Main menu:

Nina Karin Monsen

Prisen for prisen

Av Kaj Skagen


Med tildelingen av Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen har denne institusjonen brutt med sin hovedlinje, som har vært å gi prisen til mer eller mindre etablerte representanter for sikre samfunnsverdier. Bjørgulv Braanen, Unni Wikan, Aslam Ahsan, Shabana Rehman, Nils Christie, Thomas Chr. Wyller, Kåre Willoch, Arne Skouen, Hanne Sofie Greve, Henrik Groth, – listen er lang og kan lett forlenges over prektige nasjonalhelter som har fått prisen til alles jubel. Riktignok er prisen med lange mellomrom også gått til seks personer som på et eller annet tidspunkt har måttet betale dyrt for sine ytringer: Karen-Christine Friele, Andrej Sakarov, Lech Walesa, Aleksander Nikitin, William Nygaard og Per-Yngve Monsen. Men også disse seks har vært «våre» folk og offer for autoritære krefter «vi» ikke liker. I denne forstand er Nina Karin Monsen den første «politisk ukorrekte», virkelig kontroversielle vinner av Fritt Ords pris. For første gang er den gått til en «vi» ikke liker. Følgene er ikke uteblitt.

*

Et av prisvinnerens grunnsynspunkter er at anvendelse av moderne teknologi for å skaffe seg barn man ikke kan eller vil få på «naturlig» måte, i praksis kan være et overgrep mot de barn man på denne måten skaffer seg, og i ytterste konsekvens kan avhumanisere samfunnet. Hvis vi griper inn i den biologiske tilblivelsesprosessen på en slik måte at det settes barn til verden som ikke kan få kjennskap til sitt virkelige biologiske opphav, så planlegger vi barn som i utgangspunktet stilles overfor problemet å måtte leve uten biologisk mor eller far. Etisk kan en slik planlegning bli problematisk i lys av den alminnelige innsikt i de hovedroller mor og far spiller i barnets psykologiske utvikling. Ved på forhånd å velge vekk viktig hjelp for en gunstig utvikling, setter vi bevisst de voksnes behov foran barnets behov.

 

*

 

Ved full anvendelse av moderne teknologi i den biologiske tilblivelsesprosessen, åpner vi ifølge Monsen også for en utvikling i rasehygienisk retning. Utvelgelsen av perfekte donorer for egg og sæd er i virkeligheten en privatisert rasehygiene, hevder hun.

 

 

I bunnen av denne argumentasjonen ligger et grunnsyn som opplever den teknologiske inngripen i de biologiske prosesser som prinsipielt problematisk i etisk perspektiv. Hvis et heterofilt ektepar som ikke kan få barn, eller et homofilt par som gjerne vil ha barn, kjøper kvinnelige egg av en (for dem ukjent) donor, f.eks. i Russland, og kjøper (anonym) kvalitetssæd fra en britisk sædbank, mens en (betalt) livmorbærer fra Danmark føder barnet for dem, så fremstår dette som etisk problematisk av to minst grunner: Med Monsens uttrykk får vi da et «konstruert» barn i den forstand at barnet ikke kommer til oss som en gave fra naturen eller «Gud», ikke som følge av en «høyere» biologisk og åndelig prosess vi ikke gjennomskuer; vi har «laget» eller «konstruert» barnet ved å manipulere stoff og ånd ut ifra vårt eget begrensede perspektiv, drevet av rent individualistiske motiver. Barnet er «konstruert i hodet på voksne mennesker som leker Gud»,  sier Monsen. Fra et  verdikonservativt synspunkt har menneskene dermed overskredet  sitt eksistensielle mandat.

 


Dette synpunktet kan i sin konsekvens falle sammen med Arne Næss’ økologiske prinsipp om «føre-var»: En så omfattende inngripen i livsprosessene som ved teknologisk manipulert befruktning og graviditet, kan ha følger vi ikke overskuer. Tatt i betraktning at slike uoverskuelige følger ville melde seg på et helt sentralt livsområde, ville det ut ifra «føre-var-prinsippet» være klokest å avstå fra en slik manipulasjon, idet man måtte sette fellesskapets langsiktige interesser over enkeltindividers kortsiktige ønsker om å få barn ved teknologiens hjelp.

*


Man kan argumentere mot dette, f.eks. ved å spørre om hvor grensene for teknologisk inngripen i de biologiske prosesser egentlig skal gå. Er det etisk forkastelig å trekke tenner? Hva med hjerte- og lungemaskinen, som hensetter menneskets bevissthet i en ukjent tilstand? Skal føre-var-prinsippet komme til anvendelse her også? Eller først ved innsetting av fremmede organer? Hva med dyreorganer i menneskekroppen? Man kunne også overveie om Nina Karin Monsens strid mot teknologisk manipulasjon av livet, forutsetter et grunnlag som forsvant sammen med den platonsk-kristne tradisjon midt på 1800-tallet. Men det er vanskelig å se at spørsmålene som hun reiser skulle være uvesentlige.


Likevel synes ikke visse toneangivende kretser i vårt kulturelle og politiske liv å være interessert i å argumentere mot Nina-Karin Monsen. På lederplass i Dagbladet heter det at «Monsens bidrag er mer nedrig enn modig ved at hun legitimerer vrangforestillinger og fordommer». Altså ingen argumentasjon, men en moralsk karakteristikk av motstanderen på grunnlag av ferdige definisjoner av hva som er fordommer og vrangforestillinger, noe som egentlig ikke kan tas for gitt på denne måten, men må bygge på en argumentasjon.

 


I intervjuet med Monsen den 26. april konstruerer journalisten en uttalelse som med en lett vridning blir til et skandaleoppslag. Først uttaler Monsen at hun er motstander av å benytte teknologiske midler til å planlegge og frembringe barn som ikke kan få kjennskap til sitt biologiske opphav, fordi dette er å planlegge barn som må «starte livet med et handikap», dvs. at vi med vitende og vilje sørger for at barn må leve med den utfordring og ulempe at de ikke har kjennskap til sin biologiske far og/eller mor. Dette synspunktet kan man være uenig i, men selv ikke en politisk korrekt bevissthet kan oppfatte det som særlig skandaløst. Men det kan vris litt på med spørsmålet: – Mener du virkelig at disse barna er handikappede? Og ved at Monsen gjengis med svaret: Jeg vil klart kalle det et handikap, har journalisten og avisen åpnet muligheten for et skandaleoppslag med krigstyper : ­– Lesbiske får handikappede barn. Sett i forhold til selve intervjuteksten fremstår dette som et konstruert oppslag, hvis vesentligste effekt er at argumentasjon mot Monsen ikke lenger er påkrevet. Man kan nå appellere direkte til følelsene. Det gjøres i dagens oppslag med intervju med en 20-årig jente hvis mor lever i et lesbisk forhold: – Er jeg skadet av min lesbiske mor? I denne ekstremversjonen er Nina Karin Monsen blitt til et monster som går løs på vergeløse barn. – Monsen må ligge unna forsvarsløse barn i sin iver etter å ta lesbiske mødre, sier Sofie Frøysaa. Nå kan sågar barneministeren bringes inn for å beskytte barna mot Monsen: – Som voksenperson kan hun ikke trekke inn barn og sette merkelapper på dem slik hun gjør, sier Anniken Huitfedt. Men i virkeligheten er det ikke Monsen, men avisen som ved sin uredelige journalistikk har bragt disse barna i skuddlinjen, nettopp i sin iver etter å ta – Monsen.

 

*

 

kan hun også tas. Ved at hun blir fremstilt som overgriper og dermed moralsk mindreverdig, blir det moralsk høyverdig å ramme henne, nær sagt på hvilken som helst måte. Ved å velge moralisering istedenfor argumentasjon, åpner avisen for irrasjonelle krefter. På Facebook er det nå dukket opp en anti-Monsen-profil som presenterer seg med et profilbilde hvor Monsens portrett er krysset ut med blodrød tape som en ordløs trusel. På denne måten sørger man ikke bare for at Nina Karin Monsen får betale for sin pris. Man lar også andre som måtte overveie å opponere mot tidens hellige grunnsetninger, få vite hva som venter dem både på forsidene og på nettet.


(Dagbladet, 30.4.2009.)



Kaj Skagen: Massemobilisering mot einskildindividet. «Dag og Tid», 07.05.2009.

Les artikkelen her.