Main menu:

Som i et speil

De siste ukene er jeg blitt intervjuet om min nyeste bok, Morgen ved midnatt. Av og til er det portrettintervjuer hvor jeg blir spurt om hva jeg tror på, i lys av at jeg i livets løp har lagt bak meg den ene trosretningen etter den andre. Om jeg er kristen? Antroposof? Ateist?

 

Slike spørsmål målbinder meg. Jeg kan være alt dette og ingenting av det, til samme tid. Men et slikt svar lyder ikke troverdig. Jeg prøver meg derfor med å si at svaret på de dype livsspørsmålene ligger i at de blir stilt og kjempet med. Dette høres bedre ut, men virker forslitt.

 

Agnostiker kan jeg ikke kalle meg, for agnostisisme ser jeg som en høflig betegnelse for metafysisk dovenskap, eller i det minste som en selvmotsigelse. Agnostikeren slår med fundamentalistisk trosvisshet fast at ingen kan forstå mer enn han selv. Men hva vi kan vite er ikke noe som kan fastslås, det er noe som må vise seg i praksis.

 

Ateist er jeg heller ikke. Tenker jeg meg inn i ateismen rykkes et forheng for i sinnet mitt, halvparten av min erfaringsverden og lesning faller inn i mørket. Jeg tror ikke på noen personlig Gud som jeg kan omgås som en venn med magiske evner. Men gudsbegrepet er en port inn til metafysikken. «Gud» er en metafor for alt det jeg ikke vet, dyp jeg ikke lodder, inntrykk mine sanser ikke får.

 

Ofte virker det som om journalistene som spør meg om hva jeg tror på er tilfredse med utfluktene mine. Det er ikke så rart, for spørsmålene deres må være profesjonelle, ikke eksistensielle. Men når de er gått, sitter spørsmålene igjen i meg, og nå blir de eksistensielle.

 

Hva tror jeg på? Det demrer for meg at jeg tror på min egen selvfølelse eller identitet som noe rett nok ikke uforanderlig, men likevel substansielt og varig. Ikke som en trosartikkel, men som en grunnfølelse i meg, nesten eldre enn meg.

 

En kristen ville kanskje si at jeg tror på sjelens virkelighet. Selv mener jeg at jeg tror på denne indre virkeligheten fordi jeg merker den når jeg reflekterer over meg selv.

 

Jeg ser ikke vekk fra at det jeg har satt meg inn i av metafysisk og religiøs tenkning fra Platon til Steiner, ligger igjen i meg som en klangbunn for all mystikk. Men jeg liker å tenke at det også er noe empiri i denne selvopplevelsen.

 

Det er ikke en empiri som kan reproduseres på et laboratorium. Men når det gjelder hvem og hva jeg opplever meg som, er jeg selv den nærmeste iakttager og det eneste øyenvitne. Jeg spør ikke andre om hvem jeg er. Ikke engang naturvitenskapen setter jeg over meg selv på dette området.

 

Her står og faller jeg på meg selv, som filosofen Max Stirner sier.

Og opplevelsen av meg selv som konkret bevissthet og identitet er en fast grunn som det ikke er mulig for meg å tvile på. Det er et sikkert utgangspunkt for meg, nærmest et personlig aksiom. Herfra kan jeg ta prøvende skritt som bringer meg inn i mer usikre områder.

 

Et slikt skritt leder til overbevisningen om at selv om jeg i tiden og rommet kan tape bevisstheten, så kan denne bevisstheten i seg selv ikke utslukkes.

Jeg vet at bevisstheten er knyttet til kroppen. Mange tror at den også er produsert av kroppen og dør med den. Men dette er nettopp en tro, og denne troen stemmer ikke med min opplevelse. Ren empiri har vi ikke på dette punktet, ettersom det hører til bevisthetens karakter at den i tid og rom må være forenet med kroppen.

 

Om bevisstheten blir opprettholdt etter døden, må det følgelig skje i en dimensjon hinsides tid og rom. Om en slik dimensjon finnes kan vi bare oppleve den gjennom døden eller de erfaringer som mystikken gjør krav på å fortelle om.

 

Det vil si at i denne saken må jeg skaffe meg empiri gjennom å bli mystiker, noe som er vanskelig, eller ved å dø, noe som er lettere.

 

Men jeg kjenner ingen trang til slik empiri. Jeg leser med interesse noen av de mystikerne som i historiens løp har skildret denne andre verden hinsides døden og sansesløret, og nøyer meg med deres beretninger. Noen ganger tar jeg frem Det nye testamente og leser i Johannes evangelium eller Paulusbrevene på samme måte som jeg leser diktene til sentrallyrikere som Olav Nygard eller W.B. Yeats. Jeg oversatte i sin tid den lille boken Teosofi av Rudolf Steiner, og leser innimellom andre ting han har skrevet. Fagfilosofer finner det kanskje merkeleg, men jeg leser i Hegels Åndens fenomenologi på samme måte.

 

Det viser seg at jeg har en tro som regner med en bevissthetsdimensjon som skjuler seg i hverdagsbevisstheten. Mystikere til alle tider har hatt denne troen på at den fysiske kroppen er som et bind for åndens øyne. Å dø er da det samme som å få bindet revet vekk og endeleg se de virkelege sammenhengene i verden. Paulus har gitt det endelige uttrykket for denne troen i det første brevet til korinterne: «For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut.»

 

For meg har denne troen såvidt jeg vet ingen innvirkning på hvordan jeg tenker og arbeider. Men den gir meg en så sterk følelse av mening at spørsmålet om mening blir overflødig.

 

Jeg er like gudløs i denne romlige verden som ateisten. Min klokke går likt med alle andres, jeg har ingen særleg tid. Men jeg regner med eksistensen av andre soner.

 

(VG 26.05.2015)

 

Les artikkelen på VGs nettsider her.