Main menu:

Det går et spøkelse gjennom Klassekampen

 

I Klassekampen 17.03 omtaler Eivind Myklebust min bok «Norge, vårt Norge» under tittelen «Houellebecqs papegøye». Papegøyen er undertegnede, som «bruser med lånte fjør» fra den franske forfatteren Houellebecq. Det er en anklage om uetisk intellektuell uselvstendighet og på grensen til det injurierende. Det klistrer Norge, vårt Norge til Houellebecqs kulturpessimisme.

 

For meg er dette en forskrudd lesning og en aktivistisk litteraturkritikk som kaller frem minner fra faser i Klassekampens fortid som jeg trodde var forlatt. Eivind Myklebust er ingen «sylvrev» som han kaller meg; men han er et grått spøkelse fra AKP-tidens mistenkeliggjøring av annerledes tenkende.

 

Myklebust skjønner ikke bokens essayistiske sjanger og ser ikke at hele boken er en samtidsanalyse: Den er «norgeshistorie» kun i den forstand at den ettersporer bakgrunnene for hvordan vi er og tenker idag. I denne 400 siders samtidsanalysen opptrer Houellebecq bare på fire av de siste sidene, og da som en av flere illustrasjoner av et argument.
 

Jeg har sans for Houellebecq som skjønnlitterær forfatter og uredd stemme i offentligheten, men deler ikke hans syn på kristendom, islam og Europas fremtid, og har ikke brukt ham som «premisslevrandør» til Norge, vårt Norge.

 

Tvert imot munner Norge, vårt Norge ut i en betraktning av hvordan norske tradisjoner med folkestyre, kristen mystikk og opplysningsrasjonalisme kan fornyes på en måte som vil tjene alle som bor i landet. Boken er skrevet i følelsen av vi lever i en eksistensielt prekær tid, under press fra internasjonal kapitalisme og en teknologi uten styring, med enorme økologiske og demografiske utfordringer, og fare for destruktive politiske bevegelser. Da kan det være fordelaktig å kaste et blikk bakover og knytte an til strømninger som en gang hadde bærekraft, og som kanskje ennå kan bære; ikke for å «vende tilbake til fortiden», men for å forme fremtiden best mulig.

 

Under en slik nyorientering oppstår også spørsmålet om en kultur kan fungere sosialt uten metafysisk grunnlag eller horisont. Det er i denne forbindelsen jeg gjengir sentralscenen i Houellebecqs «Underkastelse», der romanpersonen François i meditativ betraktning over den berømte Maria-statuen Den sorte madonna i Rocamadour forsøker å gjenoppleve det kristne mysterium, men mislykkes.

 

Det er sagt rett ut i Norge, vårt Norge at jeg ikke aksepterer Houellebecqs undergangsvarsel i «Underkastelse». Som konklusjon på skildringen fra Rocamadour skriver jeg: «Men Houellebecq tror at François må gjenopplive en kristendomsform som tilhørte forrige årtusen, uttrykt i en gåtefull statue fra middelalderen. François skjønner ikke at det utlignende skrittet videre og ut av den moderne elendighet må ligge i forliket mellom kristendom og opplysning som forvandler begge deler.»

 

I scenen fra Rocamadour har Houellebecq likevel skapt et bilde som treffende beskriver den spesielle europeiske – og dermed også norske – kultursituasjon med en kristen sivilisasjon som har oppgitt kristendommen og dermed kommet i en eksistensiell krise. Men det er ikke Houellebecq som har funnet på dette problemet. Det har vært et hovedtema i europeisk tenkning siden slutten av 1700-tallet, kanskje helt siden renessansen.

 

At jeg skulle ha «lånt» dette fra Houellebecq, slik som Myklebust påstår, er uttrykk for en imponerende uvitenhet som understreker et hovedpoeng i «Norge, vårt Norge»: Den klassisk humanistiske og metafysiske tradisjonen er for mange sunket ned i glemsel.

 

Den moderne kulturens metafysiske underskudd har vært et tema i mitt forfatterskap helt siden diktsamlingen «Vi som arver maskinene» i 1972 og essaysamlingen «Mellom partikontoret og supermarkedet» i 1973. Det var hovedtemaet i «Bazarovs barn» fra 1983. I min roman «Hodeskallestedet» fra 1994 er det skjønnlitterært behandlet. I «Morgen ved midnatt» fra 2015 er det via Rudolf Steiners tenkning direkte og indirekte omtalt over nesten tusen tette sider. Jeg har skrevet om dette i snart femti år.

 

Jeg har ingen problemer med å si hvor jeg har det fra. Jeg har det fra Bibelen, Dostojevski, Tolstoy, Garborg, Rudolf Steiner, Ramakrishna, Strindberg, Sigrid Undset, Jens Bjørneboe, Selma Lagerlöf, Platon, Augustin, Spinoza, Hegel, Goethe, Nietzsche, Olav Aukrust, Baudelaire, Søren Kierkegaard, Grundtvig, Stefan Zweig, Hermann Hesse, Thomas Mann, Bob Dylan, Karl Jaspers, Schelling, Solsjenitsyn, Hjalmar Hegge, Daniel Bell, Sigurd Skirbekk, Aldous Huxley, Kieslowski, Tarkowski, Werner Heisenberg, M.J. Monrad, Henry Miller, Saul Bellow, C.G. Jung, W.B. Yeats, Aasmund Brynildsen, Albert Camus, Pascal, A.H. Winsnes, E.F. Schumacher, Wergeland, Dante, Boris Pasternak og Edith Södergran.

 

Men såvidt jeg vet har ingen av disse skrevet noe om de underliggende idéstrukturene på det norske 2000-tallet. Hvis Myklebust likevel må utstyre meg med en «profet» for «Norge, vårt Norge», ville Marcus Jacob Monrad være en mye sterkere kandidat enn Houellebecq. Men en tittel som «Monrads papegøye» ville vel ha gjort bokanmeldelsen «mindre verknadsfull».

 

Klassekampen 24. mars 2018.