Main menu:

Prisbegrunnelse

Vi vil foreslå at Det Norske Akademis pris i år tildeles Kaj Skagen (f. 1949). Skagen er en frittstående, uavhengig forfatter som siden 1977 har mottatt Statens Garantiinntekt for kunstnere. Han har et bredt og allsidig forfatterskap: dikt, romaner, essays og monografier.

 

Den gjennomgående kulturkritiske tonen ble slått an allerede i hans to første utgivelser: diktsamlingene Gatedikt (1971) og Vi som arver maskinene (1972). Her var det en motkulturell, anarkistisk opposisjonell stemme som kom til uttrykk. Sarosperiodene (2009), hans fjerde og foreløpig siste diktsamling, hadde mer karakter av en opprørers tilbakeblikk.

 

Broene brenner, Skagens tredje roman –de forutgående var En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) — fikk førstepris i Gyldendals romankonkurranse i 1982. Himmelen vet ingenting (1988) utløste med sin ganske utilslørte referanse til en Gyldendal-redaktørs selvmord en heftig debatt også om romanen og dens virkelighetsreferanse. Skagens betydeligste bidrag til romangenren er utvilsomt Hodeskallestedet (1994) med undertittelen «Adalbert Morgenstjernes erindringer fra det tyvende århundre». Det er en storslått, tidskritisk roman med klare antroposofiske referanser. Romanen står som en milepæl i Skagens intellektuelle arbeid med og mot Steiner og antroposofien.

 

Blant Skagens sakprosa-utgivelser (10 i alt) er det to som skiller seg ut. Den ene er Bazarovs barn (1983), et kampskrift mot det Skagen anså som et kulturradikalt hegemoni i norsk litteratur- og kulturliv. Boken, som kom i seks opplag, førte til en heftig debatt, særlig på Dagbladets kultursider. Også den ene av de to undertegnende forslagsstillere var blant Skagens kritikere. I tilbakeblikk er det ikke vanskelig å se at Skagens kritiske synspunkter hadde atskillig mer for seg enn hans kritikere den gang innså.

 

Årets Skagen-utgivelse, Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont 1861-1902, utgjør en slags antroposofisk dannelsesreise inn og ut av Steiner. Studien har tre lag: Det første er en mer biografisk rekonstruksjon av de første 40 år av Steiners liv; dernest analyseres i stor detalj – noen vil nok rimeligvis si: i for stor detalj – Steiners skrifter i samme periode; til sist gir den en bred kulturhistorisk presentasjon av tysk åndsliv fra Goethe, via Fichte og Max Stirner til Haeckel og Nietzsche, med kontekstualiserende portretter av kulturmiljøene i Wien, Weimar og Berlin. «Støter man på en tenker som Steiner, tar man gjerne inn et helt livssyn som en åpenbaring,» sier Skagen: «Du kan bli begeistret, enten det er kristendom, marxisme eller antroposofi, og det blir deg og ditt liv. Når begeistringen så med nødvendighet avtar, må man spørre: Hva var det som grep meg? Uten en slik gjennomtenkning, vil den gamle åpenbaringen synke ned i det ubevisste liv og styre og plage deg. Slik gjennomtenkning kaller jeg en indre ryddesjau.» Morgen ved midnatt er denne ryddesjauen.

 

Ved sin kombinasjon av det eksistensielle og det kulturfilosofiske representerer Skagens studie noe unikt i norsk litterær verden. Det er et stort verk (974 sider) – et storverk. Verket er blitt møtt med fordomsfull uforstand av de litterære smaksdommere. Det er ikke urimelig å se denne stedvis åpenbart usaklige avvisning av Morgen ved midnatt i lys av Skagens oppgjør med det kulturradikale hegemoni siden 1980-tallet.

 

Kaj Skagen har siden debuten på 1970-tallet vært en avvikende motstrømsfigur overfor tidens dominerende retninger. «Ikkje alle kjenner Kaj Skagen, for han skriv ikkje bestseljarar. Men alle lesande nordmenn må kjenna til denne personlegdomen som har vore nærverande gjennom eit aktivt intellektuelt liv. Venstresida greidde ikkje å fanga sjela hans,» skrev Walid al-Kubaisi for noen år tilbake. Skagen er fortsatt aktivt til stede i samfunnsdebatten bl.a. gjennom sine jevnlige kommentarer i ukeavisen Dag og Tid, hvor han for øvrig dokumenterer at han også er en elegant behersker av nynorsk.

 

Skagen står i en særstilling ved at han i sin omfattende litterære produksjon har favnet om både sakprosaen og skjønnlitteraturen, begge på en særdeles dyptpløyende og seriøs måte. I sitt bredspektrede virke har han vist seg som en fremragende representant for riksmål; han fikk i 1991 Riksmålsforbundets litteraturpris. Han har på denne bakgrunn i flere år vært en opplagt kandidat også til Akademiets pris. Både hans skjønnlitterære og hans sakprosabidrag er siden begynnelsen blitt underkjent av de toneangivende kulturradikale kritikere. Motstanden er vedvarende, noe som er blitt tydelig gjennom kritikken av årets utgivelse. Også for å åpne hans forfatterskap for dem som ellers måtte være blitt avvendt fra det, mener vi det vil være riktig og viktig å gi nettopp ham prisen i år.

 

Oslo, 30.august 2015,

Hilde Sejersted Rune Slagstad