Main menu:

Rudolf Steiner og antisemittismen

I sin omtale av Morgen ved midnatt, min bok om den unge Rudolf Steiner, skriver Espen Søbye (17.04) at jeg «utvetydig slår fast at Steiner gikk god for antisemittiske synsmåter».

 

Det stemmer at Steiner i en artikkel fra 1888 forsvarte synspunkter på jødedommen som i hans samtid ikke var uvanlige, men som også ble oppfattet som antisemittiske. Han stod likevel fjernt fra den antisemittiske bevegelsen og dens ideologer fra Wagner og Dühring til Langbehn og Marr.

 

Steiner var ikke antisemitt

Etter sin samtids begreper var Steiner ikke antisemitt, men assimilist i spørsmålet om den jødiske minoriteten. Han gikk inn for at jødedommen burde gå opp i tysk befolkning og kultur, vel å merke gjennom en «naturlig» moderniseringsprosess og ikke ved tvang.

 

Denne assimilismen var helt alminnelig i Østerrike og Tyskland på Steiners tid, også i de jødiske miljøene, og må ikke forveksles med den rasistiske antisemittismen som vokste frem på 1870- og 80-tallet.

 

En grunnidé i den rasistiske antisemittismen var at jødene ikke lot seg assimilere, men beholdt sin «rasekarakter» selv om de antok tysk kultur og konverterte til kristendommen. Siden det onde satt i «rasen», ble assimilering av jødene ingen løsning, men en trusel. Assimileringen kunne oppfattes som en jødisk konspirasjon om å overta tysk befolkning og kultur innenifra. For å redde det tyske måtte jødene derfor ikke assimileres, men utskilles og helst deporteres.

 

Antisemitter og assimilister

Slik gikk det en hovedfrontlinje mellom antisemitter og assimilister. Mens de rasistiske antisemittene ville skille etniske jøder ut fra etniske tyskere ved hjelp av segregerende lovgivning, ville assimilistene oppta jødene i tysk kultur og befolkning ved å bygge ned alle skranker mellom befolkningsgruppene.

 

I denne striden stod Steiner på den assimilistiske siden som aktiv motstander av den antisemittiske bevegelsen. Særlig tydelig kom denne posisjonen til uttrykk i en serie artikler han skrev i 1900-1901, to av dem i hovedorganet til den tyske foreningen mot antisemittisme.

 

Her tok han systematisk for seg antisemittenes argumenter og tilbakeviste påstander som at jøder skulle ha en biologisk betinget rotløshet som skilte dem fra andre folkeslag, etc. Antisemittismen som åndsretning beskrev han som en «korrumpering av den logiske tenkningen».

 

Antisemittiske klisjéer

Men «de liberale som skrev mot antisemittismen, brukte selv antisemittiske klisjeer», sier Einhart Lorenz i Jødehat om de liberale protestantene som bekjempet antisemittismen i Tyskland. Vi står overfor noe av det samme forholdet i Steiners tilfelle.

 

På 1880-tallet var Steiner omgangsvenn av dikteren Fritz Lemmermayer, som var en beundrer av den kulturkonservative forfatteren Robert Hamerling. Både Lemmermayer og Steiner tilhørte et idealistisk-romantisk miljø som posisjonerte seg i motsetning til de naturalistiske strømninger som var toneangivende i Wienerpressen. Her var Hamerlings episke dikt Homonculus blitt fordømt som et antisemittisk verk.

 

Dette hadde forfatteren tatt til motmæle mot, fordi han selv ikke identifiserte seg med den antisemittiske bevegelsen. I den uttalte hensikt å komme Hamerling til unnsetning og hjelpe ham mot anklagene om antisemittisme, angrep Steiner Hamerlings kritikere. Denne artikkelen inneholdt noen synspunkter på det jødiske som vi idag vil finne antisemittiske. Det gjelder en fremstilling av jødiske egenskaper som drivkrefter i et moderne kulturelt forfall, og en idé om at jødedommen er «utlevd» og derfor bør forsvinne i andre kulturer og folkeslag. Lignende synspunkter finner man i et muntlig Steiner-foredrag fra 1924.

 

Steiner var tilbakeholdende

Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen har hevdet at slike synspunkter var så utbredt i Steiners samtid at det er uhistorisk å kalle ham antisemittisk, og at man heller burde undre seg over hans tilbakeholdenhet i en epoke som etterhvert mistet både beherskelsen og forstanden i disse spørsmålene. Mens Søbye mener at jeg i Morgen ved midnatt forsøker å unnskylde Steiner på dette punktet, mener Berg Eriksen at jeg har lagt for stor vekt på saken, fordi det er unødvendig å forsvare en forfatter som sier noe som nesten alle i hans generasjon er enige om.

 

Det kan nok være at Berg Eriksen har rett i dette, og at kapitlet i Morgen ved midnatt om Steiner, tysknasjonalismen og antisemittismen skylder litt av sin vekt til den rollen saken spiller i samtidsdebatten om Steiner.

Denne debatten om Steiner og antisemittismen henter mye av sin lidenskap fra de sterke sympatiene og antipatiene som er knyttet til antroposofien og Steiners person i sin alminnelighet. I noen antroposofiske miljøer er Steiner ofte blitt oppfattet som nærmest ufeilbarlig og egentlig hevet over sin egen tid. Denne ortodoksien har smittet over på antroposofiens motstandere, som mener at de kan ramme hele Steiners verk bare de kan finne et eneste feiltrinn hos ham, eller et eksempel på at han var et barn av sin tid.

 

Også Steiner må tåle krtitikk

Men hverken antroposofer eller andre burde ha noe problem med å kritisere elementer i Steiners verk som de finner uakseptable, og bygge videre på elementer de finner nyttige. Enten det er Luther eller Marx pleier vi å legge vekk de deler av tenkernes verk vi finner forfeilede eller foreldede, og ta vare på det verdifulle. Det er rett at det kritikkverdige hos Steiner blir gjennomlyst, som i Ralf Sonnenbergs Anthroposophie und Judentum, eller for den saks skyld som i Morgen ved midnatt. Men hvorfor skulle man gjøre Steiner til et særtilfelle hvor man kaster det verdifulle og bærer frem bare feiltagelsene?

 

(Morgenbladet 05.06.2015)

 

Les artikkelen på Morgenbladets nettsider her.