Main menu:

Forbrytere bak rattet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi bor i Øvre Korskirkealmenning i Bergen sentrum med tre barn. Alle er friske, og forurensningen i byen har ikke ført til noen unntakstilstand i familien. Riktignok er det over en uke siden det har vært luftet i huset. Uteluften lukter vondt, dessuten vet vi at den er giftig. Vi tar Fløibanen på søndagsturen, for å komme fort opp gjennom smogen. Forøvrig går vi minst mulig ut.

 

Det kan bli enda mindre. Ryktene går om at skolene skal stenges, for at bilene skal kunne fortsette å kjøre.

 

Min bil står utenfor huset, med en halv meter snø på taket. Der skal den stå til kulden og smogen er borte. Men når jeg ser rundt meg på allmenningen og oppover fjellsiden, er det langt mellom biler med snø på taket. Nesten alle kjører.

 

Av og til må jeg ut en tur, på butikken eller biblioteket. Mens jeg går og sklir på issvullene langs Kong Oscars gate, studerer jeg nøye ansiktene til de som sitter bak rattet på de stinkende bilene. Det later til å være lutter vanlige folk, unge og eldre, kvinner og menn, mødre med småbarn, pensjonister på handletur. Ansiktsuttrykkene er normalt avslappede. Det virker ikke som om de er klar over at de begår en kritikkverdig handling.

 

Bilkjøringen rammer de minste og de svakeste: Barna, de eldre og syke. Mange av disse er nå innesperret på andre uken, og flere av dem kommer til å dø som en følge av forurensningen.

 

Av og til går jeg helt inn til rutene og stirrer forskende inn på sjåførene. Da skvetter de til. Men det er ikke fordi de er tatt på fersk gjerning. De er tatt på fersk gjerning. Men det vet de ikke. De skvetter til fordi de tror jeg vil dem noe farlig. Men det vil jeg også. Jeg vil at de skal oppføre seg som voksne folk.

 

Det er blitt regnet ut at 140 mennesker kommer til å dø i Bergen på grunn av smogen i denne omgang. Dette må jo bety at 140 mennesker dør av den forurensning som bilene skaper? Det er de som sitter bak rattet som slipper ut giften. De er riktignok ikke mordere i juridisk forstand. Så lenge det faktisk er lov å kjøre, kan ikke bilførerne rettsforfølges. Men det kan ikke være tvil om at de er forbrytere for en høyere rett.

 

Også de lokale politiske myndigheter er skyldige for en slik høyere rett. De har visst om at Bergen har et problem med smog under visse værforhold. De vet at dette er noe som hender med jevne mellomrom. De burde ha visst at ekstreme værforhold nå er blitt nokså alminnelig. De har unnlatt å forberede seg på en farlig situasjon. De synes ikke å være villige til å gripe aktivt inn mot bilkjøringen. Tvert imot har de i årtier ført en politikk som øker biltrafikken i byen. Hvor mange liv ville disse myndighetene hatt på samvittigheten, om de hadde hatt samvittighet? Fem hundre? Over tusen?

 

Strengt tatt er bilkjøring en forbrytelse også i normale tider, i og med at bilen i sin alminnelighet bidrar til den globale oppvarmingen. Men her er ikke bilen den eneste synderen. Det høye kjøttforbruket, som opprettholder det industrielle dyreholdet, gir også et stort bidrag til klodens ødeleggelse. Det samme gjelder de hyppige flyturer og sydenreiser, vårt enorme konsum av alt mellom himmel og jord. Til syvende og sist gjelder det hele vår livsstil og samfunnsordning.

 

Denne globale situasjonen speiles i Bergen: Luften er forgiftet, folk er innesperret, mennesker dør, forgiftningen fortsetter, politikerne er maktesløse. Alle og ingen er skyldige. Ingen har eller tar ansvar. Alt fortsetter som før, mens man håper på et væromslag som kan få oss til å glemme problemet til neste gang.

 

Hvis det er denne fraskrivningen av ansvar som er årsaken til de økologiske kriser, må vi se nærmere på selve vårt politiske system.

 

Norge er som kjent ikke et direkte demokrati, men et representativt demokrati.

Mellom folk flest og maktinstanser som regjering og storting, opererer de politiske partiene som kjemper om våre stemmer ved valgene. Vår politiske innsats og deltagelse begrenser seg til denne stemmegivningen hvert annet år. Når vi stemmer, føler vi at vi er med på å bestemme hvem som skal ha makten i byen og landet. Da har vi utført vår borgerplikt.

 

Men det er ikke bare vår stemme vi avgir ved valgene. Vi avgir ansvar også. Vi tar liksom ansvar i og med at vi stemmer. Så er vi ferdig med samfunnsansvaret. Det er blitt overført til de politikerne vi velger til å styre for oss. Det representative demokratiet gjør oss i en viss forstand ansvarsløse.

 

Nå er det altså politikerne som har ansvaret.

 

Men politikerne må forholde seg til en velgermasse som har fraskrevet seg ansvaret. De må tekkes et ansvarløst folk som vil kjøre bil også i vindstille kuldeperioder. Derfor drar politikerne seg unna ansvaret. De ser problemet, men påstår at de ikke har myndighet til å løse det, som Monica Mæland sier i BT 13/1. Jo, myndighet har de. Men de venter og håper på været. Det er jo bare etpar hundre mennesker som dør av dette, og dermed lite å tape ved neste valg.

 

Men nå er det ingen som har ansvaret lenger. Folket har gitt det fra seg til politikerne. Politikerne lar være å ta det, for ikke å bli mislikt av det ansvarsløse folket.

 

På denne måten fører det representative demokratiet til en pulverisering av ansvar på alle områder hvor mindretallet rammes hardere enn flertallet, og hvor flertallet må ofre noe på kort sikt for å hindre ulykker på lengre sikt.

 

Også når det gjelder den globale oppvarmingen, som i sine ytterste konsekvenser skal kunne føre til den største menneskehetskatastrofe i kjent historisk tid, er ansvaret pulverisert på samme måte. Det er lett å finne flere eksempler.

 

Spørsmålet må derfor reises om ikke de økologiske forhold, som angår selve de fysiske livsbetingelsene på jorden, må legges under en rettslig instans utenfor det partipolitiske systemet.

 

Man kunne tenke seg et alment lovverk, og en rent faglig instans til å påse at et slikt lovverk ble etterlevd. Man ville da flytte endel avgjørelser fra det dagspolitiske område over til det rettslige område. Dette gjør vi jo allerede når det gjelder mange grunnleggende menneskerettigheter. Og retten til å leve er vel en menneskerett.

 

I vår situasjon i Bergen idag ville dette ha ført til et øyeblikkelig forbud mot privat bilkjøring. Forbudet ville ha vært rettslig begrunnet, på samme måte som vi forbyr vold og drap utført med andre midler og på mer direkte måte

 

Les artikkelen i bt.no her.