Main menu:

Forfatterens kommentar 1976

 

Foto: © Aftenposten.


En elv under gaten er annet avdrag på en gammel gjeld til meg selv, hvorav En lykkejegers bekjennelser (1975) var det første. Et tredje vil følge. Disse tre bøker vil tematisk utgjøre en enhet, idet de alle henter sitt stoff fra virkelige hendelser i tidsrommet 1968-1972.

En elv under gaten er bygget over de samme hendelser som det innledende prosastykket i En lykkejegers bekjennelser. Det dreier seg om selvbiografisk, nærmest dokumentarisk stoff. Enkelte mindre avsnitt i de to bøker er derfor identiske.

De viktigste hendelser i min fortelling utspant seg i Oslo, vinteren 1970.


*

 

Dengang følte jeg at den virkelighet jeg så og opplevet, var en undertrykket virkelighet.

Jeg følte at det viktigste av alt, det som dypest og mest desperat angikk meg selv og alle mennesker, var forbudt å snakke om.

Jeg var tyve år gammel.

Ingen steder fant jeg noe uttrykk for det jeg erfarte som det mest virkelige av alt: den stumme lengselen etter levende liv, den ensomme jakt etter kjærlighet, og grusomheten i det moderne samfunn som omgav oss.

Dagsrevyens, avisenes og den etablerte litteraturens bilde av virkeligheten, psykiaternes og marxistenes tolkning av de menneskelige kjensgjerninger, denne offentlige sannhet  om verden – alt dette stod for meg som en sammenhengende løgn.

Og mang en sen natt lovet jeg meg selv: at denne menneskelige virkelighet som alle flyktet fra, ingen fant ord for og som ingen våget å offentliggjøre – denne virkelighet ville jeg gjengi. Jeg ville at hyblenes og gatenes hemmelighet skulle ropes ut fra hustakene: at gråten i alles hjerter skulle bli sett av alle.

Dengang søkte jeg ingen sannhet (unntatt hjertets sannhet), ingen høyere mening, ingen Gud eller trosbekjennelse – som alle Gullalderens stebarn søkte jeg bare kjærlighet.

Denne jakt etter kjærlighet omfattet alle ting. Det politiske opprøret var bare en liten, om enn helt naturlig og nødvendig delav lengselen etter vår tids ekstreme motsetning: den menneskelige helhet. Å bli menneske, dét var hjva vi ville.

Vi visste at om vi ble oss selv, om vi kunne virkeliggjøre det som levet med så stor og ubendig kraft inne i oss – da ville fremtiden fødes i oss allerede i dag.

Og denne klippefaste visshet, denne uklare følelse, drev oss gjennom gatene på jakt etter noe vi ikke hadde ord for, hver av oss mot sin egen skjebne, hver langs sin egen vei…



Oslo i august 1976,

Kaj Skagen