Main menu:

Folkelivsskildring fra Bergen

Denne artikkelen ble skrevet som et svar på flere innlegg i tidsskriftet «Steinerskolen» i 2005, men ble nektet inntatt.

 

I forrige nummer av «Steinerskolen» (3/4-05) er det trykket tre innlegg  signert av Jakob Kvalvaag, Magne Skrede, Terje Haukland og Gry Alsos (i intervjus form). Disse innleggene representerer en grenseoverskridelse i debatten, idet de fire lærerne med navns nevnelse går inn i den personlige intimsfære med sin presentasjon av hva som etter deres oppfatning er det skjulte og sanne motiv for min kritikk av Steinerskolen. Denne oppfatning vil de begrunne med skildringer av en rekke handlinger jeg skal ha begått i et lokalt miljø. Selve kritikken berører de nesten ikke. De må med andre ord mene at dersom man kan stille en kritikers motiver og handlinger i et tvilsomt lys, så kan man se bort ifra hans synspunkter.

Gry Alsos forteller at min «bunner i en personlig konflikt» omkring en læreransettelse: «Kaj Skagen fikk ikke viljen sin», og i krenkelse over dette har jeg reist min kritikk av skolen og bevegelsen «som en hevn». Alsos peker på hvor synd det er at  ”dette utgangspunktet for kritikken (ikke) har kommet fram i offentligheten”, hvor slike hevnmotiver hører naturlig hjemme i dialog og argumentasjon.  Også Terje Haukland antyder med et fint sitat at roten til mine ”hemningsløse overdrivelser” ligger i en personlig utviklingshemning hos meg, nemlig min manglende beherskelse av ”den sosiale kunst”.  I innlegget signert av Kvalvaag og Skrede sies det rett ut at hele debatten ”må klassifiseres som en offentlig videreføring av en intern konflikt”, og resten av artikkelen handler om konfliktløsning, bygget på en rekke beskrivelser av min adferd, mens kritikken overses eller avvises.

Således opptrer alle disse nøyaktig slik som Steinerskolen er blitt anklaget for i den offentlige kritikken: Når barn og foreldre bærer frem en klage, behandler man demsom problemet.

 

Er det virkelig nødvendig å forklare mennesker som av egen fri vilje har stilt seg i spissen for en bevegelse som vil fornye den vestlige sivilisasjon, at en anklage ikke lar seg tilbakevise gjennom et nærmere studium av anklageren? Mine personlige motiver og væremåter er helt irrelevante for vurderingen av gehalten i min kritikk. Forstår man ikke dette, kan man like gjerne vurdere folks erfaringer og meninger på grunnlag av hårfarven. Det spiller faktisk ingen rolle for kritikken om den er skrevet på et godt eller dårlig papir.

 

Rent bortsett fra det bemerkelsesverdige i at personangrep så ubesværet kommer fra mennesker som taler i den høye stil om ”dialog” og ”den sosiale kunst”, så er motiver og handlinger interessante ting i seg selv, og naturlige objekter i enhver biografisk studie. Men hvis en slik studie skal ha verdi, må biografen ha et nært forhold til den person og de begivenheter han vil skildre; ellers skildrer han jo bare seg selv. En slik nærhet mellom biograf og objekt eksisterer ikke i dette tilfelle. Jeg kjenner ikke Gry Alsos, og hun kjenner ikke meg. Jeg har aldri sett henne. Hun er ikke lærer ved Rudolf Steinerskolen i Bergen. Hun har ikke vært aktør i eller vidne til noe av det hun omtaler. Pensjonisten Terje Haukland, som utrettelig taler om hvor annerledes ”virkeligheten” bak mine ”utskjellinger” er for dem som kjenner tingene ”innenifra”, har i årevis stått utenfor. Han har ingen egen erfaring av de nyere konflikter ved Bergensskolen. Jakob Kvalvaag har heller ikke vært ansatt ved denne skolen mens mine barn har gått der, og har ikke selv deltatt i eller iakttatt noe av det han nå oppkaster seg til dommer over. Allikevel utbroderer han en lang rekke hendelser som bare sakens aktører kan kjenne. Hvor har han det fra?

De vet beskjed om mine innerste, ”underslåtte” motiver, uten å kjenne meg. De gir til beste detaljerte beretninger om hendelser de hverken har iakttatt eller deltatt i. De er ikke selv kilden. De oppgir ingen annen kilde. Hvor har de det fra? 

 

Jeg er klar over at jeg har utelatt Magne Skrede, den eneste i flokken som er lærer ved Bergensskolen. Dette har jeg gjort fordi heller ikke Magne kan være kilden. Etter eget ønske står han på størst mulig avstand fra enhver administrativ aktivitet på skolen, og er av denne grunn uten direkte kjennskap til flere av de tingene som omtales i innlegget. For det annet kan han umulig ha glemt at han var en av de lærere som i begynnelsen støttet meg i ansettelsessaken og personlig gav meg råd om hvordan den best kunne fremmes. Han kan derfor ikke kjenne til innholdet i artikkelen han har signert. Dessuten ser alle av innleggets  stil at det er Jakob Kvalvaag som har skrevet det og at Magnes navn må være kommet med gjennom en feiltagelse. Jeg vil derfor også i det følgende betrakte Magne Skrede som en trykkfeil, og forholde meg til Jakob Kvalvaag.

 

Det har vært et tilbakevendende anklagepunkt mot min kritikk av Steinerskolen at den er for godt formulert. Det skal dreie seg om enslags språklig «svir», altså en art bevissthetstap under litterær henrykkelse (Skrede i ”Steinerskolen”, 2/04); eller en formuleringsevne som ”skjerpes betraktelig” når den anspores av kritikklysten (Odvar Granly i ”Libra”, 4/04); en ”eleganse” som misbrukes til formidling av sladder og usannheter (Haukland i Dagbladet, 30.09.05) osv. Jeg innser det dypt urettferdige i anvendelsen av et litterært talent som er utviklet gjennom snart førti års hardt arbeid, overfor mennesker som har konsentrert alle sine krefter om den sosiale kunst, og derfor ikke har kunnet utvikle sine skriftlige gaver med samme ensidighet som jeg. En løsning kunne være at jeg i fortsettelsen prøvde å skrive så dårlig jeg kan, selv om dette er meget vanskeligere enn å skrive godt når en først er blitt vant til det. På den annen side må man ikke glemme at også en dårlig eller upersonlig stil kan brukes som hemmelig våpen mot fienden. For eksempel benytter Kvalvaag en påfallende avbalansert, olympisk stil. Denne skrivemåten pranger med de steinerske dyder om ro og balanse, saklighet og positivitet (jamfør biøvelsene). Man kunne si at den stinker av visdom. Slik taler selve upartiskheten, hevet over alle sympatier og antipatier. Det er som om man hører det høyere jeg, bare litt forspist og dryppende vått, hengende like over lidenskapenes opprørte hav. Det er en stil som gjør krav på høy dannelse, og som derfor kan være effektiv når det gjelder å formidle både personangrep og blanke løgner. Stylus virum arguit, som Longinus skal ha sagt: Stilen viser mannen. Vi skriver som vi er, og omvendt.

 

Men stilen er ikke alltid bare mannen. For hvis mannen ikke kjenner den verden han skildrer, blir stilen verden også. Slik er det hos Kvalvaag. Uvilkårlig lar han sine egne normer og idealer, og særlig sin stil, smitte over på og speiles i Bergensskolens lederskap og kollegium. De arbeider i ro og harmoni, ansetter utvilsomt kompetente lærere, overholder velprøvede sedvaner og følger klare prosedyrer, tilretteviser påtrengende foreldre med tålmodighet og beherskede anmodninger, og huser i all sin pliktoppfyllelse ydmykhet overfor de store oppgaver, som konfronterer dem med deres egne svakheter og tvinger dem til å vedgå at de ikke alltid strekker til, og med denne innrømmelse av ufullkommenhet fremstår de som igrunnen helt ulastelige. Men dette er ikke noe bilde av Bergensskolens lederskap. Det er Jakob Kvalvaags idealiserte selvportrett.

I skyggen av denne flotte stil, så å si som skrivemåtens dobbeltgjenger, fratas ”vår ærede motstander” (det er jeg) all ære. Dobbeltheten fremtrer allerede i begrepet om ”motstanderen”, den bibelske betegnelse på Djevelen, og i den antroposofiske tradisjon navnet på den som står det godes verdensimpuls imot. Skjønt motstanderen er beskrevet i samme sobre stil som preger hele innlegget, er hans karaktertrekk alt annet enn sobre. Han er en tvers igjennom rabiat person. Drevet av snever familieegoisme og blind for andres behov, vil han presse ut en lovlig ansatt og fullt kvalifisert lærer, og skyve inn en person som er mer etter hans egen smak. Når dette ikke går, prøver han på tvers av alle regler og sedvaner å trenge seg inn i skolens styre og stell gjennom et personlig regissert kupp. Blottet for all sosial sans bestormer han lærerne med sin subjektivitet, peprer de interne posthyller med brev og debattinnlegg, og opptrer så plagsomt at skolens ledelse ser seg nødt til å anmode ham om heller å benytte seg av postvesenet. Da skriker han opp om sensur. Underveis til tabloidpressen griper han uten mandat og mening inn i lærernes harmoniske forhandlinger om skolens lønnssystem, før han som hevn for sine mange nederlag inviterer til offentlig munnhuggeri med rene utskjellinger av uskyldige og forsvarsløse mennesker, idet han utnytter sin forfatterstatus til å sverte og baktale skolen i både tidsskrifter og aviser.

 

Det må være opplagt for alle, og særlig for én som har vært formann i Antroposofisk Selskap, at dette ikke er et portrett av et menneske. Det er et dobbeltgjengerportrett. Men det kan ikke være jeg som har stått modell til det, av den enkle grunn at kunstneren ikke kjenner meg. Han har ikke iakttatt meg i aksjon og ikke vært på åstedet. Dermed oppstår spørsmålet om hvem som har kastet denne skyggen. Svaret er gitt både i spørsmålet, i innleggets skrivemåte og den sosiale situasjonens dramaturgi: Det er naturligvislærerkollegietsdobbeltgjenger. Men Kvalvaag har avbildet lærerkollegiet som sitt eget idealiserte selvportrett. Således avslører innleggets rabiate villmann seg som selvportrettets skygge, den eleverte flegmatikers dunkle alter ego. Min vanærede motpart har med andre ord drømt den vonde drøm om det gode selvbildets forvrengning i fri dressur.

 

*

 

Folkelivsskildringer av den art Kvalvaag byr på har alltid bred appell, særlig når kjente personer er innblandet. Men underholdningsverdien ville ikke blitt mindre om skildringen samtidig hadde vært sann. Jeg vil derfor gjerne få yde mitt bidrag til den lokalhistoriske innsats.

Våren 2003 bad jeg en høyt kvalifisert personlighet om å henvende seg til Rudolf Steinerskolen i Bergen med et tilbud om sin arbeidskraft. Samtidig benyttet jeg meg av mine snart tredveårige bekjentskaper med flere av lærerne til å argumentere for at dette tilbudet skulle bli tatt vel imot. Jeg mente at dette var et lykkelig innfall, og det mener jeg fremdeles. Den overraskende søker var den rette personlighet ikke bare for vår klasse, men for hele Bergensskolen. Mange av foreldrene støttet bestrebelsen, og flere av lærerne gikk i begynnelsen inn for løsningen, blant dem som sagt Magne Skrede. Det var ikke snakk om å skyve ut en allerede plassert lærer, for på denne tiden var det hverken bestemt eller varslet hvem som skulle etterfølge vår utmerkede klasselærer gjennom fem år, som skulle ut i permisjon. De som kjente forholdene ved skolen, kunne imidlertid se hvordan ledelsen ville disponere lærerkreftene for det kommende skoleår. Av flere grunner mente jeg at denne forventede disponering ville være uheldig. Det var også opplagt for meg at hele skolen trengte en yngre, energisk, visjonær og begavet lærer som kunne trekke andre fornyende krefter med seg og snu en nedadgående tendens i skolens utvikling.

I vårt tilfelle ble mitt innfall anerkjent av begivenhetenes gang. Omtrent samtidig som søkeren ble avvist av skoleledelsen, ble en av ungdomsklassenes hovedlærere jaget av foreldrene og sparket oppover til videregående trinn. Slik åpnet det seg en lærerplass som ville ha passet som hånd i hanske til den læreren som rent byråkratisk ble beordret til vår klasse. Samtidig hadde skolen mistet sine to fremste naturfaglærere. Dermed hadde kollegiet et prekært behov for nettopp vår kandidats kompetanse, og gav seg til å annonsere etter akkurat en slik faglærer som man like før hadde beskrevet som overflødig. Om det uventede tilbudet var blitt tatt imot, ville man fått tilfredsstillende hovedlærere for to klasser, en økologisk og goetheanistisk orientert biologilærer, og ikke minst et kollegiemedlem med kapasitet til å representere skolen i offentligheten på en skikkelig måte. Isteden fikk ungdomsklassen en ren nødløsning; i vår klasse gikk fellesskapet i oppløsning, idet ni barn etterhvert forlot skolen, flere av dem under dramatiske omstendigheter og helt uten sammenheng med overgangen til ungdomstrinnet; i naturfagene måtte skolen benytte seg av ufaglærte foreldre og tilfeldig innhankede arbeidsløse uten anelse om vitsen med en Steinerskole.

Kan noen virkelig undre seg over at godt informerte og skolerte foreldre forsøker å gripe inn mot en administrasjon som uten blikk for skolens behov og fremtid vil slippe en slik situasjon løs på barna? Det underlige var at skoleadministrasjonen valgteen slik situasjon, når alternativet var forsterkning av kollegiet og forbedring av det pedagogiske tilbudet. Det må ha ligget noe dunkelt og eksplosivt i den andre vektskålen. For det som på overflaten bare var en søknad og en iver etter å få den godkjent, hadde en uhyggelig virkning. Det var som om alle de ni egyptiske plager var blitt sluppet løs mellom rododendronbuskene. Ryktene om den navnløse årsak svirret mellom både lærere og foreldre. Søkeren ble forvandlet fra en uvanlig ressurssterk kandidat til en antroposofisk femme fatale;jeg ble omtalt som ”mafialeder”. Forbannelser og forskrekkelser fylte det mentale rom, mens alle smilte inderlig til hverandre på skoleplassen. Lidenskapene og telefonlinjene glødet til langt på natt. Kort sagt, alt håp var ute.

 

Jeg skrev en utfyllende redegjørelse for det som var skjedd, og presenterte mine tanker om forholdet mellom lærere og foreldre, og om steinerpedagogikkens situasjon og utfordringer. Denne redegjørelsen, Forsvar for en tapt sak,la jeg i lærernes posthyller om formiddagen den dagen saken skulle opp på kveldens lærermøte. For selv om min tillit til lederlærerne var borte, trodde jeg fremdeles at det ville være mulig å komme i dialog med kollegiet som helhet. Det var ennå ukjent for meg at ikke engang lærerne ved Rudolf Steinerskolen i Bergen har lov til å henvende seg til sine kolleger gjennom de interne posthyllene. Intetanende distribuerte jeg min redegjørelse, inntil den administrative leder kom forbi og ”stoppet” spredningen av det illegale materiale (Dagbladet, 11.10.05). Hun forklarte meg at ”kollegene orker ikke ta stilling til alt mulig”, og at jeg måtte ta mine papirer ut av hyllene igjen. På vei hjem kjørte jeg innom boligen til en av lærerne og etterlot hele bunken i gangen, sammen med en kort beskjed om det inntrufne. På kveldens kollegiemøte ble denne anekdoten fortalt. Etter lærernes ønske ble det sendt ut en bil for å hente papirene, og slik ble redegjørelsen allikevel delt ut.

Dette skrivet, datert den 08.04.03, er det enesteskriv til lærerkollegiet som jeg noensinne la i posthyllene, og dette ble som sagt ”stoppet”. Lærerne ved Bergensskolen har med andre ord aldri mottatt ”debattinnlegg” eller noe annet fra meg gjennom sine posthyller. Kvalvaags fremstilling på dette punkt er en ren konstruksjon.

 

Som en følge av mitt engasjement i denne saken ble jeg samme vår bedt av formannen i skolens samarbeidsutvalg og siden formelt av formannen i valgkomitéen, om å stille som ny formann i utvalget. Begge disse kan bekrefte at spørsmålet kom helt overraskende på meg. Jeg hadde på forhånd ikke tenkt i slike baner, og hadde heller ikke løftet en finger for å oppnå en slik nominasjon. Med tre små barn, knapp tid og overveldende arbeidsoppgaver innenfor mitt eget felt, forekom dette hvervet meg å være nærmest katastrofalt. Allikevel aksepterte jeg nominasjonen, fordi jeg følte meg forpliktet til å følge opp de sakene jeg selv hadde reist, og fordi jeg trodde at formannsstillingen ville gi meg muligheter til å innvirke på skolens utvikling. Forøvrig blandet jeg meg ikke i denne prosessen, og var bortreist under generalforsamlingen. Der fant noen av lærerne det nødvendig å få utsatt valget, åpenbart for å slippe å ha meg i en så sentral posisjon ved skolen. Hadde jeg visst at det stod slik til, ville jeg uansett ikke ha akseptert nominasjonen. En ekstraordinær generalforsamling ble arrangert på siste skoledag og samtidig med avslutningskonserten på Troldhaugen, slik at ingen kunne komme. Man hadde vel fantasier om massemobilisering og et slikt ”benkeforslag” som Kvalvaag har funnet på.

 

Parallelt med disse hendelsene pågikk det en kontrovers i lærerkollegiet over den form man i den mindre forvaltningsgruppen hadde gitt den mangeårige ordningen med lønnskompensasjon for lærere med studielån. I denne saken hadde jeg ikke noe direkte innblikk, men ble kontaktet av en av lærerne, som bad om min vurdering av den. På denne forespørsel skrev jeg tyve linjer om hvordan denne ordningen, slik den var blitt fremstilt for meg, etter mitt syn ville bli oppfattet i offentligheten. Dette arket tok læreren med seg og viste til kollegielederen. Annen befatning hadde jeg ikke med saken.

Mine kritiske bemerkninger til dette punktet gjelder først og fremst det forhold at skolen avsatte en full årslønn til studielånskompensasjon, samtidig som det ikke ble nevnt med et ord overfor foreldrene. De økonomiske disposisjoner angår jo foreldrene direkte gjennom sammenhengen med barnas pedagogiske tilbud. Lønnsspørsmålene faller i rettssfæren, hvor foreldrene i prinsippet står likeverdig med lærerne. I det minste burde vi ha krav på skikkelig informasjon.

Det eneste vi fikk høre gjennom klassekontaktene var at skolens lønnsnivå endelig var blitt hevet til et anstendig nivå. Denne generelle lønnsøkningen fant støtte hos alle foreldrene. Det spesielle i Bergen var at man etter hva flere lærere fortalte, økte studielånskompensasjonen samtidig som man forlot Steiners idé om behovsprøvet lønn. Dermed oppstod nye problemer. En automatisk studielånskompensasjon, uten hensyn til lønnen forøvrig eller hva studielånet faktisk er blitt brukt til, kan naturligvis gi urimelige utslag. En lærer som i studietiden med nøysomhet kjempet seg igjennom med et minimum av lån, ville bli straffet for dette med tilsvarende lav kompensasjon, mens en mer raus natur som bevilget seg et vandreår på forskudd fra Lånekassen, ville kunne levere reiseregningene på Steinerskolen. Man kan tenke seg lærere med studielånskompensasjon og uten en eneste offentlig eksamen.

Hvis ledelsen i Bergen ikke ønsker rykter om og kritikk av sine lønnsordninger, kan man innføre en rutinemessig loggføring av lærernes stillinger, praksis, utdannelse, lønn og tillegg, og gjøre dette tilgjengelig for alle interesserte. Har man ingenting å skjule, så har man jo alt å vinne på å være åpen.

 

Hvor vanskelig denne åpenheten er på denne steinerskolen, fikk vi et godt eksempel på i vår klasse, da det på et foreldremøte ble spurt etter den nye klasselærerens formelle bakgrunn. Spørsmålet var ikke urimelig, for denne læreren skulle ha en 7. klasse i ikke mindre enn syv fag som dekket så forskjellige områder som norsk, matematikk og tegning. Ettersom skolens administrative leder ”ikke kunne huske” hvilken utdannelse læreren hadde, ble man enige om at foreldrene skulle få lærerens CV i posten før sommerferien. Siste skoledag ble denne avtalen brutt i et brev fra skolelederen, som var kommet frem til at læreren heller skulle fortelle om sin bakgrunn på høstens første foreldremøte. Men der ble ikke forholdet nevnt med et ord. Senere ble et direkte spørsmål fra en av foreldrene blankt avvist. Saken ble på generelt grunnlag bragt opp i samarbeidsutvalget, hvis leder i brevs form bad om at lærernes kvalifikasjoner ble gjort tilgjengelig for foreldrene. Brevet ble ikke besvart.

Det er slike helt konkrete ting som ligger i kritikken mot Bergensskolen om å ”hemmeligholde lønn og utdannelse” i Dagbladet den 26.08.05 og  utdypet i samme avis den 01.10.05. Det er dette Kvalvaag opplever som å bli «direkte utskjelt, uten en eneste konkretisering». Det er vel å ta munnen for full, særlig med tanke på alt som er i den fra før.

 

Det er uforståelig at de som virkelig ønsker steinerskolebevegelsens fremgang, ikke griper kritikken med begge hender som en kjær gave. For det Kvalvaag kaller utskjelling, er beskrivelse av faktiske saksforhold. Foreldrearbeidet erikke representativt og selvstendig, men både i mandat og praksis lærerstyrt. De administrative prosesser erikke gjennomsiktige, men ofte ugjennomtrengelige. Man larpersonlige forviklinger spille en slik rolle i mange avgjørelser at det pedagogiske nivå lider unødvendig. Man savneren fungerende indre offentlighet, slik at lysskye forhold trives inntil de eksploderer i dagspressen. Man haringen hensiktsmessige prosedyrer for konfliktløsning. Man ansetter faktisk lærere uten prøvetid og uten noen tiltak for å følge med på kvaliteten av undervisningen, det har jeg skolelederens egne ord på i et fullt besatt foreldremøte. Og man kunne fylle Dagbladet i månedsvis med eksempler på hvordan barn og foreldre behandles som om hele det forrige århundres kulturelle omveltning ikke var funnet sted. Det meste av dette kan man faktisk gjøre noe med gjennom relativt enkle strukturelle grep. Isteden benekter man de faktiske forhold av alle krefter. Til nød tar man til seg ropene om ”klarere ledelse”, og misbruker dem til å befeste fremveksten av det administrative byråkratiet som er en av årsakene til problemene.

Man skulle nesten tro at enkelte antroposofer tilkjenner seg en slags kritisk og juridisk immunitet. Terje Haukland har i alle sine innlegg lagt for dagen den oppfatning at siden alle steinerskolelærere alltid gjør sitt ytterste og kritikk bare reduserer deres ydeevne, så bør man også avstå fra kritikken. Kvalvaag istemmer dette ved at han betrakter offentlighet omkring skolens problemer som overflødig, ettersom lærerne alt på forhånd kjenner alle sine svakheter og vet hvor de ikke strekker til. Det eneste de vil innrømme, er at de ikke er fullkomne. Men dette er det ingen som har anklaget dem for.

 

Kvalvaag sier at jeg i min kritikk av Bergensskolen finner det «berettiget å beskrive nye pedagogiske initiativer som ’skalting og valting med læreplanen’». Som det meste annet av konkret art i hans innlegg, er også dette oppspinn. Jeg vist til et detaljert notat om forholdet mellom læreplan og praksis, oversendt skolen den 6. april 2004. Det fremgår både av mine artikler og av dette notatet at kritikken gjelder rene unnlatelser og ikke nyskapende grep. Jeg viser til mangel på kontekstuell læring, lærerdiktat til arbeidsbøkene, hovedvekt på teoretisk fremstilling, kopiering av lærebøker, konvensjonell og foreldet didaktikk, forsømmelse av viktige fag, marginalisering av tematikk som etter alderstrinnet skulle vært sentral osv. Det er snakk om et kreativt, steinerpedagogisk og faglig underskudd som fører til et fall tilbake til den drepende offentlige pedagogikken for femti år siden.

I den grad man overhodet vil vedgå forhold av denne art, bedrar man seg selv med talemåter om knapphet på kvalifiserte lærere. Alt i eksemplet med den uønskede søker har jeg vist hvordan man støter fra seg de beste lærerkreftene av grunner som ikke tåler dagens lys. Det er lett å finne flere slike eksempler. Vår 7. klasse kunne beholdt sin tidligere klasselærer i etpar fag, bl.a. tegning og maling, fordi hun for barnas skyld var villig til å redusere sin permisjon. Dette tilbudet fra en høyt kvalifisert lærer som barna elsket og foreldrene ønsket, ble avvist av skoleledelsen uten begrunnelse. Da høsten kom, var tegning og maling fjernet fra timeplanen, og fantes heller ikke integrert i fagene. Hele disiplinen var borte, uten et ord til hverken barn eller foreldre. Også her må det ha ligget noe unevnelig i vektskålen.

Det er ikke mangelen på lærere, men overskuddet av unevneligheter som reduserer kvaliteten på Steinerskolen. Man er god til å snakke om saklighet, men aner ikke hva det er i praksis. Og her rører vi etter min oppfatning ved problemets kjerne, nemlig avgrunnen mellom det steinerske begrepsapparat og den personlige realitet. Det virker som om antroposofien og dens spesielle miljø lammer selverkjennelsen. Man smelter liksom sammen med mesteren og hans verk, og glemmer at den gode elev alltid til sist går sin egen vei. Risikoen er stor for å utvikle seg til et åndelig monstrum, immun mot innsigelser og døv for ukjente stemmer. Så lenge denne monstrøsitet opptrer hos personligheter av et visst format og med bred dannelse slik som i bevegelsens barndom, får den ikke alltid så tydelige utslag. Men når følelsen av å forpakte all verdens sannhet går i arv til mennesker med ensidig lesning og omgang, og som ikke under tortur ville vært istand til å forråde en eneste fornuftig og selvstendig innsikt om antroposofi eller steinerpedagogikk, så går det som det må.

 

*

 

Er denne kritikken for hard? Den er for mild. For selve hovedsaken, nemlig de konkrete barnas skjebner under et slikt regime, kan man ikke berøre før de er blitt voksne og selv kan godkjenne en skildring av hva de gjennomgikk. Jeg vedgår åpent at jeg underslår denne hovedsaken. Og det er nettopp for barnas skyld at de foreldrene som rammes ikke oppsøker lærere og ledere med sitt raseri. Vi som søker til Steinerskolen opplever hvordan denne skolen slår en tryllekrets om oss med sitt intime miljø, sine årstidsfester og sin musikk. Vi trer inn i et lysfelt som senker resten av verden ned i en skygge. Vi slutter å tro at våre barn kan leve utenfor Steinerskolen. Vi er villig til nesten alt for å få bli i denne verden, hvis ytre rammer og estetikk gjerne er vårt eneste sakrale innslag i en prosaisk tid. Vi frykter at åpen kritikk, for ikke å snakke om åpent raseri, vil ødelegge hjemmets forhold til skolen, og holder oss i tømme for håpets skyld. For uansett hvordan forholdene er, håper vi alltid å redde oss igjennom, slik at barna kan fortsette å være her. Er det vanskelig med den eldste, tier man for de yngres skyld i klassene under. Selv ved overgangen til den offentlige skolen iakttar man tilbakeholdenhet overfor Steinerskolen. For hvordan vil det gå med barnet under de nye og helt uvante forhold? Kanskje man tross alt må tilbake til Steinerskolen? Da må man ikke stenge retretten gjennom oppvask på gamleskolen. Når alt endelig er over, barnet vel tilpasset den nye verden og kanskje også søsknene tatt ut, og alle bånd til Steinerskolen er løsnet, når fiolinene samler støv på toppen av et skap og man ikke engang drømmer om å besøke julemarkedet, er det gått både ett og to år. Da er raseriet kjølnet, eller sunket i dypene. Hvem vil da reise opp på Steinerskolen for å vise det til Jakob Kvalvaag, som ikke er der engang?

 

*

Hvorfor forlot vi Steinerskolen? For meg, som så å si bestandig har vært knyttet til denne bevegelsen, og som følte at glansen ville gå av livet om mine barn ikke skulle ha sin skolegang der, har dette spørsmålet dybder som ikke kan loddes i en slik sammenheng som denne. Men noe vil jeg si. Vi forlot Steinerskolen på grunn av det samme ubehag som vekkes av et slikt innlegg som Jakob Kvalvaags. Hans kombinasjon av høyåndelig stil og usannhet fant vi på Rudolf Steinerskolen i Bergen i form av morgenvers og adventsring som ramme om for mye faglig juks og for lite menneskelig oppriktighet. Vi følte til sist at barna levde i en atmosfære som i beste fall ville vaksinere dem mot alt det tapte innhold som den skjønne formen vidnet om. Jeg har i et intervju beskrevet erfaringene med denne steinerskolen som mitt livs største skuffelse, og disse ordene ble valgt med omhu. Skuffelsen er ikke blitt mindre av å se hvordan mange har reagert på et essay som kanskje ikke var diktert av ”den sosiale kunst”, men som var i samsvar med erfaringen og  bød på en mulighet til å møte problemene på åpen mark.

 

Kaj Skagen