Main menu:

Undersider for Artikler:

Teknologisk overtro i skolen

Høsten 2007 fikk alle elever i første videregående i Hordaland hver sin bærbare PC som foreldrene må betale for. Betalingen er helt frivillig. Det er bare å la være å betale, men da må barnet klare seg uten bærbar PC på skolen. Men hvem kan klare seg uten PC i «den digitale skolen»? Da er jo tilgangen til «digitale læringsressurser» stengt. Barnet vil ikke kunne tilegne seg «kreativ bruk av ny teknologi», som prosjektlederne sier. For eksempel vil de ikke kunne høre på favorittmusikken sin i matematikktimen. Uten bærbar PC fratas de det frie og selvstendige valg mellom å følge med på undervisningen i samfunnsfag eller se en amerikansk såpeopera. Når ungdommene kan velge mellom samfunnsfag og MSN, utvikler de digital suverenitet. Har de ansvar for egen læring, så har de ansvar for egen læring. Hvis tenåringene vil sitte med Pc-en og spille WOW i tre år, så er det opp til dem.

Chatting og Facebook
«Her må rett og slett elevene ta ansvar for egen læring», sier den 20-årige utdanningspolitiske talsmann for Hordaland Høyre. Vil sekstenåringene heller drive med chatting og Facebook og spill enn å lære engelsk, så lever vi jo i et fritt land hvor alle har ansvar for seg selv og ingen for hverandre. Læreren får holde på med sitt, det er ikke hans sak om noen følger med eller ikke. Hordaland Høyre går i tråd med dette grunnsynet nå også inn for sprøyterom ved alle skolene i fylket. Disse sprøyterommene skal innredes med både arbeidspulter og digitale læringsressurser, myke sofaer, kvalitetssikret heroin og førsteklasses engangssprøyter. Lærerne skal erstattes av dataeksperter og helsesøstre. Det blir opp til barna selv om de vil gjøre lekser eller prøve heroinen. «r må rett og slett barna ta ansvar for egen fremtid», sier den 15-årige talsmannen som for tiden bor under trappen bak Korskirken.

Grenseløs informasjon
Med datamaskin har vi rask tilgang til leksikon, avisartikler, fakta av enhver art, til og med bøker, som er mye dyrere å printe ut enn å kjøpe. Vi har animasjoner av kjemiske og fysikalske prosesser, spørreprogrammer som kan høre oss i leksen, webkameraer som lar oss stirre ned i vulkankratre, hjemmesider for både lærde og avsindige folk. Men denne grenseløse mengden av informasjon som kan trykkes frem i løpet av sekunder, er bare effektiv og nyttig for mennesker som har viten og erfaring på forhånd. Bare den som kjenner et fag eller felt gjennom års arbeid kan vite hva han skal lete etter, og enda viktigere: bare han vet hva han ikke finner på nettet. Få ting byr på mer ineffektiv skole enn å sende elevene «på nettet».

Meningsløs struktur
Med en datamaskin kan du raskt skrive en norsk stil. Du kan bruke et retteprogram som hjelper deg med ortografien; du slipper å kladde, men kan lett stryke, forandre og flytte i teksten. Du kan printe ut og få besvarelser som ser perfekte ut. Du kan sende dem til læreren på et øyeblikk. Men ingenting av dette er fordelaktig fra et pedagogisk synspunkt. Du lærer å bruke et retteprogram istedenfor å lære deg rettskrivning.Prosessen med å skrive en tekst i to eller tre bearbeidede og forbedrede versjoner går tapt. Mulighetene for å flytte biter rundt omkring i teksten, hente inn utelatte fragmenter og lime inn lånte biter, øker faren for at det blir en meningsløs struktur, gjentakelser og umotiverte utsagn. Dermed blir det enda vanskeligere å skrive en tekst med indre sammenheng. Man fristes lett til å betrakte seg som ferdig før arbeidet er fullført.

Fysisk kontakt
En fremgangsmåte med minst to versjoner, altså kladding, gjennomlesning og bearbeidelse av kladden og så innføring, krever i seg selv minst én sammenhengende lesning og to konsentrerte gjennomskrivinger. Skriver man på skjerm brytes disse prosessene opp og må dermed erstattes av et langt høyere antall konsentrerte gjennomlesninger. Selv erfarne forfattere kommer ofte til kort her og avslutter for tidlig. I det tyngre arbeidet med kladd, flere versjoner, retting og innføring tvinges vi til en viss grundighet.

Man kommer heller ikke «tettere inn i sitt eget læringsarbeid» med en skjerm, som det heter i de troendes nytale. Tvert imot mister man den fysiske kontakten med stoffet ved at håndskrivingen faller vekk. Alle som har erfaring med å tilegne seg et fremmed stoff, vet at ingen metode kan måle seg med å gjengi det på vår egen måte, skriftlig og for hånd. Bare dumme mennesker uten noe skikkelig forhold til intellektuelle prosesser kunne finne på å erstatte denne eminente læringsmetoden med overflatisk PC-bruk.

Avgrunnens rand
Den som gjennomgår fylkesvaraordførerens forsvar for «den digitale skolen» i BT 15. april med lusekam, finner kun to argumenter for det flotte begrepet. For det første er det snakk om «den enorme kunnskapsbasen internett representerer», som om det skulle være pedagogisk fordelaktig å vake langs randen av denne avgrunnen i år etter år. Internett er ikke annet enn et moderne leksikon, og leksika har vi hatt siden fransk opplysningstid. Man tilegner seg ikke mer innsikt og kunnskap av å klikke rundt på internett, enn ved å bla formålsløst og tankeløst i gamle papirleksika. Det er dannelsesprosessen i forbindelse med kunnskapen det dreier seg om, og den blir i praksis snarere hemmet enn fremmet av en teknologi som implisitt forteller deg at målet med tolv års skolegang kan nås ved hjelp av tastetrykk.

«Nostalgiens fjærpenn»
For det andre forteller fylkesordføreren oss at PC må inn i alle skolefag og dominere undervisningen fordi «det er dette verktøyet elevene vil møte i arbeidssituasjonen». «Vi må gi elevene det verktøyet de vil møte i fremtiden, ikke nostalgiens fjærpenn», sier han med toskete retorikk. Vil man forberede barna på Pc-en som verktøy, kan man innføre et eget datafag hvor de med én times målrettet undervisning i uken vil lære meget mer om verktøyet enn ved å repetere den håndfull operasjoner de har bruk for i klasserommet.

Vi ser også av politikerens formulering at han i likhet med de fleste av sine kolleger ikke lenger har noen anelse om den humanistiske dannelsesidé som skulle ligge i bunnen av hele skoleverket. Ifølge denne idé skulle det ikke være skolens oppgave å forberede barna til det yrkeslivet de voksne alt har formet.

Tankens frihet
En allmenndannende skole er ikke en diger yrkesskole. Den allmenndannende skolens mening er å oppdra de yngre generasjoner til en slik tankens frihet og handlingens selvstendighet at de som voksne blir i stand til å forme verden etter sin egen trang. For å nå et slikt pedagogisk mål er en PC i beste fall irrelevant og unyttig, og i verste fall en konstant forstyrrelse, og i alle fall et hårreisende misbruk av ressurser.

(Bergens Tidende 18.06.2008.)