Main menu:

Steinerskolen og de andre

Av Kaj Skagen


Ingen pedagogisk retning har hatt så sterk fremgang og så høy stjerne i offentligheten gjennom de siste tiårene, som Steinerskolen. Derfor er også Dagbladets artikkelserie om skandaløse enkeltsaker ved flere Steinerskoler blitt lest med overraskelse.

Bevegelsens sentrale tillitsmenn vedgår at man kan bli bedre når det gjelder kvalitetssikring, konfliktløsning og ledelse, men avviser at artiklene skulle være representative. Mange lærere og foreldre ved Steinerskolene «kjenner seg ikke igjen» i bildet av en skolebevegelse i faglig og sosialt forfall. Da glemmer man at de menneskelige drama omkring enkeltbarn i en skoleklasse som oftest utspilles til siste akt og gjerne til  teppefall i form av utmeldelse, uten at dramatikken blir kjent utenfor barnas aller nærmeste omkrets.

Det finnes Steinerskoler helt uten undervisningsinspeksjon, og lærere som bevisst og systematisk skjuler sine problemer overfor så vel kolleger som foreldre; her kan slike drama omfatte større elevgrupper og hele klasser, uten å komme for  dagen. Det er ikke tillitvekkende at ens eget hell benyttes til å benekte andres uhell. Dagbladet kunne ha trykket ti ganger så mange reportasjer av samme karakter som dem som kom på trykk. Selv har jeg fått personlige henvendelser om kritikkverdige forhold fra om lag en tredjedel av landets Steinerskoler. I løpet av mine siste to år ved Rudolf  Steinerskolen i Bergen talte jeg i min begrensede bekjentskapskrets blant foreldrene15-16 barn som ble flyttet over i den offentlige skolen, og like mange rasende foreldrepar. Hvis ikke bevegelsens fremste representanter forstår at forekomsten av misforhold, konflikter og utmeldelser er altfor høy, og at årsakene ligger i en ekskluderende holdning og en utilstrekkelig organisasjon særlig av de rettslige aspekter, tror jeg at bevegelsens vekst snart vil være over.

Man ville også gjøre vel i å merke seg at kritikken ofte øves på vegne av den steinerpedagogiske idé. Sågar tenkende og illusjonsløse mennesker som står fjernt fra Steinerskolen og antroposofien, opplever tristhet ved å høre om de altfor menneskelige forhold i en bevegelse som selv for dem, på stor avstand, representerte et slags lys i en forøvrig dyster tid. Den steinerpedagogiske idé tilhører hele menneskeheten, og dette fornemmes i offentligheten. Også Dagbladets reportasjeserie har denne undertone av forsvar for en idé og praksis som har vært knyttet til det beste i den humanistiske tradisjon.


I steinerskolebevegelsen er det skjedd et fall fra det universelle til en viss selvopptatt hegning om skolene som noe eget og personlig, noe som er «vårt». Dette fallet viser seg med stor klarhet når en fremtredende steinerpedagog som Finn Einar Kollstrøm kan si at «vi har vår spesielle stil som ikke nødvendigvis passer for alle barn» (Dagbl. 13.06.). Hvis dette er sant, må også det antroposofiske menneskebilde, som  steinerpedagogikken bygger på, være gyldig «for noen barn, men ikke for alle». En av de første steinerlærere, Walter Johannes Stein, mente at mens de fleste mennesker på jorden har syv vesensledd, så hadde engelskmennene et åttende, nemlig smokingen. De barna som ikke passer på Steinerskolen, har vel snarere for få enn for mange ledd, eller disse vesensleddene er føyet forkjært inn i hverandre, eller på annen måte misdannet hinsides ethvert helsepedagogisk håp. Det er ikke godt å si. Men det er godt å høre klar tale. Noen barn passer ikke på Steinerskolen! Det bør man gjøre foreldrene oppmerksom på før de risikerer sitt nærmiljø, sine nerver og sin økonomi,  sin beklemte tid og sin skjøre tro på menneskene for barnas skyld. Kunne ikke Kollstrøm utarbeide en detaljert beskrivelse av hva slags barn som er upassende på Steinerskolen, slik at vi ble advart på forhånd? Er det barn fra bestemte samfunnsklasser som steinerpedagogikken ikke passer for? Eller barn med bestemte personlighetstyper?

I virkeligheten har Kollstrøm ufrivillig pekt på selve  grunnårsaken til problemene. Hvor mange foreldre er ikke under den smertefulle prosessen av vantrivsel, konflikt og oppbrudd blitt bedt om å overveie om de «passer» på Steinerskolen? Hvor ofte er ikke klager blitt møtt med den arrogante bemerkningen om at man kan jo bare ta barnet ut? Er det ikke denne grelle forestilling om noen som ikke «passer», som gjør veien så kort fra kritikk til uforsonlig konflikt? Hvem har ikke, når det  «spesielle» steinerskolebarnet raskt finner seg til rette på den offentlige skolen, fått høre den krenkende dumhet om at «noen» barn passer bedre der enn hos «oss»? Når den steinerpedagogiske praksis glemmer sin fundamentale idé om det individuelle og størkner til «vår spesielle stil» som alle skal tilpasse seg, må både pedagogikken og skolemiljøet bli ekskluderende. De som «passer», passer altfor godt, og de som ikke «passer», blir utskilt. Og et miljø som utskiller upassende idéer, barn, foreldre og lærere, vil før eller siden begynne å lukte gammelt. Det er jo fornyelsen, livet selv, som utskilles i form av alle de upassende menneskene.

Forestillingen om at det finnes noen som ikke «passer», undergraver ønsket om å løse konflikter og rettferdiggjør trangen til å fordrive motparten. Skolen blir en kamparena mellom insiders og outsiders. Det oppstår en idéløs sekterisme, et personlig basert klikkvesen. Idéen drukner i lidenskaper og identifiseres med en bestemte mennesker. Steinerpedagogikken får langstakk og permanent, mobiltelefon og hestehale, personnummer og fast adresse. Deretter får elementær sympati og antipati fritt spillerom. Under et slikt sympatiregime blir det umulig å hindre at hele skolesamfunn  gjennomsyres av moralsk korrupsjon. Man begynner å beskytte åpenbart inkompetente lærere. Man ser gjennom fingrene på en kollegas ubeherskede og krenkende behandlig av barna. Man nekter foreldrene innsyn i lærernes formelle bakgrunn eller mangel på sådan. Man bryter bevisst inngått avtaler. Man begynner å ta for seg av frynsegoder. Lærere, foreldre og barn man misliker, mobbes ut.

Det skal ikke bli noen enkel sak å klarne denne suppen. Men Steinerskolene kunne oppnådd meget på kort tid om man bare tok lærdom av moderne demokratisk praksis. Representativitet i  alle tillitsverv, gjennomsiktighet i forvaltningen, fri informasjon, maktspredning, uavhengige domsinstanser; alt dette kunne tilpasses Steinerskolenes behov uten beskjæring av den pedagogiske frihet. Man kunne sentralt i bevegelsen enes  om noen få grunnleggende rettsordninger og krevet tilslutning til disse som betingelse for medlemskap i Forbundet, uten innskrenkning av skolenes autonomi.

Men vil man en slik modernitet som svekker klikkvesenet? Eller vil man, som ved Rudolf Steinerskolen i Bergen, fortsette å håndplukke foreldrenes tillitsmenn uten reelle valg; ha samme personer sittende både i ledelse og styre; avvise ekstern  megling i fastlåste konflikter; skalte og valte med fagkrets og læreplan uten innblanding; hemmeligholde lønn og utdannelse; bevisst hindre fri informasjon; la de samme lærere sitte uavbrutt i forvaltningsposisjon gjennom tretti og førti år; la usaklige forhold avgjøre personalspørsmål; la en liten lærergruppe rotere lederverv seg imellom i år etter år? Vil man være en skole for alle, eller simpelthen en sekt?



(Kronikk i «Dagbladet», 26.08.2005.)