Main menu:

Geir Pollen: Sjelekamp.

   Geir Pollen: Sjelekamp. Klassekampen 7.09.2019

   

Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.

   

I kapittel 66, ’En ny besettelse’, av Kaj Skagens selvbiografi «Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949–2019» blir den etter hvert 42 år gamle poeten, romanforfatteren og essayisten pappa for andre gang. Situasjonen er velkjent for skrivende mennesker: den nye gjøkungen som skyver alt annet, og særlig boken man brenner etter å få ferdig, ut av reiret. For Skagen er den nyfødte, en datter, ikke bare en hjelpeløs menneskeskapning med høyst konkrete behov som det er foreldrenes like privilegerte som forbannede plikt å tilfredsstille, men «en tilsynekomst av det transcendente», «et hellig vesen» som det er hans oppgave å verne mot en grunnfalsk verden. Samtidig møter han i en drøm Ingmar Bergman som sier til ham: «En eneste gang ser mennesket sitt liv. Du er forfatter, det er din formel. Bli der, eller det går deg ille.» Slik blir hverdagen som familiefar ikke bare en praktisk utfordring, men et eksistensielt drama der selve overlevelsen som kunstner står på spill. 

   

Skildringen av forfatteren i rollen som grenseløs far, for eksempel den vanvittig tidkrevende dietten han ser seg tvunget til å diske opp med siden barnet ikke kan spise eller drikke noe av det som tilbys i vanlige norske butikker, har velkommen humor og selvironi, men kan også leses som et konsentrert uttrykk for den utholdenheten forfatteren legger for dagen når han forfølger de minste bevegelser og pip i sitt eget sjeleliv. Det ligger allerede i den skjebnetunge tittelen, «Den forseglede ordre»: å være Kaj Skagen innebærer i stort som i smått ikke bare et biologisk og sosialt faktum, men en høyere bestemmelse, et kall. 

   

I det ytre er «Den forseglede ordre» organisert som en tradisjonell biografi, der livet legges fram i kronologisk orden, fra barndom i et kjærlighetsløst, strengt kristent lærerhjem til leting etter en egen livsvei gjennom først Kristelig Folkepartis ungdom, deretter SUF m-l og endelig anarkismen og antroposofien. Hertil kommer tidlige kunstnerdrømmer, den første, famlende tilnærmingen til kvinner, bokdebut i 1971 og utviklingen av et selvstendig forfatterskap, ekteskap, skilsmisser, nytt ekteskap, barn, reiser: i sum ingen enestående biografi for en norsk forfatter født i 1949. Betydning får den av å tilhøre og nedskrives av Kaj Skagen. 

   

Skapelsen av et eget jeg følger hele tiden det samme bevegelsesmønsteret. Under ørkesløs, pinefull omflakking i en sjel som snart kan minne om en ørken, snart en jungel, ser han plutselig lyset. Det skjer alltid som et overrumplende brudd med fortiden, en åpenbaring, inngivelse. Typisk er hvordan forfatterkallet kommer til ham under en hyttetur i Vassfaret: «Mellom harmen og stjernene kom språket som et lyn. Uvilkårlig knyttet jeg nevene og fant ordene, og ropte dem til meg selv: Jeg skal bli forfatter og fortelle hele verden hva jeg opplever!» På bussen mellom Helsfyr og Slottsparken tar han farvel med sin marxisme-leninisme, og det første skikkelig erotiske møtet arter seg slik: «Det var som om alle verdens blomster la seg om kroppen min fra alle kanter. Pa° ett sekund lukket det store verdenshavet seg og frelste meg fra en ond skjebne.»

   

«Den forseglede ordre» er blitt en konsekvent gjennomført, intenst selvbetraktende, stolt selvhøytidelig og hele tiden nådeløst selvutleverende fortelling om jeg-et, der forfatteren uten opportunistiske sideblikk suverent bestemmer hva som er vesentlig og uvesentlig. Her utkjempes ikke de viktige krigene i Vietnam, Mellom-Amerika, Midtøsten eller Afghanistan, men i den egne sjelen. Ved siden av forfatteren selv er den autoritære og uberegnelige, patologisk sjalu og nærtagende, men også kunstnerisk begavede faren den eneste personen som trer tydelig fram. Forfatterens opprulling av sitt eget liv begynner og slutter med bildet av ham, hvis jeg ser bort fra et «Apokalyptisk etterord» som burde ha vært redigert bort fordi det ikke tilfører teksten noe nytt, bare svekker en flott slutt.

   

Kaj Skagen er i sjelden grad ett med sine ideer, så det utbyttet selvbiografien hans gir, vil sannsynligvis måtte svinge i takt med hvor nært leseren selv står forfatteren og forfatterskapet. For egen del er jeg antroposofisk uskolert og uinteressert i Rudolf Steiner, selv om det neppe er derfor mottakerapparatet mitt svikter når det for eksempel utsettes for finanalyser av for lengst overståtte damehistorier. Enda mindre glede vekker det når forfatteren går i krigen for bokutgivelser som møtte – riktignok både urimelig brutal og ofte lite kompetent – kritikermotstand for 30–40 år siden. Med sin europeiske orientering, halsstarrige idealisme og romantiske patos har Kaj Skagen i snart et halvt århundre vært et unorsk og utidsmessig korrektiv i en litterær offentlighet som er så liten at størrelsen selv fremmer innavl og stamme­instinkter. Er det noe som ikke kler denne forfatteren, så er det et krenket og retthaversk selvforsvar.