Barføtt gjennom Europa
Illustrasjon: Aubrey Beardsley.
En selvstendig fortsettelse av En elv under gaten.
På denne siden finner du prologen til Barføtt gjennom Europa.
Prolog
Jeg ser deg jakte ensom gjennom storbynatten langt borte, blakk som alltid og høy på altfor mange sære vakre visjoner, jeg ser deg tråkke gate etter gate på leting etter jenter og blås, neonskimmeret og Oslo-regnet og snutebilene og fjortenårige dødsdømte silere er rundt deg, jeg ser deg segne om på gatehjørner under vekten av tusen uskrevne dikt og jeg ser deg gå bøyd mot vinden og regnet og veme en skjønnhet som ingen forstår, ikke engang jeg, Tomas, din fordømte ensomme jeger, du er snart tredve og du har vært på kjøret i ti år. Jeg ser den gamle leiligheten hvor du fremdeles sitter alene og speiser ut gjennom havedørene natt etter natt, alle møblene er borte nå, selv kjøleskapet er gått til helvete, alt unntatt den flate funkissalongen hvor fillete bøker om Arthur Rimbaud og egyptiske pyramider ligger på teakbordet sammen med svidde fyrstikker og sølvpapir, sporene etter røykestevner du holder med deg selv mens månen svulmer stor og gul over kjøpesenteret og brokker av dikt og innsikt og sorg flyr som gale fabelfugler gjennom hodet ditt uten stans, og innerst i den ribbete stuen står en diger rød hvit og blink støttet opp mot nakne veggen med lange piler skutt inn i tapetet og taket uten minste håp om scoring. Og jeg ser deg i denne lyttende stillheten bøyd over et enormt hvitt ark som natten og du fyller med et voksende bilde, strek for strek, forsiktig, nøye og lydløst som et broderi, like inn i midnattsdypet og jeg ser deg gripe fortvilet etter viskelæret og time etter time, like nøye og intenst, visker du ut og streker opp og visker ut, og når solen til sist tømmer morgenen utover byen er arket ditt hvitt igjen og uten spor etter alt du har gjort og du kaster deg på sengen og sover urolig og drømmer til langt på dag.
*
Nattogene ramler gjennom Europa, Tomas. Mens de mektige bygger atomkraftverk overalt, planter vi usynlige blomster under hver eneste fabrikk. Englene holder råd, det store øyeblikket nærmer seg. Det finnes tusen veier hjem og vi har ikke gitt opp ennå.
(1978)