Main menu:

Kritikken

 

17-Steiner

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Steinar og sandkorn

Av Trond Berg Eriksen

 

 

Det er meir enn merkeleg at ei tungt leseleg avhandling om tankehistoria til 1800-talet kan få bølgjer av sjølvstuderte ekspertar til å vrimla fram som maur i solskinet. Alt no, ei veke etter utgjevinga, kokar nettet av kvalifiserte og ukvalifiserte meining¬ar om den mursteinen av ei bok som – for første gong på norsk – tematiserer historia til meisterpedagogen i full breidd.

Kaj Skagens omfattande framstilling av den unge Rudolf Steiner dreiar seg ikkje berre i av¬¬grensa grad om den sky, stae og avskjerma spekulanten. Det er snarare tankelivet i Habsburgarriket og Tyskland gjennom eit heilt hundreår som vert skildra gjennom ei kartlegging av den iherdige sjølvlærde utviklings¬gangen fram mot det førre hundrårsskiftet. At det finst mange sprikjande oppfatningar om Steiner, er ikkje til å unngå. Kaj Skagen gjer det vel ikkje lettare for seg med straks å vedgå at boka er ein slags dobbeltbiografi der forfattaren sjølv og meiningane hans følgjer forteljinga som ein skugge.

Boka er sjølvsagt i største laget. Lesaren vert tvinga til å stilla seg spørsmålet om gjenstanden verkeleg har fortent den monumentale presentasjonen som forfattaren gjev han. Sjølve teksten er klokt drøftande og tek rimelege avvegingar, men i omfanget ligg det ein insinauasjon om stordomen til gjenstanden som mange vil avsanna.

 

Skubba vekk

Skagen historiserer helten sin utan å verka på det reine med at historisering kan vera eit intellektuelt mordvåpen. Det er viktig å vita kvar impulsane kom frå, korleis konteksten for tankearbeidet til helten verkeleg var, og kven han heldt seg til. Men i same grad som Steiner vert gjord forståeleg med slike teknikkar, vert han òg skubba vekk – attende til si eiga tid. Ein komplett historisert person vedkjem oss ikkje. Han høyrer til eit anna spel enn vårt. Ettertida deler ikkje horisontane hans. Slik sett kan denne biografien òg lesast som eit farvel og takk for turen.

Biografien handsamar Steiner før han vart esoterikaren, mystikaren og meisterpedagogen, altså før han vart «Rudolf Steiner». Det skjult føremålsavgjorde i forteljinga om utviklingsgangen hans kan sjølvsagt verta ei feilkjelde. Heller ikkje Steiner visste at han skulle verta Rudolf Steiner før eit tiår seinare. Og av dei som såg opp til han som Goethe-lesar, Stirner-oppdagar og Nietzsche-formidlar, er det mange som tykkjer han er usympatisk etter 1902 då teosofiske bankelydar overtok taktstokken.

Eit apologetisk hovudpoeng for Skagen er å viska ut skilnaden mellom Steiner før og etter 1902. Han samlar dei argumenta som har vore førde, og presenterer dei i ei truverdig form, men eg lèt meg ikkje overtyda utan vidare. Steiner etter 1902 greier ikkje å fanga merksemda mi. Til det er verdsflukta hans for desperat. Eg har aldri forstått samanhengen mellom den praktiske energien hans og den teoretiske sorgløysa hans.

 

Høgdepunkt

Eitt av høgdepunkta i boka for mitt vedkomande er det lyset Skagen kastar over den første Nietzsche-resepsjonen og den brokete disippelskaren: anarkistar, vegetarianarar, blåstrømper og fritenkjarar passerer revy som på eit sirkus eller i eit karneval. Vi minnest Thomas Manns Dr. Faustus, Musils Mannen uten egenskaper og Stefan Zweigs romanar og minnebøker frå Wiens fin de siècle. Maken til raritetskabinett har sjeldan utfalda seg i tankehistoria.

Miljøskildringane frå wienske kaffihus og kneiper i Berlin er dyktig forfattarhandverk. Skagen hentar fram ei rad ukjende namn i underskogen av stormannsgalne fyllikar, vrøvlande «fritenkjarar» og forskrudde verdsforbetrarar av båe kjønn. Det var ingen heider, verken kort- eller langvarig, som venta dei. Forfattaren kastar eit nådig skjær over for lengst gløymde outsiderar berre med å hugsa dei.

Høgdepunktet for meg i denne krevjande lesinga var skildringa Eckstein gav av senga til Madame Blavatsky. Alle som kjenner ein veikskap for det esoteriske, burde verta tvinga til å lesa denne skildringa først.

At boka tek Steiners lesingar av Kant, Fichte, Hegel, Goethe, Stirner og Nietzsche for god fisk, er ein veikskap med boka. Eg har sjølv ein gong skrive ei bok om Nietzsches kritikk av Kant, og eg vart forskrekka over kor fullstendig uforståande og uforståelege lesingane til Nietzsche var. På same måten kviler lesingane til Steiner så å seia berre på attkjenning. Han manglar organ for å forstå tankar han ikkje sjølv har tenkt først.

Skagen forsvarar seg mot innvendinga med å seia at han medvite vel å gje att alt ut frå perspektivet til Steiner. Det er greitt nok, men på den måten underslår han det autistiske momentet i Steiners lesemåte. Ingen andre har nemleg forstått Kant, Fichte, Hegel, Goethe, Stirner og Nietzsche på den måten Steiner gjorde det. Det han får ut av Goethe og Nietzsche, har trekk som ein kan sjå på med vørdnad. Men versjonane hans av Kant, Fichte, Hegel og Stirner er ikkje til å kjenna att for andre lesarar enn han sjølv. Det burde nok Skagen ha spandert nokre ord på.

 

Dyktig

Elles har boka stor verdi i kartlegginga av filosofar og vitskapsmenn som ein gong var vidgjetne, som til dømes pedagogen Herbart, Ernst Haeckel, Eduard von Hartmann og Maurice Maeterlink. Oppslagsverka prøver å halda liv i dei, men i beste fall møter møda deira berre oppgjevne geispar i vår eiga tid. Skagen gjer dei forståelege og set dei i kontekst.

Nettopp som intellektuell landskapsmålar er Skagen dyktig. Ikkje berre Nietzsche-resepsjonen, men òg gjennombrotet for den radikale kvinnesaka, anarkismen og Freud skjer i 1890-åra. Det er ein periode som sjeldan har vorte fortalt så grundig som hos Skagen. Her er den lufta Knut Hamsun, Edvard Munch, Oda Krohg, Sigbjørn Obstfelder, Hans Jæger, Arne Garborg og den seine Henrik Ibsen pusta i. Ein skal vera svært lærd om ein ikkje finn noko nytt i boka til Skagen.

 

Går for langt

Av grunnar som ikkje alltid er gjennomskodelege, har den på¬ståtte antisemittismen hos Steiner prega delar av den biografiske debatten kring skapning¬en. Som for Nietzsche finst det i åra etter Tysklands samling, og medan Habsburgarriket nærma seg full oppløysing, eit variert tilbod om antijødisk propaganda. Men Nietzsche vart berga av den intense forakta for antisemitten Richard Wagner etter 1876. Ein ny nasjon oppstod og kravde sin nasjonale myte. Eit gamalt keisarrike smuldra opp, og nokon måtte ha skulda.

Det finst knapt ein einaste forfattar på tysk språkområde som ikkje kan gripast i nedsetjande ytringar om det jødiske nærværet i perioden 1870–1900. Panama-skandalen, Herzls sionisme og Dreyfus-saka forsterka kontroversane til ideologisk krigføring.

Skagen går, etter mi oppfatning, for langt i å vaska hendene sine på vegner av Steiners tankelause merknader om jødane. Dei var tankelause, ikkje av sløvskap eller fiendskap, men fordi antisemittismen var ein uunngåeleg del av atmosfæren. Har ein ein smule historisk sans, forstår ein at det ikkje er naudsynt å driva apologi for ein skribent som uttalar noko som så å seia alle i generasjonen hans er samde om. For Steiner, som hadde vorte utsett for tiradane frå Fichte i mange år, er det at han var påhalden, meir overraskande enn avvisinga av dei framande. Då han i 1897 lét seg riva med i debatten, var det på Dreyfus’ side, som ei hylling til Zolas J’accuse.

Skagen har levert eit storverk som skjuler seg i sin eigen storleik. Kven andre enn dei aktivt truande og dei intenst vantru vil orka å lesa verket frå ende til annan? Dermed har han gjort den unge Steiner endå eit hakk meir esoterisk enn han treng å vera.

Tek ein likevel sjansen og spanderer nokre kveldar på boka, vil lesaren kunna verta vigd inn i ei ukjend verd, ikkje fordi ho gjev næring til møte med englar og demonar, men fordi det som vert fortalt, hende for snart hundre og femti år sidan.

(Dag og Tid, 17.04.2015)

 

Trond Berg Eriksen: Steinar og sandkorn.

 

Ny TidMvM

 

 

 

 

 

 

 

Søbye

 

 

Søbyes solformørkelse

 

Min bok om den unge Rudolf Steiner, Morgen ved midnatt, handler om en mann som i barndommen ble fanget mellom ekstraordinære indre opplevelser og et materialistisk verdensbilde, og om hans forsøk på å overskride denne motsetningen i et tankemessig prosjekt.

Espen Søbye syntes det var så «tungt» å lese om dette at han ga sin anmeldelse tittelen «Steiner til byrden». Hvilken byrde han bar med seg til lesningen av Steiner-boken, sier han ikke. Men det kan ha vært rykter om Steiner han hørte for lenge siden, og som kanskje alt på 1970-tallet overbeviste ham om at denne esoterikeren ikke var hans mann.

 

For slike rykter om den eldre Steiners antroposofi finnes i hele Søbyes anmeldelse av Morgen ved midnatt. Det er disse ryktene om Steiners senere verk han benytter til å lete opp enkeltheter som med litt bearbeidelse kan brukes som møblement i hans trekkfulle skur av falske forestillinger, til tross for at antroposofien ikke er tema i min bok. Jeg vil derfor konsentrere meg om denne ene hovedlinjen i hans anmeldelse, en anmeldelse hvor hvert avsnitt innholder en saksfeil, et kuttet sitat, en misforståelse eller en forvrengning. Andre innslag i anmeldelsen, som for eksempel spørsmålet om antisemittisme, vil jeg komme tilbake til ved en annen anledning.

I bokens innledning skriver jeg at den er et personlig prosjekt, men at jeg samtidig vil ta hensyn til faglige krav når det gjelder kilder og argumentasjon. Dette helt ukompliserte utsagnet om noe formelt i et arbeid om den før-antroposofiske Steiner blir av Søbye beskrevet som «på linje med» den eldre Steiners vurdering av sine oversanselige opplevelser som vitenskapelige. Hvordan er det mulig å omtolke et utsagn om formelle sider ved en bok til et helt usedvanlig krav om at indre innsikter skal være vitenskapelige og gjøre dette til kjernen i en bok hvor et slikt krav hverken reises eller behandles?

 

«Skagen aksepterer at Steiner i barndommen hadde møter med «naturvesener, med døde sjeler», skriver Søbye. Men det jeg aksepterer når det gjelder «naturvesener» og «døde sjeler» er at Steiner opplevde det han sier at han opplevde og var i god tro når han fortalte om seg selv. Hvordan kan Søbye si at dette er en aksept av at det faktisk levde «naturvesener» i Wienerwald og at den unge Steiner «møtte» dem?

Jeg sier videre at forholdet mellom oversanselige opplevelser og en «såkalt objektiv virkelighet ikke er viktige i denne sammenhengen». De siste tre ordene sløyfer Søbye i sitt referat. Dermed påstår han at jeg mener at forholdet mellom subjektiv opplevelse og objektiv virkelighet ikke er viktig, en fullstendig grunnløs påstand. Alt jeg sier er at jeg ikke vil innlate meg på noen undersøkelse av virkelighetsgehalten i ekstraordinære oversanselige opplevelser. Det biografisk viktige er om Steiner selv trodde på sine opplevelser, og om vi kan tro på hans oppriktighet i dette.

 

I boken er dette en innledende redegjørelse for en formell forutsetning for den biografiske fortellingen. Oversanselige opplevelser i barndommen ville være et viktig element i enhver personlig utvikling. En diskusjon om slike opplevelsers forhold til den objektive virkelighet er ikke et anliggende for biografien. Men biografen må klargjøre om han vil se vekk fra dem, slik for eksempel den tyske historikeren Helmut Zander gjør i sin Steiner-biografi, eller om man vil ha dem med som uttrykk for noe patologisk, eller som noe genuint, om enn subjektivt opplevd.

 

Idet Søbye har fått etablert sin karikatur av den eldre Steiners antroposofi som en antivitenskapelig retning som krever at subjektive vrangforestillinger om møter med døde sjeler og naturvesener i skogen skal få gjelde som vitenskap, mener han at det er på tide å gi «et godt eksempel» på innholdet i Morgen ved midnatt. Dette gjør han med et referat fra et lite avsnitt som har tittelen «Mennesket stammer fra solen». Teksten som refereres utgjør tre linjer i en bok på nesten tusen sider, og har i seg selv ingenting å gjøre med bokens hovedlinjer. Men Søbye gir sitt referat en slik plassering i anmeldelsen at man får inntrykk av at denne bemerkningen om at mennesket kan stamme fra solen er noe sentralt i Steiners verdensbilde, mens jeg ifølge det samme referatet skal mene at det er «maktpåliggende å fundere på» om idéen kan ha noe for seg, og om forestillingen er teosofisk eller materialistisk.

Det angjeldende avsnittet omhandler Steiners nekrolog over den engelske fysiologen Wilhelm Preyer, som hadde visse uortodokse idéer om livets opprinnelse. Det under to siders avsnittet inngår i en nesten hundre siders gjennomgang av Steiners publistikk fra årene 1897-1901. Det er den første systematiske gjennomgangen av dette stoffet på noe språk. Den er sentral når det gjelder spørsmålet om Steiners forhold til materialismen som åndsretning på slutten av 1890-tallet.

 

Både kritiske lesere av Steiners verk og antroposofisk orienterte teologer har ment at det ved tiden rundt 1900 er et brudd i Steiners personlige utvikling i form av et psykologisk sammenbrudd eller en religiøs omvendelse. Hvis Steiner på slutten av nittitallet var overbevist filosofisk materialist og ateist, slik som for eksempel Zander hevder, så snakker vi om et slikt brudd. Men kan man vise at det i Steiners publistikk i denne tiden også er idealistiske idéer eller elementer av mystikk, så snakker vi om en indre sammenhengende utvikling. Dette spørsmålet har vært og er et hovedstridsmål i all Steiner-forskning og alle Steiner-biografier gjennom snart et århundre.

 

«For utenforstående», skriver Søbye, «er det vanskelig å skjønne at disse diskusjonene er viktige.» Men hvor utenforstående kan en kritiker av en Steiner-biografi tillate seg å være? Kan en anmelder av en kulturhistorisk fundert biografi stille seg fullstendig utenfor hovedspørsmålene i det gjeldende forskningsfeltet? Kan han være uvitende om disse spørsmålene, slik som Søbye åpenbart er? Men hvordan kan Søbye være uvitende om dem, når de er gjort så omfattende rede for i Morgen ved midnatt, som han i egenskap av kritiker naturligvis har lest grundig og sammenhengende, uten å nøye seg kun med litt av innledningen, litt av kapitlet om antisemittismen samt noen avsnitt her og der?

Søbye hører til den utdøende art av intellektuelle som mener at esoterikere i sin alminnelighet og Rudolf Steiner i sin særdeleshet ikke har krav på anstendig behandling. Disse intellektuelle er vitenskapelige på alle livets områder, men for Steiner gjør de et unntak. Overalt krever de grundighet og dokumentasjon, men mener at Steiner er et særtilfelle i universet som man kan skaffe seg et godt kjennskap til uten lesning og studium. De bygger sin oppfatning av Steiner på spredte debattinnlegg, korte leksikonartikler og løse rykter. Ikke i noen andre intellektuelle sammenhenger ville de drømme om å nøye seg med et slikt grunnlag. Men for Steiner holder det.

 

(Morgenbladet, 24. april 2015)

 

 

 

 

Göran Fant om Kaj Skagens nya bok ”Morgen ved midnatt”.

 

Kaj Skagens bok om Rudolf Steiner Morgen ved midnatt – den unge Steiners liv og samtid, verk og horisont 1861-1902 är en begivenhet som slår det mesta. På nära tusen sidor tar han med sig läsaren på en dramatisk vandring på stundom slingrande stigar mot det elvaåriga engagemanget i teosofin. Som han sammanfattar det ”Steiners personliga utveckling genom ett landskap som börjar med Goethe och den tyska idealismen och korsar Nietzsche, Stirner och Haeckel innan det går över i mystiken och teosofin, är helt förståelig utifrån tidens krismedvetenhet och återspeglar dess avantgardistiska strömningar” (s 745).

Skagen är en betydande författare och den synnerligen fylliga skildringen av de intellektuella och konstnärliga landskap, färgstarka personligheter som speglas i pojken, ynglingen, mannen med ett rikt inre liv där mystika upplevelser spelar en avgörande roll – låter sig läsas som en fängslande utvecklings- och idéroman. Det är en berättelse som vilar på grundligt utforskade källor. Centrum är de filosofiska och naturvetenskapliga verk som Steiner studerar (med en startpunkt i femtonåringens läsning av Kants Kritik der reinen Vernunft, ett av filosofins svårare verk ) och där Goethe blir den viktigaste källan som frigör hans egna, självständigt utformade livssyn.

På den vägen möter färgstarka personligheter i den häxkittel av idéer, förvillelser, stolligheter och klokskap, konservatism, nationalism, internationalism och radikalitet som utmärker slutet av artonhundratalet. Steiner möter det här som en kraftfull åskådare och aktiv deltagare som aldrig tycks tappa sin moraliska och intellektuella kompass.

Skagen bygger naturligtvis i mycket på tidigare biografer, särskilt stormästaren Christoph Lindenberg, och tar moget och intelligent ställning till honom och andra – bland annat polariteter som esoterikern Prokoffiev och den tämligen rabiate steinerhataren Zander.

Ett särskilt starkt intryck gör hans resonerande presentation av vägen genom Goethes naturvetenskapliga skrifter fram till monismen i Frihetens filosofi.

Man kan lätt gå vilse i materialets rikedom, men Skagens litterära kraft och vitala språk gör timmarna med boken till härliga bad i tankeklarhet och stora perspektiv.

 

(Ytterjärna Forum 5 maj, 2015)

 

 

 

 

Glimrende om Rudolf Steiner

 

 

 

 

 

Pedersen 1

 

 

 

Steiner som anstøtssten

 

 

 

 

 

Steiner som anstøtsstein

 

I Bokmagasinet 2. mai skriver Henrik Keyser Pedersen at han har en fortegnelse over «eksempler på uakademiske påstander og generaliseringer» i min bok om den unge Rudolf Steiner, «Morgen ved midnatt», men at han i sin anmeldelse over to fulle avissider «av plasshensyn» ikke kan «liste opp» eksemplene sine. Jeg kan derfor heller ikke kommentere dem.

 

Men Pedersen finner plass til å gjøre rede for sin eneste substansielle innvending mot boken, nemlig at den er «en veldig tykk og en veldig smal bok», det vil si en for stor bok med et for lite publikum. Hovedgrunnen til dette skal være temaet: Den unge Rudolf Steiners formende år i avantgardistmiljøene i Wien og Berlin i 1880–1902 samt overgangene mellom tenkning og mystikk i hans filosofi, skal kun ha interesse for antroposofer.

 

Men Rudolf Steiner er ikke så perifer som Pedersen tror. Både internasjonalt og i Norge har han hatt et betydelig nedslag. Rundt ti tusen alternative institusjoner innenfor en rekke samfunnsfelt fra skole og helse til bank og jordbruk i alle verdensdeler har hentet sin inspirasjon fra ham. Ifølge historikeren Hans Fredrik Dahl er det «bare Luther som kan slå Steiner i innflytelse målt i antall skrifter innført til eller oversatt i Norge». Steiner har vært inspirator for en rekke kunstnere og forfattere fra Wassily Kandinsky til Saul Bellow og Joseph Beuys.

 

I tillegg til sin praktiske betydning er Steiner den fremste moderne representant for en esoterisk tradisjon som finnes i alle kulturer og til alle tider. Han er original i sitt syn på overgangen mellom filosofi og mystikk, et tema som utgjør en hovedlinje i «Morgen ved midnatt». Denne hovedlinjen er tydeligere hos Steiner før 1902 enn etter. Alle som drives mot å stille «de siste spørsmål» uten å begynne med svarene, kan finne en venn i den unge Steiner.

 

En slik venn er han åpenbart ikke for Henrik Keyser Pedersen, som er mest opptatt av at Steiner skal ha et altfor omfattende verk på samvittigheten, om lag 340 bind, mer enn tre ganger så mange som Martin Luther.

 

I anmeldelsen viser Pedersen til det tyske forlaget Frommann-Holzboogs tekstkritiske utgave av Steiners skrifter. Han finner det «tankevekkende at den nye vitenskapelige utgaven klarer å få Steiners verker frem til 1910 presset ned i ti bind». Men dette er ingen stor prestasjon, selv ikke i de åtte store bind som utgiveren har forespeilet oss. For om man ser vekk fra brev, artikler, innledninger og lignende, omfatter Steiners ordinære bøker frem til 1910 ikke mer enn tolv titler.

 

Alt i alt skrev ikke Steiner mer enn 21 ordinære bøker, mer enn halvparten av dem små. De øvrige bindene i hans samlede verker er for det meste muntlige foredrag holdt uten manuskript og publisert etter hans død på grunnlag av stenografiske referater. Pedersen er åpenbart ikke klar over dette forholdet mellom muntlig og skriftlig i Steiners verk. Han tror faktisk at Steiners samlede verker på ca. 340 bind er summen av hans skriftlige arbeider.

Dette gir ingen mening når man vet at Steiners bokutgivelser frem til 1910 bare teller tolv titler. Men tar man med rundt femti bind foredragsreferater, gir det mening! Da svulmer verket før 1910 opp i over seksti bind. Pedersen tror at det er disse seksti bindene som er «presset ned i ti bind» i den kritiske utgaven. Han skriver om ting han ikke har undersøkt. Det er sannelig «tankevekkende».

 

Tre av hittil fire anmeldelser av «Morgen ved midnatt» inneholder anmelderens forsikringer om at han ikke vet noe om Steiner og ikke liker ham. Pedersen går så langt i sin demonstrasjon av denne Steiner-allergien at han forteller at han «måtte konsultere Wikipedia for å bli klokere på selve antroposofien». Dr. art. og cand.philol. Henrik Keyser Pedersen forteller offentligheten at han bruker Wikipedia for å sette seg inn i antroposofien! Én artikkel! Hvorfor vil en anmelder av en bok om den unge Steiner utbasunere sin faglige skjødesløshet på denne måten? Fordi han vil vise offentligheten at han aldri har interessert seg for Steiner. Han er ren. Antroposofien er et av de få fagområder hvor akademikere setter sin ære i å være uvitende.

 

Det er ikke like ærefullt å ta feil når det gjelder Nietzsche-arkivets historie og henge ut andre for sin egen feiltagelse, slik Pedersen gjør. Det skal være en «opplagt anakronisme» i «Morgen ved midnatt» at Nietzsche-redaktøren Fritz Koegel «skal ha truet med å utfordre Steiner til duell», og «Skagen burde vite det», sier Pedersen, ettersom «David Marc Hoffmann,

pussig nok hans egen kilde i andre sammenhenger, sier rett ut at det er en akademisk vandrehistorie som i årevis har hjemsøkt tvilsom sekundærlitteratur – nå altså også ‘Morgen ved midnatt’».

 

Her har Pedersen misforstått Hoffmann, som sier at Koegels utsagn nettopp var en trussel om utfordring til duell, nøyaktig som jeg skriver i «Morgen ved midnatt». Det Hoffmann påpeker, er at denne trusselen om en utfordring ofte er blitt gjengitt som en uttalt utfordring eller sågar som en faktisk duell. Det er denne forvanskningen som utgjør vandrehistorien, ikke at Koegel sendte Steiner et brev som inneholdt en trussel om utfordring. Dette siste er det ingen tvil om hos Hoffmann, og noe annet står heller ikke hos meg.

Pedersen har vel latt seg rive med av det ironiske i tittelen på et av de aktuelle kapitlene, «Krenkede herrer og ladde pistoler». Men man må lese selve bokteksten også, ikke bare overskriftene.

 

At Pedersen er en unøyaktig og springende leser fremgår også av at han betegner Fritz Koegel som «Steiners overordnede i Nietzsche-arkivet». Steiner var aldri ansatt i Nietzsche-arkivet. Hele konflikten og intrigespillet mellom Elisabeth Förster-Nietzsche, Koegel og Steiner gikk nettopp ut på å skaffe Steiner en stilling han sterkt ønsket, men aldri fikk. Det er dette som driver hele hendelsesforløpet. Det er en grunnintrige som er til stede på hver side i kapitlene om Steiners forhold til Nietzsche-arkivet. Saken dukker også opp igjen senere i boken. Dette er et svært viktig forhold i hele den unge Steiners biografi, og umulig for en leser å gå glipp av. Det viser at Pedersen har ikke lest «Morgen ved midnatt» hverken i helhet eller i sammenheng.

Det hindrer ham ikke i å komme med vidtgående og meningsløse forslag om boken. Mot slutten av sin omtale sier han at det er fordi jeg er 65 år gammel at jeg ikke utsatte utgivelsen av «Morgen ved midnatt» til den tekstkritiske Steiner-utgaven blir ferdig utgitt. Jeg burde ha ventet noen år, mener han, på grunn av den tekstkritiske utgavens «sannsynligvis helt essensielle betydning» for mitt prosjekt.

 

Men den tekstkritiske utgaven er ikke essensiell for denne delen av mitt prosjekt. Mer enn halvparten av den omfatter verker etter 1902 som jeg ikke behandler i denne omgang. Det viktigste innslaget i den kritiske utgaven er de mange tekstforandringene Steiner foretok i nyutgavene av sine skrifter. Men som det tydelig fremgår av innledningsdelen i «Morgen ved midnatt», er det originalutgavene av Steiners verk som ligger til grunn for min bok. De har naturligvis ikke tekstforandringer.

 

Det ene av de to utgitte bind av den tekstkritiske utgaven er imidlertid delvis relevant for «Morgen ved midnatt», siden det inneholder Steiners «Mystikken» fra 1901. Dette bindet har jeg også gjennomgått og tatt med i mine referanser. Men de aller fleste anmerkningene i bindet peker fremover i tiden til etter 1902. Pedersen gjør likevel et nummer av at jeg omtaler den kritiske utgaven «i en fotnote», samtidig som han underslår hovedtekstens 35 referanser til originalutgaven av «Mystikken».

 

«Morgen ved midnatt» hadde vært under arbeid i fjorten år og var i den avsluttende redaksjonsfasen da den kritiske Steiner-utgaven begynte å utkomme i 2013. Det kan ta ti år før denne utgaven er ferdig. Ideen om å la et ferdig manuskript vente i ti år på en kritisk utgave for å se om det dukker opp noe relevant informasjon, er merkelig. Særlig når det gjelder et prosjekt som «Morgen ved midnatt», med dets erklærte konsentrasjon om Steiners førsteutgaver, og hvor ny informasjon kan tas hensyn til i et kommende bind om Steiners liv og verk 1902–25. Først for et slikt andre bind vil den tekstkritiske utgaven få essensiell betydning.

 

Et annet av Pedersens eksempler på at «Morgen ved midnatt» skal være «uakademisk», er at jeg har med en polemikk mot historikeren Helmut Zander. Men ingen bok som inneholder en Steiner-biografi kan unnlate å forholde seg til Zanders nesten to tusen siders «Anthroposophie in Deutschland» fra 2007, som er et standardverk, og til hans over fem hundre siders «Rudolf Steiner. Die Biographie» fra 2011. Der jeg bryter med Zander på viktige punkter, må jeg begrunne det.

 

At Pedersen får «en voldsom kløe» av å lese denne polemikken, som er skåret ned til det nødvendigste og ligger i fotnotene, er opplysende. Det er Steiner-allergien som slår ut. Det viser seg at det er for tidlig å historisere Steiner. Han er tydeligvis ennå aktør i en kulturstrid som lar irrasjonelle motiver rumstere i sinnene.

 

Betegnende for nivået i Pedersens omtale er at han avslutter med å gjøre seg morsom på Steiners bekostning ved å gjenta og understreke sin egen uvitenhet om forskjellen på muntlige foredrag og skriftlige verker. Kanskje, sier han, Steiner «til slutt vil gå inn i historien som en 20-binds forfatter».

 

En slik åndfullhet er pussig når man vet at Steiner ikke har forfattet mer enn 21 ordinære titler. Den blir bare morsom når man tror at Steiners skriftlige forfatterskap omfatter «over 350 bind». Men morsomheten er da på Pedersens bekostning.

 

Kanskje han ved neste anledning kan liste opp denne ene Steiner-boken han mener vil tæres bort av tidens tann, og hvilke tyve han tror vil bli bevart? Dette skal vel gå, også med «plasshensyn». Listen over Steiners skriftlige verker finner han på Wikipedia.

 

 

1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Klassekampen 23. mai 2015)

 

 

 

 

Korslund

 

Jeg-et som skulle endre alt

Av Kjetil Korslund

 

 

Kaj Skagens biografi er en usedvanlig nitid granskning av Rudolf Steiner før han stiftet antroposofien. Fascinerende, velskrevet og utmattende.

 

 

Ved publiseringen av Charles Darwins Artenes opprinnelse i 1859, fikk den kristne åndeligheten en knekk for livet. De som lenge hadde ønsket religionen ut av fornuftens gebet, samlet seg nå om materialisme og positivisme. Men det fantes også mange som ville forene det nye, vitenskapelige verdensbildet med en type tro eller åndelighet. Men hva slags åndelighet?

Her måtte man oppsøke bruktbutikken for tro og livssyn, og mye rart ble funnet. Ektoplasma, spiritisme, åndemaning, fotografier av alver og gnomer, clairvoyance, diverse rekvisitter fra egyptisk religion. Og teosofi så klart. Denne perioden varte til langt innpå 1900-talet og var det landskap Rudolf Steiner orienterte seg i – før han stifter antroposofien.

 

Den utvalgte

Steiner hadde ingen intellektuell bakgrunn; han kom fra en fattig familie uten bøker. Men han var skoleflink, om enn alene: Han hadde ingen skolekamerater. Han hadde visse overnaturlige opplevelser i denne tiden, som han senere bar med seg som sikre tegn … fra et eller annet. Steiner må tidlig ha sett på seg selv som et geni, en utvalgt. Slikt kan jo fort skje når man ikke har ballast eller et miljø til å moderere de mest grandiose selvbildene. Han lot seg fylle opp av både gamle og nye tenkere, og gjorde seg selv til deres overdommer. Det er fascinerende hvilken intellektuell heisatur/lysløype Steiner la ut på. På samme måte som den unge Victor Frankenstein med største alvor fordypet seg i alkymi, plukket unge Steiner opp forlengst parkerte tanker fra tysk idealisme: Goethes urplante fikk nytt liv, for å si det slik, i hvert fall i potten Steiner.

 

Nietzsche

I likhet med mange andre, lot Steiner seg rive med av Nietzsches tanker. At man må konstituere verden og dens verdier selv, ut ifra sitt indre, var kjærkommen musikk for brukttenkeren Steiner. At det ikke fantes noen ånder og sjelelige oppvåkninger hos Nietzsche, var visst ikke noe problem, for den slags holdt Steiner orden på selv. Steiner var flittig til å lese seg selv inn i andres tanker og tilpasse deres filosofi hans egne høyst private intuisjoner. Etter en lovprisning av Nietzsche og hans betydning for fremtidskulturen, kommer det likevel plutselig: «Åndens formørkelse har hindret denne mannen i å skape et verk som sikkert ville ha blitt et av historiens mest usedvanlige.» Steiner må ha følt at det var en plass ledig på toppen av tenkerhierakiet, og at det ville være både uhøflig og høyst upassende om han ikke inntok den selv.

 

Forskrudd

Kaj Skagen har lavkirkelig bakgrunn. Som mange andre følte han et åndelig vakuum da 70-tallsradikalismen feide over landet. Den ånden og individualiteten han søkte og ønsket, fant han hos Steiner og antroposofien. Etter hvert har denne tenkningen fått mange skudd for baugen: Siden praktisk talt alle foredragene til Steiner er blitt referert og utgitt, er det blitt vanskelig å snakke seg bort ifra Steiners mest forskrudde påstander. Steinerskolelærere som vurderer skalleform og aura på elever, og bruker antisemittistiske avhandlinger til å backe opp Steiners egen raseteori, har ikke akkurat styrket antroposofiens rykte.

Men de rettroende holder ut. Det gjør også Skagen: Steiner og antroposofien er som en ungdomsforelskelse han ikke klarer å glemme, og som han skal kryste fornuft ut av. Det må nemlig være noe der, siden han selv som ung intellektuell falt i denne gryta.

 

Ingen avstand

Det ligger mange års arbeid bak denne boken. Lik en åstedsgransker følger Skagen Steiner i alle hans gjøremål og skrifter. Når Steiner går, så går vi, og når Steiner leser, så leser vi – på Steiners måte. Det er meget interessant å følge dette kanskje-geniet omkring i det sene 1800-tallets Europa med dets villniss av oppbruddstanker, men det er også et problem at vi ikke får vurdert Steiner på avstand. Hvorfor er Steiner en uvesentlighet i filosofihistoren? Hvor rimelige var hans antagelser og tolkninger? Slike spørsmål kan Skagen vanskelig besvare, fordi for ham er Steiner og hans virke simpelthen gitt. Det er tydeligvis tolkningen av Steiner det kommer an på, ikke Steiner. «Der Doktor hat gesagt…» og så videre.

 

Hvorfor Steiner

Alle som har den minste interesse for det menasjerilignende tankelandskapet på slutten av 1800-tallet, vil finne mye å glede seg over i denne boken. Med flid og temperert ironi forteller Skagen detaljert om tildragelsene rundt hans tidligere idol. Språket er meget godt, og Skagen er flink til å avklare vanskelige ord for lesere som ikke er turnert i denne type terminologi. Men man spør seg stadig: Hvorfor denne avsindige interessen for Steiner?

Mens avantgarden lyktes med sitt prosjekt om å utviske skillet mellom kunst og ikke-kunst, mislyktes Steiner med sitt prosjekt: Han skulle nemlig endre hele verden via å endre hvordan vi så verden. Jeg skjønner ikke hva Skagen skal med Steiner, men tror han har levd så lenge med ham at han leser sin egen skjebne inn i læremesterens. Ingen bør dermed la seg overraske hvis det kommer mer, om Rudolf Steiner, fra Kaj Skagen.

 

 

(Vårt Land 24. mai 2015)

 

 

 

 

Wandrup 1

Wandrup 2

Wandrup 3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les artikkelen på Dagbladet.no.