Main menu:

Fremmed følge

 

 

 

 

Emigranten

 

Fra Newfoundlands fuktige skoger og Donegals klipper

Slår Atlanterhavet inn under bryggen her nede.

Bak meg stiger Hardangerviddas mennesketomme

Kjemperygg imot øst, der reinsdyrflokkene drømmer

Mellom Solfonn og Synhovd  og sjeldsynte, svevende traner.

Skip fra Murmansk og Reykjavik og Lisboa losser

Kaviar og oliven og ull, med syngende kraner.

Dagtog og nattog, alltid fra Oslo, ankommer øre,

Rimhvite, lysberuste, streifet av himmelens finger.

Jernbanen ender her; i nord og i sør sperrer f]order;

Inn i det ville Sogn og det blå Hardanger, i revner,

Bærer sjøgangen tanglukt til yret fra breelvefosser;

Busser langs svimle ruter, og ferjer, går resten av veien.

Her, i en by mellom f]ordene, ryggvendt mot østlandets enger,

Åpnet  mot vest i skipsleidas almenning strukket i armer

Rakt under f]ell, hvor eldgamle kirkers klokkeklang løsner

Høyt fra steintårn i flak av århundrers sære erindring,

Har jeg valgt mitt eksil: I en grå kaserne, som rager

Fem etasjer opp, blant lønnetrekroner, antenner,

Skorsteiner, taksvaler, f]ernsynets lys fra stuene ute,

Logger jeg fuglenes trekk og lørdagsnettenes lengsel.

Mine dager er vernet av Hallingskarvets klingende skanser,

Kringsatt av storhavets dønninger innover Øygardens tanngard;

Bortenfor levde tiår, standhaftig mot kommende tider,

Slått av f]elljoens spjærende skrik i Heggjebotskaret,

Skodd i dyre f]ellstøvler, skinnsydde, innsatt med olje,

Skrever jeg over hver dags nyhet  som over en vannpytt.

Omgitt av glinsende ravner i dagsådde flogberg av nattdis,

Farende fant langsmed nedlagte støler i gullskimmerskodden,

Taus som en aure, en synkende stein i Hardbakkatjødne,

Hører jeg demninger, jøkuler, varder fremsi et diktverk

Tonesatt av sauenes bjeller, polstret med glemsel.