Main menu:

Bokens forord

Forord til Den nødvendige utopi

Av Cato Schiøtz og Peter Normann Waage


Poeten, romanforfatteren, essayisten, polemikeren og gjendikteren Kaj Skagen fyller 60 år 23. oktober 2009. I den anledning har undertegnende ønsket å utgi en samling av hans essays og upubliserte foredrag.

Vi har konsentrert oss om én side ved hans omfattende forfatterskap og virke: Skagens interesse for Rudolf Steiner og hans livsverk, antroposofien. Ikke alle bidragene nevner Steiner eller antroposofien ved navn, men den oppmerksomme leser vil likevel kjenne emnet igjen, sett gjennom Skagens blikk. Hans lange og til dels ambivalente forhold til antroposofien har fra første stund hatt et kjennetegn som Skagens gode venn og mentor Karl Brodersen formulerte med setningen: «Hva som er sant, er ikke interessant, men hva som er sant for meg


*

 

Kaj Skagen har et allsidig og vidtfavnende forfatterskap bak seg, som strekker seg over snart 40 år.[1] Han debuterte som poet i 1971 med samlingen Gatedikt. Året etter fulgte Vi som arver maskinene, men da hadde Skagen allerede tatt den praktiske konsekvensen av den nære sammenhengen mellom poesi og essaystikk. Begge sjangre søker å formidle en idé eller en livsopplevelse i subjektiv, fortettet form. Essaysamlingen Mellom partikontoret og supermarkedet, strekker den egne livsopplevelsen inn i det samfunnsmessige og sosiale felt. Skagen søker der etter den manglende mening, eller vilje til mening, som behersker en tid dominert av markedstenkning på den ene siden og politisk ideologisering på den andre. Den problemstillingen er ikke blitt mindre aktuell med årene. Den er tvert om blitt mer påtrengende i vår nære omverden.

Samlingen ble refusert på hans eget forlag. Aasmund Brynildsen, som da var konsulent på Dreyers forlag, ble imidlertid så begeistret for essayene at han inviterte den unge forfatteren hjem til seg. Brynildsen så hvilken vilje til spiritualitet som lå i essayene, og boken utkom senere på Dreyer.

Skagens gjennombrudd kom likevel med romanene. I 1975 utga han En lykkejegers bekjennelser og i 1976 kom En elv under gaten, fulgt av den selvstendige fortsettelsen Barføtt gjennom Europa i 1978. Alle dreier rundt de turbulente og søkende årene etter 1968, da det kunne synes som om en helt ny verden var i ferd med å spire opp fra gatenes asfalt. Særlig de to siste ble godt mottatt av kritikerne.

I Barføtt gjennom Europa beskriver Skagen for første gang sitt møte med antroposofiens internasjonale sentrum, Goetheanum i Dornach, Sveits, et møte som ble temmelig ublidt.

I 1982 vant han førstepris i Gyldendals romankonkurranse med Broene brenner.

På det tidspunkt var Kaj Skagen allerede en tydelig stemme i norsk offentlighet. Han var en av de første som kritiserte den ideologi og de kulturpersonligheter som da hadde tilnærmet absolutt hegemoni innen kulturlivet: marxismen-leninismen og ml-bevegelsen. Kritikken toppet seg i 1983, da Kaj Skagen utga Bazarovs Barn, et flammende oppgjør med den makt som en materialistisk marxisme hadde på datidens mest fremtredende norske forfattere. Boken vakte en voldsom debatt og førte til stygge insinuasjoner mot Kaj Skagen og hans idemessige ståsted.

Som polemiker er Skagen hardtslående. Han tilhører dem som mener at en sak står best når den stilles på spissen, med den kalkulerte risiko at den da kan velte. Skagen behersker kunsten å føre motpartens argumenter til ytterste, ofte apokalyptiske konsekvens, med fare for at motparten ikke kjenner seg igjen i sine egne argumenter.

Tumultene etter utgivelsen av Bazarovs barn var første, men ikke siste gang da Skagen ble offer for noe som både da og i ettertiden ligner på en offentlig, symbolsk henrettelse. Neste gang var da han i 1988 utga romanen Himmelen vet ingenting, som tok utgangspunkt i selvmordet til en kjent norsk forlegger. I begge tilfeller ble han utsatt for sitatforvrengning, referatforfalskning, personlige anklager om henholdsvis å ha «brune spor» og å være besatt av å tjene penger på andres ulykke. I forbindelse med debatten rundt Himmelen vet ingenting brakte en avis tegning av Skagen ved arbeidsbordet: Ut av skrivemaskinen kom pengesedler på dopapir. Fordømmelsen av Himmelen vet ingenting var så kompakt at den innbragte romanen en herostratisk ære: De to sterkest offentlig fordømte norske romaner etter krigen er antagelig Under en hårdere himmel av Jens Bjørneboe og Himmelen vet ingenting av Kaj Skagen.

Da filosofen Nina Karin Monsen i 2009 ble tildelt Fritt Ords pris og opplevde en tilsvarende massiv, offentlig hets, var det følgelig ikke rart at Kaj Skagen gikk aktivt ut til hennes forsvar. Han er en av de få her til lands som vet hva det vil si å bli forsøkt umyndiggjort og partert offentlig.

I ettertid viste det seg imidlertid at Skagen hadde mer støtte enn det som kom til uttrykk. I oktober 1983 leste lyrikeren Olav H. Hauge Bazarovs barn og skrev i Dagboken: «Avisone har arbeid med Bazarovs barn av Kay (sic!) Skagen. Bodil kjøpte boki i Oslo. Det er i grunnen merkeleg at ei slik bok kan skaka dei intellektuelle i framskotne stillingar so upp, dei kan ikke ha lese Arken, som Skagen har gjeve ut dei siste åri. Dei lyt heilt ha gløymd Alf Larsen og hans kritikk av tendensar i tidi. Det har brått vorte brand i roseleieren.»

En liten måned senere konkluderer Hauge: «Siste dagane Bazarovs barn av Skagen. Tungt skrivi bok, men vektig. Eg er samd med han i det meste.»

I Rune Slagstad: Utvalgte polemikker fra 2005 refererer Slagstad et brev til ham fra Hans Skjervheim fra 18. oktober1983, hvor Skjervheim avslutningsvis skriver at Bazarovs barn får store konsekvenser, ikke nødvendigvis for norsk litteratur, men for den generelle situasjonen: «[Skagen] har røykt ut ein heil del ting, og gjort det synleg for den vanlege lesar. Det er mange som har sagt at noko slikt som denne boka ’måtte koma’. Men eg kan gjerne gå med på at det er ein trist utvikling som har ført til at ein slik bok måtte koma,» konkluderer Skjervheim.

*

Olav H. Hauge nevner «Arken». Tidsskriftet Arken ble startet av Kaj Skagen i 1978 og kom med 33 utgaver frem til 1989. Peter Normann Waage ble med i redaksjonen året etter starten, og ble senere medredaktør.

[…]

Mens Skagen tidligere hadde måttet nøye seg med sterkt lengdebegrensende talerstoler som aviskronikker, hadde han med Arken skapt et forum for det lange, resonnerende essays. Bidrag på vel 30-40 sider var ikke uvanlig for tidsskriftet, som på det meste hadde vel 3.000 abonnenter og var blant Norges største allmennkulturelle tidsskrifter. Gjennom essays og artikler kunne den norske offentligheten få syn for sagn: Det går an å koble Rudolf Steiner til allmenne fenomener uten å gå veien om en sekterisk forståelse – det var i alle fall hva redaksjonen håpet å oppnå.

*

Kaj Skagens forhold til antroposofien og dens opphavsmann er mangslungent og komplisert, noe som har den enkle forklaring at det hele tiden er et personlig forhold. Tar man sjansen på å prøve Steiners verk ut fra det stedet man selv til enhver tid befinner seg, må resultatet bli mangefasettert og tilsynelatende motsetningsfullt. Skagen har aldri vært med i noen «organisert antroposofi», som for eksempel medlem i Antroposofisk Selskap, men nettopp søkt å spørre hva som er sant for ham.

Særlig Steiners sosiale teorier, den såkalte tregreningen har stått i sentrum for Skagens interesse. I Arken nr. 1-2/1980 ga han en omfattende presentasjon av denne ideen, en av de første på norsk og den aller første som formulerte Steiners tregrening slik den fremstår personlig gjennomarbeidet. Slik sett er det lange essayet en videreføring av boken Mellom partikontoret og supermarkedet.

I sin foreløpig siste roman, Hodeskallestedet fra 1994, vender Skagen tilbake til Goetheanum, men nå i langt mer fiktiv form. Romanen er inspirert av byggingen av det første Goetheanum og av Der Doktors voldsomme kraftanstrengelser for å løfte menneskenes bevissthet inn i en åndelig sfære. Romanen er burlesk, med partier av stor humor – og den er tragisk. Romanen står som en milepæl både i Skagens forfatterskap og i hans kamp for og med Steiner. Han kommenterer selv romanen i artikkelen Credo i denne samlingen.

Skagen har opplevd det som enhver med ærlig interesse for Steiner gjør: Du kommer inn gjennom én inngang, og blir ført til et helt univers av utsagn, påpekninger, påstander og innsikter som både er fascinerende og forargelige. I den foreliggende samlingen vil leseren derfor finne essays og foredrag som berører flere antroposofiske emner, den praktiske realiseringen av Steiners ideer – og en rekke andre temaer. Skagen bryner seg på Steiner, og presenterer en Steiner som er slipt til for ham selv og følgelig også for hans tid.

I skrivende stund arbeider Kaj Skagen på et verk om den unge Steiner. Det ventes å komme i 2012. (…)


*

 

I den situasjonen er Kaj Skagen ikke ulik Jens Bjørneboe, som også har vært Skagens følgesvenn gjennom årtier. Også på ham har Kaj Skagen brynet seg – og latt Bjørneboe bryne seg mot ham selv. Skagen har viet en hel studie til problemet med Bjørneboes forhold til antroposofien: Metafysikk eller selvmord (1996), vel den grundigste gjennomgang av emnet som foreligger.

I Jens Bjørneboe om seg selv (1986), som Kaj skagen redigerte for Den norske bokklubben, beskriver han sin egen første erfaring av Bjørneboe. Den fant sted mot slutten av 1960-tallet. Vi tillater oss et lengre utdrag, ikke bare fordi det er morsomt, men fordi det leder oss inn mot nok en viktig side ved Kaj Skagens forhold til Rudolf Steiner:


«To av mine venner var på nattlig vandring i Oslo, den ene med Norge, mitt Norge i hånden. Et sted i sentrum passerte de en parkert politibil med levende innhold i; på denne tiden kunne dét i seg selv være nok til ansporing av revolusjonært heltemot, hvilket i dette tilfelle uttrykte seg i det følgende: Nattevandreren med Norge, mitt Norge i hånden foretok et tigersprang mot Statens Symbol, den parkerte politibilen, og smelte Norge, mitt Norge og dermed også Jens Bjørneboes blå portrett i frontruten foran de uniformerte. På denne måten fikk han begått en hardt tiltrengt protesthandling, tilkjennegitt sin avsky for enhver sentralisert statsdannelse, samt anledning til å gjennomgå en momentan martyrerfaring i Statsmaktens armer, som selvsagt straks ekspederte ham inn bak politibilens tilgitrede bakrute.

Deretter kjørte de ham til nærmeste politistasjon og satte ham i en celle.»


Med lik blanding av bløff og eleganse klarte vennen hans å få ham ut av politiets klør. Men Norge, mitt Norge beholdt de.


«Da jeg dagen etter fikk høre om nattens lille eventyr,» skriver Skagen videre, «gikk jeg til nærmeste bokhandel og stjal et eksemplar av Norge, mitt Norge»:


«En bok man kunne bli arrestert for å eie, ville jeg ha.

Den var den første jeg leste av Jens Bjørneboe. Siden leste jeg alt. Jeg fant Frihetens øyeblikk og leste den i ett strekk; det tok en natt. Denne boken var den første roman jeg overhodet hadde lest siden tenårenes spenningslektyre og skoletidens tvangsfôring med og tolkningsmord på forkortede klassikere. Frihetens øyeblikk innebar for meg den helt avgjørende oppdagelsen av at en roman kunne ha betydning for livet. I en lang periode regnet jeg det for en viktig mentalhygienisk forholdsregel å lese Frihetens øyeblikk minst én gang i året – en av de få av slike regler jeg overholdt i mange år.»[2]


Jens Bjørneboe og Kaj Skagen møtes i anarkismen med dens kapitalismekritikk, statsskepsis, frihetslengsel og tro på det frie menneskets muligheter. Hos begge modnet anarkismen, for Skagens del inn i et studium av Steiners tregrening. Rudolf Steiner selv hadde forøvrig tilbakelagt en tilsvarende vei. I et brev til sin venn John Henry Mackay betegnet han seg i 1898 som «individualistisk anarkist». Brevvekslingen er gjengitt i Arken nr. 1/1979.

[…]

Slektskapet ligger da også i dagen. Menneskets frihet, som er så grunnleggende for anarkistene, er utenkelig uten at mennesket samtidig tilkjennes en åndelig eller metafysisk forankring. Innen et materialistisk verdensbilde er friheten ytterst problematisk. Der er mennesket bare et aggregat av ytre stimuli og et produkt av sine omgivelser. Det er ikke uten grunn at Rudolf Steiner kalte sitt filosofiske hovedverk Frihetens filosofi.

At pionerene blant anarkistene, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin, for å nevne et par, ikke så nødvendigheten av å flytte blikket fra en marxistisk inspirert materialisme til en spiritualisme som anerkjenner den enkelte som en autonom, åndelig størrelse, er intet argument mot det nære slektskapet mellom spiritualitet og anarkisme. Det er en tragedie, som forøvrig Skagen behandler i et lengre essay i Arkens første nummer.

I forholdet til antroposofien vil en dose anarkisme være det nødvendige middel mot å oppfatte Steiner som en autoritet og tro at alt som kommer fra Der Doktors munn er like sant, eller at bare man kan henvise til en antroposofisk tradisjon, for å begrunne hvordan for eksempel steinerskolene skal organiseres. Hos Kaj Skagen har anarkismen og antroposofien inngått en legering som har satt spor i så vel hans brytninger med Steiner opp gjennom årene, som i hans oppgjør med Steinerskolen, slik den kommer til uttrykk i et av bidragene i denne boken.


*

 

Vi har valgt å kalle boken Den nødvendige utopi.

Utopien er nødvendig, om den nå uttrykker seg gjennom lengselen etter den altoverskyggende kjærligheten mellom Meg og Den Andre, etter et anarkistisk samfunn båret oppe av frie mennesker, Steiners visjon om en fremtid der mennesket forstår sin åndelighet og handler ut fra den: Selv om utopiene aldri kan realiseres fullt ut, er de livsviktige som målestokk og korreksjon. De forteller hva vi skal strekke oss etter og hva som bør uroe oss ved det som faktisk omgir oss.

En utopi som derimot tres ned over folks hoder og tvinges på virkeligheten i form av en ideologi eller en annen forstokket variant av «sannheten», er ikke bare unødvendig, men direkte dødbringende. En utopi som forvandles til ledestjerne og stadig påminnelse om det ideelle mål, er nødvendig – og livgivende. Det skulle Skagens forfatterskap i alle sine fasetter være det beste eksempel på.

Hvis vi med ett uttrykk skal karakterisere Skagens forfatterskap og virke, må det være med Camilla Collets boktittel fra 1885: Mot strømmen – med den viktige underteksten som ble formulert på husveggene i Paris i 1968: Bare døde fisk svømmer med strømmen.

Kaj Skagen har nesten 40 aktive skribentår bak seg som motstrøms. Vi vil benytte denne anledningen til å ønske ham mange videre aktive år – og at han fortsetter å vise seg levende, ved å svømme mot strømmen, også når det gjelder antroposofien. Bare derved kan også den holdes i live.

*

Alle de nedenstående bidragene er gjennomgått og revidert av forfatteren. Vi vil benytte anledningen til å takke Harald Haakstad og Lasse Schou Hansen for uvurdelig teknisk hjelp.


Juli 2009

Cato Schiøtz     Peter Normann Waage



[1] For en komplett liste over Skagens bokutgivelser, se bak i denne samlingen.


[2] Kaj Skagen: Jens Bjørneboe om seg selv, s. 7-8.