Main menu:

Steinerskoleepilog

Av Kaj Skagen


I lærerkollegiets egenerklæring (04.09.05) gis lærerkollegiet ved Steinerskolen i Bergen toppkarakterer på alle felt. Man har «en god dialog» med misfornøyde foreldre; alle tillitsmenn velges etter klare prosedyrer; ved alle konflikter bringes «eksterne instanser og personer» inn som meglere; Steinerskolens læreplan følges til punkt og prikke; det er full åpenhet om lønningene; foreldrene får rutinemessig løpende informasjon om lærernes kvalifikasjoner. Mot denne solskinnshorisonten er det ikke rart at skolens 30-40 lærere alltid «sitter igjen med et stort hvorfor» når foreldre og barn forsvinner i raseri eller stillhet.



Våren 2003 utarbeidet jeg et detaljert notat om forholdet mellom læreplan og praksis ved Rudolf Steinerskolen i Bergen, bygget på erfaringene fra 7. klasse 2003/04.  Jeg fant at undervisningen i beste fall var konvensjonell, dandert med steinerpedagogiske rekvisitter. Hovedvekten lå på den teoretiske fremstilling. Det lot ikke til at lærerne samarbeidet om å skape tematiske sammenhenger på tvers av fagene. Det var ingen prosjektarbeider. Arbeidsbøkene, denne sentrale nyskapning i steinerpedagogikken som skal ivareta elevenes selvstendighet i arbeidet, ble konsekvent gitt etter diktat fra læreren, slik at det fantes barn som ikke skjønte hva de selv skrev. Det var ingen kvalifisert veiledning i tegning og maling til arbeidsbøkene, ingen bruk av sang, musikk eller drama i  undervisningen. Naturfagene, som på dette klassetrinnet i læreplanen betegnes som «en pedagogisk milepæl sett i perspektiv av tenkningens utvikling», var kvantitivt perifere og med lærere uten relevant utdannelse. I matematikk ble det undervist helt konvensjonelt, også av en ufaglært, med flere barn som var falt ut av undervisningen på andre året. Det hendte at religionstimene ble brukt til grammatikk. Tegning og maling var simpelthen strøket fra timeplanen. I håndarbeidsfaget opererte læreren med prestasjonsgrupper; etter syv måneders undervisning satt ennå en gruppe barn og slet med å strikke et pannebånd, mens klassekameratene for lengst arbeidet med vev og stofftrykk. Det ble ikke gitt noen løpende informasjon til foreldrene om barnets situasjon. Vi fikk ingen periodeplan, ingen årsplan, ukeplan eller lekseplan. Dette notatet ble sendt klasselæreren og skolens pedagogiske leder. Det ble aldri besvart.

Det er vel dette lærerkollegiet mener med «en god dialog».

Da den samme klassen i 03/04 fikk en ny klasselærer som skulle ha klassen i norsk, matematikk, engelsk, historie, geografi, religion og maling (som altså ble strøket), ble det spurt etter lærerens formelle utdannelse. På foreldremøtet kunne skolens daglige leder dessverre «ikke huske» hvilken bakgrunn læreren hadde. Det ble derfor inngått en avtale om at foreldrene skulle få lærerens CV i posten før sommerferien. Siste skoledag fikk vi et brev fra skolelederen hvor denne inngåtte avtale ble ensidig omdefinert til et «forslag» som skolelederen ikke lenger ville gå inn på. Isteden skulle den nye læreren fortelle om sin bakgrunn på høstens første foreldremøte. Da høsten og foreldremøtet kom, ble saken ikke berørt. En av foreldrene ba gjennom klassekontakten om å få se lærerens CV som avtalt, men læreren nektet å si noe om sin utdannelse. Saken ble på generelt grunnlag tatt videre til skolens arbeidsutvalg, hvis leder i brevs form bad om at «lærerenes kvalifikasjoner gjøres tilgjengelig for alle foreldre som er interessert». Dette brevet av 27.04.2004 ble ikke besvart, og dermed visnet hele saken hen.

Våren 2003 nektet lærerne å akseptere foreldrenes kandidat til formannsstillingen i skolens AU. En ekstraordinær generalforsamling ble arrangert utelukkende for å sikre valg av en kandidat som lærerne kunne akseptere. Men for sikkerhets skyld berammet man denne ekstraordinære generalforsamlingen til siste skoledag, en halv time før skolens avslutningskonsert og et kvarters kjøring unna konsertsalen, slik at ingen av foreldrene kunne møte. Året etter trakk man opp av hatten en lærer fra den nærliggende steinerskolen på Skjold som foreldrenes fremste representant ved Bergensskolen. Det er vel dette Johan Eide mener med «en topp moderne administrasjon».



På denne tiden forsøkte jeg å nå frem til lærerkollegiet med en skriftlig redegjørelse for mitt syn på vår klasses fremtid, og la mitt eget skriv i lærernes posthyller. Dette ble ganske riktig «stoppet» av en skoleleder. Det var en selsom opplevelse for meg, som i tretti år har levd av offentlighet, å måtte plukke mitt skriv ut av hyllene igjen. Men på grunn av skolelederens demokratiske sinnelag fikk jeg (gratis!) lærernes adresseliste, slik at jeg kunne sende dem skrivet i posten for bare en tusenlapp i portoutgifter. Hvordan skulle det gå om hvem som helst bare skulle gå rett inn på lærerværelset og legge hva som helst i posthyllene! Fri informasjon betyr ikke at «enhver skal få talerett i ethvert forum», som Finn-Einar Kollstrøm har påpekt (31.08.05) og iallfall ikke foreldre overfor lærerne. Den slags har vi postverket til.

Men når det gjelder de følsomme spørsmål om økonomi og lønn, som er så fulle av fristelser, særlig ved en skole hvor lærerne bestemmer lønnen sin selv, foregår naturligvis alt i «fullt kollegium» og absolutt åpenhet overfor foreldrene. Men spørsmålet om studielånstillegg er noe annet, slik at det kan behandles og bestemmes i en mindre forvaltningsgruppe som omfatter også noen av dem som mottar slike tillegg. I 2003 ble det under stor strid i kollegiet gitt 250 000 kroner til slike tillegg uten behovsprøving og på toppen av en kraftig generell lønnsøkning. Siden dette er tillegg og ikke lønn, behøver man  heller ikke å informere foreldrene om det, iallfall ikke i en topp moderne administrasjon. For eksempel er det helt unødvendig å fortelle andre om at skolen gir studielånstillegg også til lærere som riktignok har studielån, men ingen eksamen.

 

 

Jeg har nevnt dette lille utvalg av enkeltheter fordi jeg er blitt bedt om det, senest i Terje Hauklands innlegg forleden. Jeg kunne ha gjort listen en god del lenger. Jeg kunne ha snakket om alt fra ulovlig bortvisning av barn fra undervisningen, til åtteåringen som ble nektet å låne telefonen på skolekontoret for å ringe hjem rett etter skoletid, fordi han ikke hadde fem kroner på seg.

Alle steinerskolens talsmenn har honnørordene om «frihet»,«tillit», «dialog», «åpenhet» etc. på plass. Min erfaring fra Bergen er at dette ofte er låneord som skjuler uransakelige dyp av konspirativ tenkning og praksis, med absurde utslag som  forsvunne brev og skoleledere som avlytter andres samtaler i vindussprekken. Kløften mellom det man sier og det man gjør forekom meg mange ganger å være så stor at den kunne oppslukt hele planeten Mars, samt Buddha, hvis denne høytstående innviede skulle befinne seg der, slik det hevdes.

Denne mangetungede stilen finner vi klar og tydelig hos Kent Härström, som i egenskap av Bergensskolens personalleder i innlegget den 4.09.05 avviser all kritikk mot skolen, samtidig som han den 11.09 i egenskap av Steinerskoleforbundets styreleder bedyrer hvor alvorlig man tar all kritikken. Hvem skal vi tro på, personalleder Härström eller styreleder Härström? Jeg for min del, for å være ærlig, tror ikke på noen av dem.

 

(Kronikk i «Dagbladet», 01.10.2005.)