Main menu:

En elv under gaten

Omslagsillustrasjon: Kaj Skagen.



En kjærlighetsfortelling fra ungdomsopprørets tid


På denne siden gjengis romanens første kapitel. På undersidene finnes omtaler av romanen og forfatterens følgetekst.


Første kapitel: Prolog i ruiner


Toget raste inn mellom de små, gule murbygningene på den nedlagte jernbanestasjonen på Bestun, hvirvlet opp støv og skrot fra perrongen og forsvant mellom forkrøblet kratt og svidde telegrafstolper ned mot Lysaker. Det ble stille igjen; bare ettermiddagen, den slørete solen, en tett, illeluktende skjelving i luften mellom skinnene og de elektriske kablene. Vi satt i veigrøften oppe i åsen over Tingstuveien og stirret ned mot det velkjente landskapet.

«Det er rart å tenke på,» sa jeg.

Tomas satt ved siden av meg og røkte.

«Ja,» sa han langsomt. «At vi aldri mere skal stå der nede og vente på et tog.»

«Tenk å nedlegge en så vakker stasjon.»

Han stumpet røyken i jorden og lo.

«Det hevner seg nok,» sa han muntert. «Når de river, sanerer og nedlegger alt som gjør det noenlunde levelig på Jorden, så vil vi etter en stund oppdage at alt det nye de har bygget, kontorer og høyblokker og supermarkeder, tar kverken på oss. Så må vi rive alt sammen, og begynne helt på nytt.»

Grønne skygger falt fra trærne, over den ujevne grusveien og nedetter åsen mot rekkene av hvite, velstelte villaer. En hund gjødde dovent i en have langt borte.

«Hvor lenge siden er det nå?» spurte jeg.

«Siden vi rømte?»

«Ja.»

«To vintre,» svarte han. «Nesten tre år.»

Vi fortsatte langsomt oppover den smale, bratte veien. Den bøyde av mot et falleferdig stakittgjerde, klatret opp en liten bakketopp og ble borte under høye, hengende bjørketrær. Det var sensommer. Avblomstret løvetann, et og annet nyfødt løvtre, sma kolonier av røksopp og kløver, et anarki av ugress var krøpet ut av skogen for å erobre veien tilbake. Den holdt på å gro igjen; kanskje var vi de første som gikk her i år. Lange slør av sollys falt gjennom skyggene og gresset. Vi gikk forsiktig videre og stanset.

«Det er det verste jeg har sett,» utbrøt Tomas.

Foran oss, der haven og det gamle huset hadde vært, lå en rivetomt, omkranset av forgrodde pæretrær. Knuste takstein, vindusrammer uten ruter, hauger med morkne planker, glassbråt og rustne spiker lå strødd overalt. Midt i den uryddige lysningen sto det som var igjen av huset, en grunnmur med gapende hull etter knuste kjellervinduer. Over ruinene, der rømmene våre hadde vært, fløy fugler og insekter gjennom luften. Ingenting var blitt spart; bare grunnmuren og steintrappen sto tilbake, overlatt til trostene og metemarkene. Nå strakte gresset og krattet sine lange fingre opp etter dem også, for å trekke restene av Tingstuveien 3 ned i jordens langsomme, ubønnhørlige fordøyelse.

«De har revet hele huset,» sa jeg vantro.

«Ja!» Tomas grep meg hardt i armen. «La oss ikke glemme dette, Jonas: de har kjørt drømmene våre på fyllinga! Snart kommer de med bulldozere og sementblandere og setter opp en høyblokk mellom pæretrærne!»

Vi klatret opp trappen og sto på grunnmuren. Under oss lå kjelleren åpeii i dagen, som levningene av en sprengt bunkers, og folk hadde alt begynt å legge igjen søppel i den. Tomas pekte mot de lyse tretoppene.

«Der oppe lå Vilde og jeg,» sa han.

Han balanserte inn mot midten av ruinene. Der ble han stående og stirre opp i luften. Så sa han:

«En morgen våknet hun og åpnet vinduet. Det kom inn et vått vinterlys, og tåka gråt nedover haven og kroppen hennes, som høye elver av dyp dis.»

Han sto og smilte for seg selv. Så sa han igjen: «Hun visste ikke at jeg var våken.»

Jeg gikk ned fra trappen og begynte å lete i det hjørnet av kjelleren hvor rommet mitt hadde vært. Den dagen jeg reiste hadde jeg bare tatt med meg noen bøker og en platespiller, og de klærne jeg sto og gikk i. Nå håpet jeg å finne igjen noe av alt det som ble tilbake den gangen, en skjorte eller en sko, eller kanskje et mislykket dikt mellom stein og søppel.

«Hva tror du om det?» spurte Tomas fra trappen.

Jeg klatret opp til ham. En stund satt vi stille og røkte.

Nedenfor oss strakte byen seg ut, småbåtene og flytebryggene i Bestumkilen, disen over fjorden, og de kalde, firkantete fabrikkene innover mot Skøyen.

«De samler på vikingeskip,» sa jeg. «De reiser monumenter over konger og hærførere, men monumentene over sult og kjærlighet blir kjørt bort som skrap. De kunne like gjerne ha revet ned Domkirken.»