Main menu:

Undersider for Artikler:

Det store sprøyterommet

Bergens befolkning og politikere må nå velge hva som skal skje med Vågsbunnen og området fra Domkirken til Fløibanen. Vil vi ha en bydel der beboere og næringsliv trives, og som hele byen kan være stolt av? Eller vil vi at Bergens historiske sentrum skal bli et reservat for sosial nød og åpenlys kriminalitet?

Dette truede strøket fra Vågsallmenningen til Bispenggaten i nedre del av fjellet og fra Christi Krybbe skoler til Domkirken, er et av de mest særpregede bymiljøer i landet. I løpet av de siste årene har Skostredet våknet til liv med mange små utesteder og forretninger, godt hjulpet av Litteraturhuset. Snart blir Nedre Korskirkeallmenningen og Korskirken opprustet.

Men samtidig har bydelen opplevd et forfall. De som bor og arbeider i strøket, kan jevnlig observere rusmisbruk og kriminalitet. For mange fastboende er utryggheten blitt konstant. Det gjelder salg av narkotika på åpen gate, omgjøring av det offentlige rom til sprøyterom, innbrudd i huset mens familien sover og redselen for brann på grunn av det ustabile nattelivet.

 

Denne uholdbare situasjonen for oss som bor i bydelen, blir opprettholdt fordi to grupper blir satt opp mot hverandre. Det er lett å forstå at de rusavhengige, kanskje den mest plagede gruppen i samfunnet, får medfølelse og dermed utstrakt toleranse. Men hvis en bydel blir frirom for rusmisbruk, fordrives de fastboende.

 

Fra mitt arbeidssted øverst i Øvre Korskirkeallmenningen har jeg siden stengningen av Nygårdsparken vært vitne til en sterk økning av salg av narkotika, deponering og henting i postkasser og steinsetninger, injisering av heroin eller sniffing av kokain. I to uker i september i fjor førte jeg logg over forekomsten av denne type lovbrudd, og noterte femten tilfeller av salg eller bruk av narkotika, og dette kun i et lite byrom i periferien av hovedscenen rundt Korskirken, sett fra ett enkelt vindu.

Av og til er atkomsten til husene sperret av sammenstimlinger rundt salg og misbruk. Det hender at noen ligger rett ut på asfalten etter inntak av stoff. Ikke sjelden dukker det opp forvirrede og avmagrede mennesker som snakker høyt med seg selv, og som skulle ha vært tatt vare på. Tenåringer står og venter på langere som dukker opp, gjennomfører sine transaksjoner og forsvinner.

Gatemiljøet utenfor Hallvardstuen, Kirkens Bymisjons møtested for rusmisbrukere i Lille Øvregaten, preges daglig av at stedets gjester bruker gaten, fortauene og steintrappene som improvisert utendørskafé, og nettopp når barna fra Christi Krybbe skoler er på vei hjem. Noen barn våger ikke lenger gå alene, og må følges forbi Hallvardstuen. Ringer man politiet, blir henvendelsen notert, men det er nesten aldri patruljer ledige til å ta seg av denne typen saker.

Mange beboere føler også at den stigende konsentrasjonen av sosiale problemer øker brannfaren. Nedre Hamburgersmauet har siden stengningen av Nygårdsparken nærmest vært brolagt av sigarettsneiper. Fortauet og trappen vis-à-vis Hallvardstuen ligner tidvis et stort askebeger.

 

Den direkte årsak til forverringen er at den private organisasjonen Kirkens Bymisjon har konsentrert sin virksomhet her, samtidig som stengningen av Nygårdsparken har flyttet deler av den åpne russcenen til det samme området. Denne kombinasjonen av tilbud og etterspørsel har gjort hele strøket til et fast oppholdssted for rusmisbrukere og andre mennesker med åpenbare behov for sosial, medisinsk og psykiatrisk omsorg, for ikke å snakke om det rent kriminelle miljø som svermer rundt og ernærer seg av de nødstedte menneskene.

Man kan få inntrykk av at byens politikere har overlatt ansvaret for de rusavhengige til Kirkens Bymisjon. Denne organisasjonen driver også en prisverdig virksomhet som trøster og hjelper sine gjester, men den er ingen helseinstitusjon og kan ikke gi dem den behandlingen de trenger. Tvert imot fører tilbudene til at rusmiljøet konsentreres i sentrum, hvor det oppstår et parallellsamfunn for rusavhengige. Dette skaper nye sentralt beliggende omsetningssteder som øker rekrutteringen til rusmisbruk og holder misbrukerne fast i en subkultur som kan gi strøket en karakter av getto.

 

Med politikernes velsignelse trekker Kirkens Bymisjon de rusavhengige inn i Vågsbunnen og tilstøtende områder, mens politiet på politikernes instruks viser så mange som mulig ut igjen. Med den ene hånden lar man Kirkens Bymisjon legge til rette for at rusmiljøene får etablere seg. Med den andre hånden sender man politiet inn for å jage ut dem man selv har lokket inn.

 

Det er klart at også de narkomane må være et sted. Men de må være der på samme vilkår som andre mennesker. Det kan ikke være slik at sosial elendighet, medisinske og psykiatriske behov skal heve noen over loven. Det offentlige rommets regler må gjelde likt for alle, også for de rusavhengige. Men de bør få komme under behandling på faglig forsvarlig og menneskeverdig måte.

 

Det er ikke for mye bortvisning og politiinngrep mot russcenen i sentrum. Det er for lite. Politiet driver ikke «apartheidpolitikk» når de viser langere og misbrukere vekk fra Bergen sentrum. I et rettssamfunn er det ordensmaktens selvskrevne oppgave å gjøre det offentlige rommet fredelig og dermed tilgjengelig for alle borgere. Det er ikke «krenkende» for noen å få beskjed om at de må holde seg innenfor lovens rammer. Det sier seg selv at et bysentrum ikke kan være et digert utendørs sprøyterom eller en markedsplass for narkotikasalg. Toleranse av åpne russcener er ikke akseptabel politikk, men ansvarsfraskrivelse og brudd på samfunnskontrakten mellom myndigheter og publikum. Denne misforståtte toleransen rammer både misbrukerne, beboerne, næringslivet og hele byen.

 

I stedet for en halvhjertet politiinnsats for å pynte på resultatet av et gjerrig behandlingstilbud, må politikerne prioritere slik at et faglig forsvarlig og kvantitativt dekkende behandlingstilbud raskt kommer på plass, samtidig som det offentlige rommet sikres som et rom for alle.

Byen skal nå koste på seg et tosifret antall millioner kroner til oppussing av Nedre Korskirkeallmenningen. Hele innsatsen kommer til å være bortkastet om ikke politikerne svinger seg opp til en større visjon av hele det sosiale problemfeltet.

 

Hvordan tenker man seg lokaliseringen av narkotikamarkedet under og etter oppussingen? Skal det flyttes opp til Skansen? Hva skal man gjøre for å trygge skoleveien for barna gjennom Lille Øvregaten? Skal vi ha en åpen russcene i hele bydelen med en fast stasjonert politistyrke som i en permanent unntakstilstand?

Hvis politikerne vil ta ansvar, se videre og lengre, må de iverksette et større prosjekt for bydelen og en varig løsning for alle parter. Da ville Bergen kunne bli et eksempel til etterfølgelse, i stedet for et eksempel til skrekk og advarsel.

 

Bergens Tidende 17.august 2015