Main menu:

Barføtt gjennom Europa

 

Illustrasjon: Aubrey Beardsley.

 

 

En selvstendig fortsettelse av En elv under gaten.


På denne siden finner du prologen til Barføtt gjennom Europa.


Prolog

Jeg ser deg jakte ensom gjennom storbynatten langt borte,  blakk som alltid og høy på altfor mange sære vakre visjoner, jeg ser deg tråkke gate etter gate på leting etter jenter og blås, neonskimmeret og Oslo-regnet og snutebilene og fjortenårige dødsdømte silere er rundt deg, jeg ser deg segne om på gatehjørner under vekten av tusen uskrevne  dikt  og jeg ser deg gå bøyd mot vinden og regnet og veme en skjønnhet som  ingen  forstår,  ikke  engang  jeg,  Tomas,  din  fordømte ensomme jeger, du er snart tredve og du har vært  på kjøret i  ti år.  Jeg ser den gamle leiligheten hvor du fremdeles sitter alene og speiser ut gjennom havedørene natt etter natt, alle møblene er borte nå, selv kjøleskapet er gått til helvete, alt unntatt den flate funkissalongen hvor fillete bøker om Arthur Rimbaud og egyptiske pyramider ligger på teakbordet sammen med  svidde  fyrstikker  og  sølvpapir,  sporene  etter røykestevner du holder med deg selv mens månen svulmer stor og gul over kjøpesenteret og brokker av dikt og innsikt og sorg flyr som  gale  fabelfugler gjennom  hodet  ditt  uten stans, og innerst i den ribbete stuen står en diger rød  hvit og blink  støttet opp mot nakne veggen  med lange  piler  skutt inn i tapetet og taket uten minste håp om scoring. Og jeg  ser deg i denne lyttende stillheten bøyd over et enormt hvitt ark som natten og du  fyller med  et  voksende  bilde,  strek  for strek,  forsiktig, nøye og lydløst som et broderi, like inn i midnattsdypet og jeg ser deg gripe fortvilet etter viskelæret og time  etter  time,  like  nøye og  intenst, visker  du  ut og streker opp og visker ut, og når solen til sist tømmer morgenen utover byen er arket ditt hvitt igjen og uten spor etter alt du har gjort og du kaster deg på sengen og sover urolig og drømmer til langt på dag.

*

Nattogene ramler gjennom Europa, Tomas. Mens de mektige bygger atomkraftverk overalt, planter vi usynlige blomster under hver eneste fabrikk. Englene holder råd, det store øyeblikket nærmer seg. Det finnes tusen veier hjem og vi har ikke gitt opp ennå.

(1978)