Main menu:

Norge – med bred penn

 

Av Sven Chr. Stenvaag

 

17. mai er over for denne gang, og nok en gang har vi feiret vår uavhengighet og, på en bredere basis, det norske.
 
De fleste av oss aner at det er mer enn ski, pinnekjøtt, bunad og dugnad – og at det å være statsborgerlig norsk ikke nødvendigvis betyr at man er kulturelt norsk. Men hva er dette norske? Hva er norsk kultur?
 
Kaj Skagen har skrevet historien om ideene som har preget den nasjonale utviklingen og gitt oss det Norge vi har i dag. Han er ikke spesielt begeistret over hvor vi har havnet, etter at både kristendommen og den positivistiske «ettpartistaten under Arbeiderpartiet» tapte sine hegemonier til fordel for kulturradikalerne. Men som han kan skrive!
 
Kaj Skagen tar leseren med på en hysterisk reise gjennom 200 år med norsk kultur og politikk, fra Hans Nielsen Hauge, via Henrik Wergeland og Jens Bjørneboe til Einar Gerhardsen, kulturradikalerne og ender opp med det han mener er dagens post-demokratiske elitestyre.
 
Med en så tung materie kunne man forventet at boken også ville være tung lesning, men Skagen skriver seg fantastisk lett og drivende gjennom den norske kulturhistorien. Samtidig langer han ut mot nasjonale ikoner som Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Georg Johannesen, Arbeiderpartiet og Kjell Magne Bondevik.
 
Om den selvopptatte fyllefant og horekunde Wergeland skriver Skagen blant annet:
 
«Helt fra sin tidlige ungdom levde han som om han skulle være en olympisk gud steget ned til menneskene, og utløste et sant helvete om han ikke ble behandlet deretter».
 
Norge, vårt Norge er full av slike treffende gullkorn. Beskrivelsene av Georg Johannesen og hans ideer er rå lystlesning.
 
Skagen gir stor plass til kristendommen og ikke minst kampen mot kristendommen, blant annet i kapitelet om danske Georg Brandes og hans seksuelt motiverte hat mot de kristne konvensjoner. Som leser blir man generelt overrasket over hvordan ideene som har formet Norge så ofte har hatt seksuelle motiver.
 
Men det er når vi nærmer oss vår nære fortid, at Skagen virkelig viser sin briljans. Han viser hvordan kulturradikalerne og venstresosialismen ble dominerende – kulturelt, ikke økonomisk – og hvordan 68-erne har dekonstruert den norske nasjonalidentiteten og kuppet norsk skole. Mang en skoleflink leser vil få sjokk av i hvilken grad norsk skole har indoktrinert oss med kulturradikalt tankegods.
 
Virkelig storartet blir det i kapitlet «Ex Oriente Lux» («Fra Orienten kommer lyset»), ironisk stjålet fra de norske tenkerne Arne Næss og Johan Galtung, der sistnevnte og Dag Solstads intense uvilje mot å tilhøre den vestlige sivilisasjon og være hvite menn, er fascinerende lesning.
 
Skagen opererer med begrepet «tredjeverdenisme», en idealisering av mindre utviklede samfunn i den tredje verden som ifølge ham har preget Norge fra 1970-tallet og frem til i dag.
 
Gjennom hele boken gir Skagen røde tråder som han mesterlig knytter sammen til slutt. Konklusjonen vil ikke alle kjenne seg igjen i – men reisen dit er skrivekunst av ypperste merke.
 
 

Finansavisen, 19. mai 2018.