller den vestlige kulturkrets. «De kulturelle faktorene er viktigere enn din personlige relasjon til Gud, Jesus eller Den hellige ånd», skriver han som en forklaring på at en vestlig-kulturell ateist kan være en «tempelridder» og kjempe mot muslimene. Han skildrer religionen som en krykke for svake sjeler. Men han regner med at han vil komme til å be Gud om hjelp og støtte «når jeg raser gjennom byen med flammende våpen». Bønnen, troen, nattverden og andre kristne ritualer blir anbefalt som mental opprustning også for ateistiske morderer. Men enda mer hjelp regner han med å få fra steroidene han skal ruse seg på under «operasjonen», fordi efedrinet vil «øke min aggresjon, min fysiske kapasitet og min mentale konsentrasjon med minst 50–60 prosent».

 

En sekulær dødsengel

Anders Breivik tror på en høyere makt eller Gud, men helst i tilstander av «ekstrem stress eller fare». Skal man dømme ut fra kompendiet, så er han agnostiker med et pragmatisk og instrumentelt forhold til kristendommen. Et sted kallar han seg riktignok «100 prosent kristen», men sier samtidig om seg selv at han ikke har noe sterkt personlig gudsforhold og at «vitenskapen må få absolutt forrett fremfor bibelsk lære». Han er altså ikkje kristenfundamentalist; de setter som kjent bibelteksten først. Han er en sekulær dødsengel.

 

En «kulturkonservativ» uten kultur

Han kaller seg også «kulturkonservativ», men legger ikke for dagen noe engasjement eller noen innsikt i europeisk kulturtradisjon. Han ramser opp mange storverk fra europeisk litteratur, men ingenting tyder på at han virkelig har lest dem. Han sier rett ut at han bruker begrepet «kulturkonservativ» om seg selv bare fordi begrepet «nasjonalist» har så dårlig klang.

Anders Breivik er ein militant, gruppeorientert nasjonalist eller eurosentrist som opplever verden og historien som en darwinistisk verlevelseskamp mellom menneskegrupper. Det er gruppen og «arten» som teller for ham, ikke individet. Det er bl.a. denne gruppetenkingen, eller snarere denne identifiseringen med det han oppfatter som et truet kollektiv, som gjør terroerhandlingar som den på Utøya mulige. For når verden blir opplevd som krig mellom kollektiver, forsvinner en selv som individ; da forsvinner også ofrene som individer, slik at mennesker kan slaktes ned for en idés skyld. Og den som ikkje tror på ordets makt og er uten troverdige idéer, han lar geværmunningene tale. Det var ikke «den europeiske kulturen» som talte i Oslo og på Utøya, det var den ekstreme kultur- og språkløsheten.

 

Internett-radikalisert

Anders Breivik er en internett-radikalisert person, dypt grepet av hat mot det norske etablissementet og med en subkulturell ideologi som lot hatet gli over i massemord.   Etter tvillingangrepet har mange spurt seg om hvordan et slikt hat mot det offisielle Norge kan være mulig, og få har gitt gode svar. Vi lever jo i verdens beste land? Men den som følger med på sosiale medier og nettsider for politisk marginaliserte, vet at slikt hat er utbredt. Det «multikulturelle» norske samfunnet med likestilling mellom folkegruppene og kjønnene, og med liberale holdningar til minoritetar av alle slag, er slett ikke elsket av alle. Det er også hatet. Men de som hater dette samfunnet, er som regel ikke artikulerte, eller de er så aggressivt artikulerte at de ikke slipper til i vanlige medier. Derfor kjenner de seg kneblet og undertrykte, uten organ og talerør. Det skaper en følelse  av rasende avmakt.

 

Terror er avmakt

Samtidig vet vi at terror er avmaktens våpen. Blant rasende, hatefulle, gruppe-orienterte mennesker som kjenner sine egne fellesverdier tråkket på og mener at de ikke kommer til orde i offentligheten med saken sin, kan det før eller senare dukke opp folk som griper til «andre midler» for å gjøre seg gjeldende, særlig når det blir bygget opp en ideologisk undergrunn som kan legitimere slike midler.

 

Rett fra spillverdenen med våpnene sine

Men Breivik hentet ikke bare verdensbildet sitt og fant samtalepartnerene sine på internett. Han brukte også mye tid på online-spill. I kompendiet forteller han at spillegalskap kan være en god dekkhistorie for den som trenger mye tid alene til å forberede et angrep. Om han sier til vennene sine at han er blitt rammet av spillegalskap og skammer seg over det, kan han få dem med på å dekke over forberedelsene hans utan at de selv vet det. Med dette dekker Breivik over at han faktisk brukte mye tid på slike spill. I World of Warcraft (WoW) kalte han seg «Anders Nordic» og «Conservatism» og la igjen det megetsigende sitatet: «Det er bedre å bli hata enn å bli glemt.» Når en vet at leken på WoW foregår som kamp og nedslakting på avgrensede og naturskjønne «maps», er det nesten umulig å ikke tenke på at Utøya kan ha blitt til et slikt map eller avgrenset område i spillet, der helten rolig overvinner og dreper de tallmessig overlegne fiendene sine. I et annet dataspill han har spilt mye, «Modern Warfare», ligner grunnplottet også på Utøya-massakren: En russisk nasjonalist går gjennom storhallen på en flyplass i Moskva og dreper sivile for fote.

 

Tempelridderne

Det er også noe spill- og drømmeaktig over fortellingen hans i kompendiet om den nye hemmelige Tempelridder-ordenen, som skal være blitt stiftet av tolv européere i London i 2002. Denne ordenen skal ha fire militære grader; det er tale om ritualer og løfteavleggelser som i eit rollespill. De mange og lange listene over ulike grader, egenskaper, motto osv., er som hentet rett ut av spillverdenen. Og på bildene sist i kompendiet viser Breivik seg frem som en animert tredimensjonal figur, oppstaset i flere roller, som selvskapte skapninger i et dataspill. Når han så melder fra om at han ønsker å få opptre i retten i en uniform, blir det klart at han ikke bare kommer rett fra spillverdenen med våpnene sine. Han vil også tvinge spillvendenen sin på alle andre. Bare som fiksjonsfigur, i en fiksjonsverden, kan han klare å stå frem med et forsvar for handlingene sine.

 

Grensen mellom spill og virkelighet

På grensen mellom spillverdenen og virkeligheten snakker han om «våre operasjoners grufulle karakter» som må til for å vekke européerne opp av dvalen og til kamp mot kulturmarxistene og muslimene. Umerkelig for seg selv krysser han grensen fra spill til virkelighet: «Har du først bestemt deg for å slå til, er det bedre å drepe for mange enn for få, elles risikerer du å redusere den ønskede ideologiske virkningen av angrepet», skriver han som et av mange råd til sine hypotetiske etterfølgere. Så tar han på seg spilledrakten sin, sprenger regjeringsbygget og kjører mot Utøya.

 

Mer åpenhet

Statsministeren har sagt i en av talene sine at dobbeltangrepet skal besvares med «mer åpenhet». I praksis ville det bl.a. si at vi må sørge for at legitime synspunkter ikke nå blir delegitimert ved å bli knyttet til massedrapet. Det må fortsatt vere mulig å vera «kristen», «konservativ», «kulturkonservativ» i norsk offentlighet. Det må bli meir, ikkje mindre åpenhet og fri debatt om t.d. innvandringsspørsmål, islam osv. Tabuisering av spørsmål som mange mennesker opplever som viktige, leder nettopp til opprettelse av subkulturer som fordi de er fortrengt fra overflaten, heller ikke blir utfordret intellektuelt, og som derfor kan fortette seg til voldelig ideologi og handling. Det verste en kan gjøre mot Breiviks intensjoner, er å frata ham monopolet på å tenke høyt om den fremtidige skjebnen til den europeiske sivilisasjonen. Vil en ødelegge systemet hans, må en overvinne det intellektuelt, i åpent lende.

 

(Denne teksten er førsteutkastet til artikkelen «Angsten for Eurabia» som ble trykket i Dag og Tid 29. juli 2011.)

 

Les artikkelen fra Dag og Tid: «Angsten for Eurabia» her.