Main menu:

Slik har du aldri sett Norge før

Av Bjørn Gabrielsen

 

I periodevise anfall av en helt særegen form for nostalgi oppsøker denne leser av og til avisutklipp fra debatten rundt Kaj Skagens essaysamling «Bazarovs barn» fra 1983 (de er hendig lagt ut på forfatterens hjemmeside). Den da mustachoide og røykende Skagen ble jevnlig avbildet sammen med overskrifter som «Amok med kjøttøks», «Kaj Skagen – ondsinnet og selvhevdende» og «Med Bazarov som brekkjern mot litterær fattigdom».

 

Det var kulturdebatt med engasjement man bare kan fantasere om i dag.

 

Skagen ble angrepet og hyllet i månedsvis fordi han gikk til frontalangrep mot sin samtids kultur og litteratur, men sett i etterpåklokskapens kranke lys var debattmiljøet fyrigere i 1983 enn nå, lidenskapen mer intens.
Spol frem til i dag, og hva har vi i stedet? Innslag om fjernsynsprogrammet «Farmen». En kultur av berøringsangst og konfliktskyhet og de små nyansenes kulturkritikk avløst av plutselige skinndebatter om krenkelse.

 

På et plan, sett fra en vinkel, har alt som Skagen kritiserte i 1983, blitt enda verre. Når han nå kommer med et nytt angrep på det bestående, må han da være enda sintere enn sist.

 

 

FORTIDENS FORANDERLIGHET
Fortiden kan forandres. Det vet alle som har opplevd personlige kriser som brått setter selv ens egen biografi i et nytt lys. Og bøker som setter seg fore å endre fortiden, kan engasjere leserne til – ironisk nok – å bryte med tradisjonen de er vokst opp i, og sine foreldres verdier, for derved å lage seg en mer autentisk identitet. Howard Zinns «A People’s History of the United States» (1980) beskrev USA som et eneste langt utbytterprosjekt; Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombrudd» (2017) beskriver Norge sett gjennom nøkkelhullet til bistandsideologien.

 

I «Norge, vårt Norge» tegner Skagen på mange vis opp landets historie som en nesten uavvendelig tragedie: De samme tankeretningene som i sin tid skapte Norge, har siden metastasert til å bryte ned, eller i hvert fall radikalt endre, det de i sin tid skapte. AKP-ere og tredjeverdenistene er utenkelige uten nettopp den kristne tradisjonen som de så iherdig har prøvd å ugyldiggjøre.

 

 

GUIDET TUR
Skagen tar leseren med på en alternativ norgeshistorie, der leseren introduseres for skikkelser som grundtvigianerne Christopher Bruun (1839–1920) og Marcus Jacob Monrad (1816–1897). Folk som i dag riktignok huskes av andre årsaker enn at de har gitt navn til bygater, som Georg Brandes og Hans Jæger, tildeles mer sentrale roller enn i andre sammenfatninger av landets historie.

Kontrasten mellom Skagens fremstilling og dagens godkjentstemplede norgessyn blir særlig grim når forfatteren trekker frem eksempler fra senere eksamensoppgaver der landets historie settes i et åndsfattig, latterlig lys.

 

I en så polemisk bok vil det alltid være noe å kritisere. Skagen dokumenterer godt skoleverkets strategiske veivalg vekk fra nasjonalistisk og til universalistisk verdensanskuelse. Men hans fremstilling av hvordan nasjonalismen og venstresiden står i motsetningsforhold, forutsetter at han ikke gir EU-debattene sentral posisjon.

 

 

AFORISMEARSENAL
Skagen er en høyt begavet og dypt perfid slagordsmed. Hans komplette destruksjon av Georg Johannessen (og med det, store deler av norsk intelligentsia) er verd bokprisen i seg selv. Slår man opp på en tilfeldig side, faller øynene nesten alltid på gullkorn, som «Hans Jæger var blitt borgerskapets helt, og Jens Bjørneboe ble feiret som den nye tids Thorbjørn Egner».

 

Skagen skriver for langt, og samtiden er for nummen, til at «Norge, vårt Norge» blir helt den samme pyromangjerningen som «Bazarovs barn». Hadde han skrevet mer spesifikt om rase og kjønn, kunne han alltids fått mer oppmerksomhet, men det ville blitt en debatt på samtidens premisser.

 

Og hvem pokker vil bli med på det

 

Dagens Næringsliv, Magasinet, 23. mars 2018.

 

 

Bjørn Gabrielsen: Slik har du aldri sett Norge før. Dagens Næringsliv 23. mars 2018.