Main menu:

Jens Bjørneboe

Bjørneboe-debatten i «Dag og Tid» 2009

Denne lenken fører til debatten mellom Tore Rem og Kaj Skagen om Rems Bjørneboe-biografi Sin egen herre.

«Utvendig og fordømande.» Kaj Skagens omtale av Tore Rem: «Sin egen herre» i Dag og Tid.


«Biografi som gapestokk.» Kaj Skagens svar til Tore Rem i Dag og Tid, 2.10.2009.


Solen ble sort

Den unge Jens Bjørneboe og politikken

Av Kaj Skagen


I Sin egen herre leser Tore Rem deler av Jens Bjørneboes tidlige roman Jonas som forfatterens selvbiografi. Rem vet naturligvis at man ikke uten videre kan slutte fra roman til liv. Likevel bruker han romanen slik at det blir vanskelig for leseren å skille mellom den virkelige Jens Bjørneboe og den «svært Bjørneboe-aktige» romanpersonen «Jungmannen». For leseren blir Bjørneboe nærmest identisk med «Jungmannen», og et av miljøene i romanen nesten identisk med Bjørneboes vennekrets i Flekkefjord i 1937-38. Dermed kan Rem skildre «Jungmannens» liv og miljø som om det dreide seg om den virkelige Bjørneboe. Men utvalget av sitater fra Jonas og den sammenheng Rem setter dem i, skaper en annen tendens enn i romanen. Rem skriver:


Han og hans krets lever i forståelsen av at de tilhører ‘en fortapt slekt’. De er ferdige med fremskrittet, siterer Nietzsche og Wilde, leser Olaf Bull, fester hardt og gjør hærverk. (84-85)


Å være «ferdig med fremskrittet» må vel bety at de er «reaksjonære»? Men det er verre enn som så:


De preges av generasjonsopprør, av desillusjon og en sterk søken etter meningen med livet. De tar hull på alt, på kristendom og sosialisme, og ikke minst på vitenskap og psykoanalyse. Den borgerlige moralen har aldri egentlig angått dem, og ‘alt politisk hadde for lenge siden opphørt å spille noen som helst rolle’. Skal de i krigen, må det være på nazistenes side, påpeker Georg, for ikke å gi foreldregenerasjonen inntrykk av at de er villige til å kjempe for deres idealer. (85)


Ved å gjengi en sleivete bemerkning fra en ungdommelig romanperson i en slik sammenheng, åpner Rem i verste fall for den oppfatningen at ungdommene i Bjørneboes (reaksjonære) opprørsmiljø var rede til å gå i krigen på nazistisk side. Dette inntrykket forsterkes av at Rem, før han i biografien gjengir Bjørneboes skildring av dette ungdomsmiljøet, fjerner et antinazistisk element som utgjør skildringens kjerne, nemlig at «Jungmannen» som 13-åring leser en beretning om den tyske konsentrasjonsleiren Oranienburg.

Denne lesningen, som i Jonas inngår i «konklusjonen» på fortellingen om «Jungmannen», nevnes i Rems biografi ikke i direkte sammenheng med skildringen av ungdomsmiljøet, men 40 sider tidligere. Ved at Rem i sin biografi forflytter den politiske kjernen fra Bjørneboes skildring av ungdomsmiljøet i Jonas, kan Rem stikk i strid med romanens intensjon fremstille miljøet som upolitisk

For kjernen i «Jungmannens historie» i Jonas er – slik forfatteren Bjørneboe fremstiller det – nettopp politisk bevissthet, eller mer presist: et politisk sjokk.

Bjørneboe skriver:


Mitt bevisste liv begynte en sommerdag. Det ville være mulig å angi dato og klokkeslett; her begynner «jeg». I løpet av to timers lesning ble hele mitt indre revet ut av sin naturlige alder og malt i en kjøttkvern. Jeg var tretten år gammel, og gjennom en av livets bakdører var jeg blitt overlatt det første politiske dokument jeg har lest. Det var en skildring av KZ Oranienburg, en dokumentasjon av den sorten som ti år senere til og med satte hele den voksne verden på hodet. Jeg tok boken for meg like efter middagsmåltidet, ved tretiden, og det var en meget vakker sommerdag utenfor vinduet på gutteværelset. Jeg var tretten år. Mens jeg leste ble solen sort. I flere år efterpå var det umulig for meg å begripe at verden fremdeles bestod. Jeg visste jo ikke at  dette sorte solskinnet i de stille eftermiddagstimene var min egentlige konfirmasjon, og det var ingen som kunne ha forklart meg det.»


«Jungmannen» er altså ikke «upolitisk» eller «idiot» – han er snarere hyperpolitisk. Det politiske har rammet ham som et sjokk med livsvarige følger. Møtet med nazismens grusomheter får denne sjokkerende virkningen, fordi «Jungmannen» og hans jevnaldrende ikke har noen marxistisk ideologi til å forklare ondskapen, og ingen kommunistisk utopi til vern mot den. For også kommunismen representerer det onde. «Jungmannen» fortsetter:


Det fantes naturligvis tusener av mennesker verden over som visste de samme ting som jeg, uten å bli særlig bekymret eller vingeskutt av den grunn. Men de var eldre. Og dette å være bitte lite grann eldre i midten av tredvetallet, det var en ikke fullt så bitte liten fordel; det betød nemlig at man hadde et sted å ty hen. For de røde og lyserøde i midten av tredvetallet levet Moskva i deres hjerter omtrent som Peer Gynt i Solveigs: i deres tro, i deres håp, i deres kjærlighet var de røde bevegelser fremdeles hva de engang hadde lovet å bli. Foran mannens forherdede og depraverte trekk lå fremdeles en barmhjertig illusjon om ynglingens uskyld og renhet. De eldre hadde et jordisk hjem i partiet. For vår aldersklasse var dette ikke mulig. Vi kom for sent til kakefatet, og det lot seg ikke lenger gjøre å se at de fettede restene og smulene engang hadde vært våre fedres kransekake. Det var umulig for oss å skjønne annet enn én ting: I våre avgjørende, første ungdomsår gikk verden under. Vi som ble voksne efter Moskva-prosessene er et internasjonalt brorskap av brødre som aldri fikk se hverandre. Vi falt i krigen. Nei, vi falt under prosessene.


«Jungmannen» er ikke «upolitisk» i den forstand at han ikke interesserer seg for verden rundt seg. Han er «upolitisk» i den forstand at all rådende politikk, alle eksisterende politiske partier og regimer, alle totalitære utopier, kommunismen og nazismen, har gått konkurs for ham. Han er hinsides de eksisterende politiske former og miljøer, ideologier og tenkemåter. Han og hans likesinnede var:


utstøtt i ørkenen og anså det for vår fordømte plikt å bli der. Vi var nihilister, men nihilister som visste forskjell på godt og ondt. Og dette skiller oss med en avgrunn fra de nihilister som vokser opp idag. Det skiller oss fra alle kommende generasjoners desperate. Men hvis dette blir alt som blir igjen, da er det ikke meget. Er dette virkelig alt vi hadde av forseglede ordre?
Jeg har på følelsen at det var mer.


Den videre handlingen i Jonas forteller at det var noe mer. Romanen slutter med en brann på den alternative skolen som står så sentralt i Jonas. Under slukningsarbeidet melder «Jungmannen» seg til tjeneste som lærer. I en samtale med en annen av romanens hovedpersoner, den tyske emigranten Johannes Marx, antydes et praktisk-politisk program hinsides de totalitære ideologier. «Jungmannen» sier:


Jeg avskyr Saker. Men det som tiltaler meg ved denne sigøynerleiren [den alternative skolen] er at man muligens kan hjelpe en og annen Jonas til.


Her trer «Jungmannen» inn i det politiske ved at hans personlige valg av livsoppgave (hans «forseglede ordre») settes ut i livet. Bjørneboe omtaler her en form for selvrealisering i nærmest mytologisk språk: De som kan tyde den «hemmelige skrift» som står skrevet på «det innerste, hemmelige ansikt», vil også forstå seg selv. Her hentydes det til et annet sted i Jonas, hvor det er tale om  å møte sitt «egentlige selv».  Idet den enkelte finner dette «egentlige selv», brytes også den «forseglede ordre», og man finner sin livsoppgave, sin skapende plass i livet.

Det er altså hos den unge Bjørneboe ingen motsetning mellom den eksistensielle eller åndelige søken etter selvforståelse, og samfunnsmessig handling. Tvert imot er det kun den dypere selvforståelsen som leder til et meningsfullt arbeid for fellesskapet.

En slik idé om enhet mellom det individuelle og det politiske kan betegnes som anarko-individualisme. En anarko-individualist vil hevde at det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent. Ved at de enkelte mennesker velger sine livsoppgaver ut ifra seg selv og setter disse ut i livet, vil samfunnet gradvis omformes på enkeltmenneskenes premisser. Ved at grupper av enkeltmennesker går sammen om å realisere sine livsoppgaver i fellesskap, får individenes handlinger institusjonsdannende kraft. Denne politiske idé ligger til grunn for mange motkulturelle bevegelser. Den er lett synlig i den antroposofiske bevegelsen, hvis langsiktige mål er å oppnå en omlegging av samfunnets skolevesen, helsevesen, bank- og pengevesen etc. Rudolf Steiners sosiale reformforslag i 1919, den såkalte «sosiale tregrening», kan forstås som en sosialstruktur innrettet på å hindre et forvokst statsapperat eller et grenseløst næringsliv i å stenge for enkeltmenneskets sosiale selvrealisering.

Slik kan «Jungmannens» utvikling fra «nihilist» til lærer ved en alternativ skole, oppfattes som en utvikling fra politisk sjokk til anarko-individualisme. Rem ser det ikke slik. Han oppfatter både «Jungmannen» og Jens Bjørneboe som upolitiske i betydningen uengasjerte:


Men mange av hans [Bjørneboes] generasjon valgte å engasjere seg politisk, på venstresiden, for å bekjempe nazistenes ekspanderende regime. Andre igjen, som flere av hans klassekamerater, engasjerte seg til høyre, i kamp mot kommunisme og arbeiderbevegelse. Selv synes han å ha valgt en gylden middelvei. (48)


Her er Rems oppfatning også språklig i diamentral motsetning til Bjørneboes skildring i Jonas. Der Bjørneboe skildrer «Jungmannens» politiske sjokk som en solformørkelse, som at «solen ble sort», beskriver Rem samme faktum som «en gylden middelvei».

For meg fremstår Rems tolkning som hverken troverdig eller nødvendig. For Bjørneboe var det ingen motsetning mellom selverkjennelse og samfunnsengasjement. virkelig metafysisk orienterte mennesker være politiske idioter, og omvendt?

 

*

 

Rem nøyer seg ikke med å beskrive  den 16-17 år gamle Bjørneboes politiske posisjon i 1936-37 som en mellomposisjon, men fremstiller den «gyldne middelvei», som han selv har konstruert, som  et svik:


Men Bjørneboes sterkeste politiske opprør besto tilsynelatende i å forholde seg upolitisk til begivenhetene. Det finnes ingen tegn på at han ga uttrykk for sin påståtte innsikt, annet enn i pubertale opprør mot lærerstanden. (48)


Isteden leser han Wilde og Nietzsche og «en av sine yndlingsforfattere» Egon Friedell, som var «spenglerianer». (55) Men hvordan skulle en ungdom i politisk sjokktilstand kunne finne uttrykksformer for en politisk innsikt som forelå først og fremst som følelsesinntrykk? Det politiske hos den unge Jens Bjørneboe kunne ikke forenes med det rådende politiske tenkesettet eller organisasjonsspekteret. Det kunne ikke få uttrykk som hos en moden mann. Å hevde at en 16-17-åring for 70-75 år siden var politisk likegyldig fordi vi mangler dokumentasjon på politiske uttrykk hos ham, er spekulativt. Uten annet grunnlag enn slik mangel blir det grovt å påstå om Bjørneboe at det eneste han interesserte seg for var en dandy, en overmennesketeoretiker og en spenglerianer. Den implisitte påstanden blir da at hans interesser på slutten av 1930-tallet gikk i nazistisk retning (Nietzsche, Spengler). Hvis Rem ikke mente å si dette, burde han ha formet teksten sin på en annen måte.


Saken blir ikke bedre av at Rem såvidt jeg kan se ingen steder forteller hvem «spenglerianeren» Egon Friedell var. Han forteller heller ikke at den unge Jens Bjørneboes yndlingsverk, altså Friedells Vår tids kulturhistorie, allerede i  1937 var forbudt i Tyskland, fordi Friedells historiesyn var uforenlig med nazismen. Friedell selv var jøde, og begikk selvmord da to SA-menn kom for å arrestere ham i Wien om kvelden den 16. mars 1938. Før de kunne gripe ham, sprang Friedell i døden fra et vindu i huset, for å slippe å havne i nazistenes hender. Den unge Jens Bjørneboes yndlingsforfatter var altså forbudt i Tyskland og ble indirekte myrdet av nazistene. Men det får man ikke vite, om man nøyer seg med å lese Rem.


(Klassekampen, 24.9.2009.)



Ta dem, svina!

Denne lenken leder til Trond Berg Eriksens oppsummering av Bjørneboe-debatten.



Det kjente bildet av Jens Bjørneboe som lærer ved Rudolf Steinerskolen i Oslo.



To professorer slår seg løs

Av Kaj Skagen


I striden om Tore Rems Sin egen herre var det et av mine hovedmotiver å vise hvordan antydninger om nazisme og antisemittisme er en form for maccarthyisme som forgifter det offentlige rom med stigmatisering av tankeretninger og enkeltpersoner. Med sin skrivemåte har Rem etter min mening begått en serie karakterdrap. Det gjelder den tyske flyktningen Gustav Ritter, hvis forhold til nazismen mistenkeliggjøres av Rem, som ikke sier at Ritter emigrerte fra Tyskland fordi han ikke ville utlevere lister over psykisk handikappede til nazistene. Det gjelder den norske presten Christian Smit, hvis forhold til jødene Rem mistenkeliggjør, uten å si at Smit personlig hjalp norske jøder. Det gjelder antroposofen Conrad Englert, som hjalp jødiske flyktninger i 1940. Det gjelder Karl Brodersen, som spilte en hovedrolle under oppbyggingen av Steinerskolen i Oslo. Det gjelder André Bjerke, og det gjelder i en viss utstrekning Jens Bjørneboe selv.

I første fase av debatten gjorde Rem alt han kunne for å bli trodd på at han ikke hadde gjort dette. Men her talte hans bok sitt tydelige og utydelige  språk, og flere av de nevnte ble på grunnlag av biografien omtalt i pressen som mennesker med nærhet til nazismen. Hvis Rem ikke hadde ment å forårsake slikt, kunne han på et tidlig tidspunkt innreflektert kritikken i sitt verk med tanke på et nytt opplag, og gått til fullførelsen av biografiens annet bind med bedre utsikter enn idag.

Isteden rant han tom for argumenter, og grep til publisistisk vold. Til den lange listen av uthengte i boken, føyde han også samtlige av sine kritikere, med god hjelp av sin forlagskonsulent, professor Jan-Erik Ebbestad Hansen. Anklager om antisemittisme ble rettet mot advokaten Cato Schiøtz, mot styremedlem i PEN-klubben Peter Normann Waage og mot undertegnede. En hel menneskegruppe, «antroposofene», ble retorisk spurt om de mener at det ikke er plass i verden til «jødene, romfolket og samene». (Morgenbl. 23.10)

For min del gjaldt det forsvaret av Conrad Englert. Her er stridens råtne eple en setning i en avisreportasje hvor journalisten har sammenfattet en del av et muntlig Englert-foredrag fra 1938 i ordene:  «Jødenes skjebne er fremkalt av dem selv,» og som Rem nå sier at jeg skal ha forsvart. (Dagbl. 28.10) Ikke et ord i denne retning har jeg uttalt eller tenkt. Jeg har sagt at hvis man ser journalistens setning i sammenheng med hele referatet, og med Englerts forfatterskap, biografi og samtid, så viser ikke den uskjønne ordlyden tilbake til et antisemittisk grunnsyn, men til et bestemt utviklingssyn. Det samme gjelder andre lite tiltalende innslag i referatet, så som identifiseringen av tysk raseideologi med «gammel jødisk lære». I det utviklingssynet som referatet etter min mening viser tilbake til, er historien en menneskehetens dannelsesgang som alle folk og individer må holde tritt med. Denne normalutviklingen skal gå fra det kollektive til det individuelle, og de som faller ut av marsjtakten, enten det er «jøder» eller «tyskere», skal bli «straffet av historien» gjennom kollektive katastrofer. Personlig deler jeg ikke dette historiesynet, som kunne brukes til å legitimere overgrep mot minoriteter eller folkeslag man misoppfatter som «historisk tilbakestående», hvilket Europas lange kolonihistorie og vår egen nære fortid gir mange eksempler på. I Dag og Tid (16.10) satte jeg Englert-referatet inn i bl.a. denne konteksten. Resultatet var et voldsomt angrep fra professor Rem, som under den oppløftende titelen «Rent blod og rene ord» anklaget meg for en «infam form for antisemittisme», følelseskulde overfor det jødiske folks skjebne, og tankemessig situert så langt «unna sann humanisme» som det går an å komme, og det må vel si kloss inntil nazismen. (Dag og Tid 23.10)

Det er vanskelig å forsvare seg mot anklager om nazisme og antisemittisme, fordi disse begrepene har en aggressiv smittsomhet som infiserer alt i sin nærhet. Innenfor dette infeksjonsområdet gjelder loven om at benektelse er bekreftelse. Forsvarer man seg, blir man skyldig. Tier man, blir man også skyldig. Å gripe til slike stigmatiserende begreper i utide er en verbal vold som smadrer den offentlige samtale.

Både Rem og Ebbestad Hansen omtaler «antroposofene» som et enhetlig, eksotisk miljø. Ebbestad Hansen har sågar beskrevet dem som et eget «folkeslag», og dermed omtalt et idéfellesskap som en egen etnisk gruppe, som samtidig forbindes med noe alle avskyr. (Morgenbl. 23.10) For meg minner dette om en oppskrift på forfølgelse av annerledes tenkende. Det er kanskje ikke så merkelig om mennesker som utsettes for slik omtale, trekker seg tilbake fra offentligheten.

Da er det merkeligere at Rem omtaler også alle sine kritikere som én gruppe og kritikken mot hans bok som en kampanje, eller «antroposofenes dugnad». (Dagbl. 28.10)  Hvem andre skulle ha kunnet rette kritikk mot Rems fremstilling av antroposofien, enn intellektuelle med kjennskap til antroposofien? Ved å sope sammen sine kritikere under et konfesjonelt samlebegrep, rømmer Rem fra kritikkens innhold.

For min egen del hører jeg bare delvis med til Ebbestad Hansens antroposofiske «folkeslag». I så måte er jeg av blandingsrase. Jeg tror ikke at antroposofien er den eneste sannhet i verden, og føler meg også knyttet til kristen og jødisk tradisjon. Men for å bli seg selv må enhver intellektuell gå inn i en Jakobs-kamp med en lærer. Om man med rette kan karakteriseres som «dogmatiker», avgjøres ikke av hvilken lærer man i ungdommen fanges inn av, men hvordan striden for frihet ble ført, og om man står med velsignelsen når morgenen gryr, halt på sin hofte som Jakob.

 

(Dagbladet, 4.11.2009)



Oscars gate 43

Litt lokalhistorie fra krigens dager

Av Kaj Skagen


Bortsett fra Steiners egne reiser i Norge, er vel Conrad Englerts foredrag om Goethe i Oslo under krigen den viktigste offentlige begivenhet i den norske antroposofiske bevegelsens historie.

Englert var en omstridt personlighet i det norske antroposofiske miljøet på slutten av 1930-tallet, på grunn av sin skarpe karakter og kompromissløse rolle i de uforsonlige konflikter som dengang herjet Antroposofisk Selskap på tvers av alle landegrenser. Noe av dette konfliktstoffet gjenspeiles i kampen mellom Englert og Johannes Hohlenberg om hvordan antroposofene burde forholde seg til de nasjonalsosialistiske makthaverne i Tyskland. Mens Hohlenberg gikk offentlig ut mot nazismen, var det Englerts strategi å føre det antroposofiske arbeidet videre uten å utfordre overmakten.[i]

Uansett hvordan man idag vil se på Englerts rolle dengang, står det fast at hans foredrag skapte et helt nytt miljø av antroposofisk orienterte kunstnere og pedagoger. Det sterke antroposofiske innslaget i 1950-tallets norske kultur går tilbake til disse krigsforedragene; det samme gjelder steinerskolene i Oslo og Bergen, samt Oslogruppen av Antroposofisk Selskap, som har vært toneangivende i den norske antroposofiske bevegelsen i etterkrigstiden.


Argumentasjon og assosiasjon

Det er derfor litt av et slag for denne bevegelsen når Tore Rem i sin biografi om Jens Bjørneboe, Sin egen herre, ikke bare gjør Englert til en «antroposofisk misjonær» utsendt fra Antroposofisk Selskaps hovedkvarter i Dornach for å grunnlegge en koloni i Oslo, men også lar denne grunnleggelsen skje i hakekorsets tegn:


Foredragene finner sted i Oscars gate 43, i en sal Antroposofisk Selskap har leid av det nazifiserte Norsk Husmorforbund. Fremst i salen sitter en del eldre damer – eller i Bjerkes beskrivelse, «eldre damer av begge kjønn» – lenger bak en gruppe yngre mennesker, ikke alle like fortrolige med antroposofien. Og blant dem altså den 21-årige Vallen Bjørneboe. Lokalet er dekorert med nazisymboler. Mens tyske soldathæler klaprer i gatene utenfor, er en gruppe søkende sjeler samlet i håp om å redde tysk kultur.

[…]

Her sitter de. Fredagskveld etter fredagskveld. Det er krig, men stort sett holder Englert seg unna det påtrengende dagsaktuelle – med unntak av enkelte markeringer. Som da han i et foredrag påpeker at befolkningen i Elsass (Alsace) og Lothringen (Lorraine) til tross for hva «løgnpropagandaen» sier, er «helt igjennom tysk og tilbunds germansk». Og som da han, etter at det oppstår rykter om at Steiners verker er blitt forbudt i Tyskland, sender ut et oppklarende rundskriv. Det dreier seg om en misforståelse. «Rassenamt i Berlin har for noen år siden bekreftet Rudolf Steiners ariske avstamning».

[…]

Samtidig formidler han [Conrad Englert] et syn på folk og rase som har forbindelser til det som i disse tider bidrar til å føre tyskerne inn i bestialiteten. Idéenes røtter er de samme, dypt nede i tysk romantikk og idealisme. Steiner har vært sterkt påvirket av de gjengse tyske ideene om das Volk, men han har gått noen skritt videre. Han har hevdet at folkeåndene er individuelle erkeengler, og at de virker som folkenes inspiratorer og øverste ledere. Folkeslag er dessuten bærere av en form for kollektiv karma, deres skjebne er påvirket av folkets tidligere handlinger. Det finnes også vesentlige forskjeller mellom det steinerske og nazistiske synet på folk og raser, men slett ikke alle antroposofer var seg bevisst at disse burde betones. Englert holdt foredrag om «Jødeproblemet» i en periode da europeiske jøder var på vei mot katastrofen og da Aftenposten jevnlig trykte antisemittiske karikaturer. Vi vet at sveitseren var svært opptatt av ikke å støte makthaverne i Tyskland. Men vi vet ikke hva han sa under sitt foredrag i Oslo 18. oktober 1938.[ii]


Til sammen danner denne teksten et bilde som er større enn den selv: Jens Bjørneboe og hans venner blir introdusert til den antroposofiske goetheanisme i en nazifisert sal pyntet med hakekors, av en offisiell antroposofisk utsending som omtaler Alsass-Lorraines befolkning som «germansk», er opptatt av at Steiner må være «arisk», formidler raseidéer som er beslektet med nazismen, og interesserer seg for «jødeproblemet». Det er et sterkt bilde, som sier mer enn mange ord. Hva bildet sier, behøver Rem heller ikke å bruke ord på. Ved at det står ved selve startpunktet for Bjørneboes interesse for antroposofi, kastes det lange skygger innover både denne interessen, hans motkulturelle aktivitet på 1950-tallet og hans første  romaner.

En innvending mot denne måten å fortelle på, er at den argumenterer med bilder som skaper kontroversielle assosiasjoner, men som fordi de ikke er begrepsmessig presentert i teksten,  heller ikke trenger å bli forklart og forsvart i den.

 

Conrad Englert og Norge

Det er riktig at Englert sommeren 1936 kom til Norge med fullmakter fra sentralt antroposofisk hold i Dornach, for å påvirke norske selskapskonflikter i en retning som Marie Steiner fant gunstig. Historikeren Terje Christensen har i et upublisert manuskript gitt en usminket skildring av hva som virker som Englerts nokså autoritære opptreden i disse konfliktene.[iii] Men Englert kom ikke til Norge for første gang i 1936 som offisiell utsending fra det internasjonale Antroposofiske Selskap. Han kom hit i 1921 gjennom sitt personlige bekjentskap med maleren Hallvard Blekastad, som han traff i Dornach og senere i Italia. Han ble med Blekastad til Gausdal, hvor han var familiens  huslærer. Senere var han lærer på gymnasier i Volda og Bergen. I løpet av dette første norgesoppholdet traff han den norske Anna Elisabeth Faye og giftet seg med henne. Han var den sentrale personligheten i dannelsen av den første norske steinerskolen i Oslo i 1926. Samme år vendte han med sin familie og på oppfordring fra venner tilbake til Sveits, hvor han deltok i oppbyggingen av Rudolf Steinerskolen i  Zürich, som han ledet frem til midten av 1930-tallet. I 1934 skrev generalsekretæren i Antroposofisk Selskap i Norge, Karl Ingerø, til Englert med spørsmål om han ville komme tilbake til Norge og overta ledelsen av selskapet og skolen, ettersom man lokalt manglet noen som kunne fylle disse oppgavene.[iv] Englert kom altså til Norge i 1936 også på forespørsel fra Oslo, ikke kun som utsending fra Dornach. Han kom med norsk bakgrunn, norske venner, norsk hustru og norske språkkunnskaper. Når Rem beskriver ham som en «antroposofisk misjonær med fullmakter fra Selskapets hovedkvarter», underslås det at Englert forlengst var kommet inn det norske miljøet gjennom personlige kontakter.


Husmorforbundets paradesal

Kilden for hvordan møtesalen i Oscars gate 43 så ut, er en erindringsartikkel av Torger Holtsmark, som skriver:

 

Oslogruppen leide på denne tid møtelokale i Oskars gate 43, av Husmor-forbundet, som var nazifisert og møterommet behørig utstyrt med politiske symboler og slagord.[v]


Det lever ennå noen få mennesker som var til stede på Englerts foredrag i Oscars gate 43. Jeg har snakket med to av dem, foruten Holtsmark selv. Betty Clausen forteller at «salen» lå i en gammel villa. Det var også et kjøkken der, hvor man kunne lage kaffe og te. Hun avviser at det skulle ha vært nazistiske dekorasjoner i rommet. Johannes Smit sier at de eneste dekorasjoner rommet hadde, var noen «Gerhard Munthe-lignende» bilder med norrønne motiver på veggene. Konfrontert med dette sier Torger Holtsmark at han selv strengt tatt ikke husker annet fra salen enn at det «kanskje var et portrett der», og at han i sin minneartikkel er kommet i skade for å overdrive dekorasjonene for å understreke det som var hans poeng, nemlig den store kontrasten mellom foredragenes innhold og de militære omgivelser.


Brodersen og Bjørneboe

Nettopp kontrasten mellom Englerts foredrag og den tyske okkupasjonen er også et poeng i Karl Brodersens erindringer fra Oscars gate 43. Han forteller at han og Bjørneboe først gikk dit av nysgjerrighet:


Vi hadde knapt noen anelse om Englert og hans bakgrunn, annet enn at han skulle være sveitser, snakket godt norsk, og hadde en eller annen forbindelse med noe som var helt ukjent for oss og ble kalt antroposofi. Så famlet vi oss av den blotte nysgjerrighet og rent vitebegjær gjennom de mørklagte novembergater til lokalet hvor han skulle tale. Det lille forsamlingsrom var allerede overfylt da vi med nød og neppe fikk presset oss inn. Det rådde en forventningsfull stemning i den svært brogede forsamling av yngre og eldre mennesker som alle lot til å kjenne hverandre godt. Vi ble betraktet som fremmede som plutselig dukker opp i en liten landsby. Da reiste det seg en ungdommelig, mager skikkelse med en tykk og mørk hårmanke, skarpe ansiktstrekk og store øyne. […] Det var ikke innholdet i hans foredrag, men måten han talte på, som gjorde et så dypt inntrykk på oss alle, om vi nå var unge eller gamle. […] Man må forestille seg situasjonen: der ute trampet de tyske soldatene i sine svære støvler gjennom de dunkle gatene, mer og mer forgremmet og grepet av angst, i det store og hele noen elendige stakkarer! Innenfor satt vi og kunne heve våre sjeler til de udødeliges lyse høyder, til de store ånder fra et folk som hadde vendt dem ryggen og falt som ofre for en avgudsdyrkelse. Mot okkupasjonsmaktens dyriske omgangstone og kommandorop opplevde vi Englerts energiske resitasjon av Goethe og Schiller som den størst tenkelige kontrast.[vi]


Man kan tenke seg muligheten av at Brodersen i sin beskrivelse har utelatt noe fra salen. Samtidig er det sikkert at Rem har utelatt noe fra Brodersen. I biografien sies det at antallet tilhørere var mellom 20 og 40. Sammenholdt med Brodersens skildring betyr det at rommet var overfylt med 40 tilhørere. Det var altså ingen paradesal, men en stue av middels størrelse.

Hos Rem mangler også en nærmere beskrivelse av Englerts publikum. Blant tilhørerne skal det natulig nok ha vært enkelte tyske soldater og offiserer i uniform; sikkert antroposofer, som det rimeligvis fantes noen av også i Wehrmacht, og som søkte hit på leting etter åndelig næring. Men det var flere aktive motstandsfolk der: Betty og Sophus Clausen, i hvis hjem i Oslo hjemmefrontmannen Gregers Gram lå i dekning, og milorgmannen Eyvind Thomassen. Av kjente kunstnere som hørte fast på Englert, vet vi om Kai Fjell og Per Arneberg.

 

Englert og okkupasjonsmakten

Når det gjelder Englerts forhold til okkupasjonsmakten, er det riktig som Rem skriver at han både før og under krigen la vekt på å ikke provosere de nazistiske makthaverne. Men privat lot han i 1939 den tysk-jødiske flyktningen Lissa Hartmann bo hjemme hos seg.[vii] Det foreligger vitneutsagn om at han under krigen oppfordret yngre tilhørere til å gå inn i motstandsbevegelsen.[viii] Rundskrivet der «Steiners ariske avstamning» blir nevnt, og som Rem henviser til, gjelder Englerts forsøk på å hindre beslagleggelse av Steiners bøker i biblioteker og bokhandlere.[ix] Steiners navn stod oppført på en liste over forbudte jødiske forfattere. Englert ville ha Steiner av denne listen ved å vise til at han ikke var av jødisk avstamning. Det gjorde han ved hjelp av et attest fra tyske myndigheter i 1933, som det antroposofiske lederskapet i Tyskland hadde innhentet som ledd i et forsøk på å unngå et forbud av Antroposofisk Selskap. Dette forsøket omfattet også flere andre elementer som i dag fremstår som kompromitterende, men som likevel ikke kunne hindre at selskapet ble forbudt i 1935.[x] Englert hadde ikke ansvar for dette, og når han viser til Steiners «ariske avstamning», er det ikke for å fremheve noe «rasemessig» fortrinn, men for at Steiners bøker fortsatt skulle være tilgjengelige.

På bakgrunn av disse større sammenhengene synes Rems fremstilling å være bygget på mangelfullt kildegrunnlag eller selektiv omgang med kildene. Det er også bemerkelsesverdig at han ikke bare fremhever Englerts omtale av en fransk befolkning som egentlig «germansk» og av Steiners avstamning som «arisk», men kaller nettopp disse to utvalgte setningene for Englerts «markeringer» av sitt syn på krigen. Det er ikke mulig å si klarere og mer hørbart at Conrad Englert under krigen var tyskvennlig, uten å si det ord for ord. Men ord for ord kan ikke Rem si dette, for han har ikke dekning for et slikt utsagn.

Det er også pussig at Rem ikke på dette punkt trekker inn de referater av Englerts krigsforedrag som faktisk foreligger, samt et manuskript som Englert skrev mot slutten av krigen, og som det henvises til andre steder i biografien.[xi] Både av sammendragene fra foredrag som Englert holdt i mai 1942, og som Bjørneboe sannsynligvis var til stede på, og av sammendrag fra et foredrag holdt i 1944, fremgår det tydelig at Englert eksplisitt viste til «det høyeste åndelige prinsipp som virker i mennesket» når det gjaldt å forstå Goethes biografi. Ideologisk tok han dermed åpent avstand fra nasjonalsosialismens biologistiske menneskesyn.

Man finner ikke i disse krigsforedragene provokative utsagn som ville ført Englert i fangenskap og avsluttet hans virksomhet. Men det er lett nok å se hvor han stod, når han sier:

 

Ølkulturen forsumpet Mellomeuropa.


Eller når han fremhever ikke det tyske, men det universelle hos Goetehe:

 

Man vilde gjerne rose seg av at «den største dikter», «den geniale, altomfattende ånd», ete. tilhørte ens egen nasjon. Men hans verden vilde man ikke ha noe med. Hadde man betrådt den, da var man blitt menneske. Lettere var det å forbli tysker, englender. nordmann, osv.


Idet krigen og okkupasjonen nærmer seg slutten, blir også Englert helt tydelig. I manuskriptet «Individ, arv og miljø i Goethes liv», gjør han narr av nasjonalsosialistiske skribenters forsøk på å forklare Goethes geni ut fra de legemlige avstamningslinjene. I motsetning til den nazistiske rasetenkningen sier Englert at Goethes skaperkraft oppstod fordi han i så høy grad «hadde maktet å ta avstand fra sitt arvestoff» – dvs. at det geniale hos Goethe oppstod gjennom overvinnelsen av blodskreftene, gjennom det arvemessig uavhengige og rent individuelle.


Tar man med i betraktningen dette motsetningsforholdet mellom de goetheanske og nasjonalsosialistiske strømninger i tysk kultur, fremstår Englerts foredrag i Oscars gate 43 vinteren 1941-42 som en kulturell motstandshandling. Alt i alt synes det som om man kan se vekk fra den kompromitterende beskrivelsen av Oscars gate 43 i Sin egen herre.


Anklagen om antisemittisme

Heller ikke Rems anklager mot Englert om «antisemittisme», som ble reist i løpet av debatten som fulgte biografien, hadde hold nok til å kunne bli stående.  I debattens avsluttende innlegg, skrevet av idéhistorikeren Trond Berg Eriksen, en av forfatterne av Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til våre dager, avvises Rems tolkning av et avisreferat av Englerts foredrag om «Jødeproblemet» i 1938. Debatten ble dermed avsluttet med en full renvaskelse av Englert:

Imidlertid må han [Tore Rem] også takke for seg i Dag og Tid 23/10, noe han gjør med en repetisjon av det uhistoriske og uberettigede angrepet på Englert. Hvis ikke Rem har tilgang til en helt annen tekst enn meg, som må nøye meg med et avisreferat, sår det merkelige utfallet mot den arme Englert tvil om hans skjønn både som tekstanalytiker og som historiker. Jeg har arbeidet med antisemittiske tekster i årevis, og kan ikke se at Rems påstander akkurat i denne saken har noe hold.[xii]


Lettferdig omgang med nazismens redsler

Allikevel er det grunn til å anta at denne tilbakevendende striden om antroposofi og nazisme vil fortsette. Jeg vil derfor avslutte denne gjennomgangen med etpar prinsipielle bemerkninger om dette temaet.

Både antroposofi og nasjonalsosialisme oppstod som tankeretninger i en svært mangfoldig tysk kultursituasjon i begynnelsen av forrige århundre. Det vil derfor alltid være mulig å finne enkeltelementer som går igjen i begge retninger. En dogmatisk antroposofi som kompromissløst fastholder hele Steiners skriftlige og muntlige verk til siste idé og formulering, vil følgelig også måtte stå inne for tanker og uttrykksformer som idag oppfattes som betente. Dermed åpnes det for en motsatt, anti-antroposofisk ortodoksi som heller ikke vil skille mellom de varige verdier hos Steiner og de tidsbundne innslagene som naturligvis også finnes hos ham.

Men de som ser vekk ifra det sentrale innhold i tankeretninger og vil finne identitet mellom dem på grunnlag av perifere sammenfall, fusker i sammenlignende idéhistorie. Slike perifere sammenfall forekommer mellom nær sagt alt som finnes. Den som slutter fra slike sammenfall til sentral identitet, dyrker den holbergske logikken som fikk den enfoldige Morlille til å gråte over «beviset» for at hun var en sten.

Nazisme er tro på rasekrig, industriell utryddelse av hele folkegrupper, kollektiv forførelse, antihumanisme satt i system, aggressive psykopater ved makten. Det finnes ikke antroposofer som støtter slike ting idag. Man blir ikke nazist av å tro på folkeånder og temperamentstyper. De som oppdager nazister straks de våger seg utenfor samtidens politisk korrekte innhegninger, omgås etter min mening nazismens redsler på lettferdig måte.

 

(Libra 1/2010)


Noter:


[i] Terje Christensen, En kulturimpuls slår rot, Oslo 2008, s. 369-371.

[ii] Tore Rem, Sin egen herre, Oslo 2009, s. 125-128.

[iii] Terje Christensen, «‘De døde skylder man bare sannheten.’ Et kritisk blikk på Conrad        Englert», manuskript.

[iv] Forschungsstelle Kulturimpuls/Biographien/Dokumentation           (www.kulturimpuls.org)

[v] Torger Holtsmark, «Fra mitt møte med Oslogruppen», «Antroposofi i Norge» 2/    2006, s. 14.

[vi] Karl Brodersen, «Er sprach ‘als der Mensch, der er war’. Eine Lebenbegegnung mit           C. Englert-Faye», «Kaspar Hauser» 5/1984, Zürich, s. 107.

[vii] Ursula Horn, f. Englert, «Åpent brev til Tore Rem», «Dag og Tid» 23/10-2009.

[viii] Kaj Skagen, «Biografi som gapestokk», «Dag og Tid» 2/10-2009.

[ix] Conrad Englert, «Meddelelse til de nyværende og tidligere medlemmer av Antroposofisk Selskap i Norge», november 1940, Arntroposofisk Selskaps             arkiv i Oslo.

[x] Uwe Werner, Anthroposophen in der Zeit des Nationalsozialismus (1933-1945), München 1999.

[xi] Tidsskriftet «Mennesket» 3/1947; 3/1949.

[xii] Trond Berg Eriksen, «Ta dem, svina!», «Morgenbladet» 11/12-2009.